Studentaktiv undervisning – et spørsmål om oppgavedesign ikke digitale verktøy

Etter mange år som veileder og underviser både i videregående og ved høyskole/universitet er det min klare overbevisning at når en skal gå fra den klassiske forelesning til mer studentaktiv undervisning, er det ikke digitale verktøy som er viktig men at man har et klart fokus på hvilke arbeidsoppgaver studentene skal holde på med. Dersom ikke oppgavene er utfordrende og inspirerende, og gir anledning for utstrakt kreativitet fra studentenes side, vil omvendt undervisning ha lite for seg uansett hvor digitalisert den er.

_____

Å snu på undervisningen

Omvendt undervisning (flipped classroom) er en måte å få til mer aktiviserende og varierte lærings- og vurderingsformer i et fag. Dette er egentlig ikke noe nytt, men med utstrakt tilgang til ulike digitale verktøy har det blitt enklere å gjennomføre.

Det er en rekke læringsbegreper som ligger i bunn for studentaktiv undervisning, og fokuset er på en studentsentrert tilnærming; altså at studentene er mer aktive i selve læringsprosessen. Dette er jo i klar motsetning til den klassiske universitetsforelesningen der foreleseren er i sentrum og der studenten automatisk inntar en mer passiv rolle i læringen og overføringen av kunnskap (Micheal, 2006 i Noora Hamdan et al., 2013).

«Aktiv læring» er definert som en prosess hvor studenter engasjere seg i aktiviteter som tvinger dem til å reflektere over det aktuelle fagemnet, noe som øker studentens læring og prestasjon (Prince, 2004; Micheal, 2006 i Noora Hamdan et al., 2013: 7).

Etter å ha jobbet med studentaktiv undervisning i høyere utdanning siden 2002 er jeg ikke i tvil om at dette er det rette.

Straks vi snur forelesningsrommet fra et klassisk «foreleser snakker og studenten hører etter» (og sjekker nettaviser, Facebook og lignende) legger vi en atskillig større bør på den enkelte students skuldre. Plutselig forventes studenten å ha sett/hørt forelesninger (video eller lyd), samt lest eventuelle aktuelle tekster før man møter i auditoriet. Og når studenten har kommet seg til forelesningsrommet er det denne og dennes kolleger som overtar aktiviteten ut fra de oppgaver (prosjekt) som foreleser har konstruert.

Som fem undervisere fra Universitetet i Bergen påpeker i Khrono den 8. februar 2020 er studentaktiv undervisning ikke uproblematisk. Forfatterne peker på at forskning viser «at studenter *føler* at de lærer mindre av studentaktive undervisningsmetoder, samtidig som de *faktisk* lærer mer.»

Min erfaring er den samme som det disse underviserne fremholder, nemlig at når studentene blir satt i situasjoner der de må jobbe selv, tenke selv, ta valg, jobbe i team, ikke finner noen form for fasit, og der de kan ta feil – med andre ord er langt utenfor egen komfortsone – da kommer læringen.

For at dette skal fungere må det være klart fra første dag at emnet kjøres studentaktivt og at arbeidsdagen på universitetet har fokus på praktisk prosjektarbeid. Studenter kan gjerne nokså høylytt mene at alle forelesninger bør strømmes og at foreleser bør benytter flere digitale medier i sin undervisning, men slike ønsker kan like gjerne bunne i at studenten helst vil slippe å møte opp til den enkelte forelesning. Siden universitetsforelesninger sjelden er obligatoriske er jo oppmøte ikke nødvendig og det skulle da også bare mangle. En student er et voksent menneske som frivillig har valgt å ta høyere utdanning og ikke en elev som må holdes i hånden frem til eksamen.
Dette betyr imidlertid ikke at ikke forelesningene skal kunne være både aktive og inspirerende for de som velger å møte opp i auditoriet.

Hva gjør man så dersom studentene ikke har satt seg inn i forelesningene på forhånd? Er det kun et lite mindretall som ikke har satt seg inn i fagstoffet er det bare å kjøre på med oppgaver. På denne måten belønnes flertallet og det gis et signal om at å stille forberedt er en forutsetning.
Dersom flertallet ikke har sett på de digitale forelesningene har en ikke noe annet valg enn å kjøre ordinær forelesning, og så sette i gang med studentaktiviteten. Her er det selvsagt ulikt fra foreleser til foreleser hva som menes med «ordinær forelesning», men for min del betyr dette at jeg går gjennom tematikken (hele eller deler, alt etter om dette er et lengre studieforløp eller kortere samlingsbasert) i form av forelesning fra ca. 30 til 40 minutters varighet.

Min erfaring fra campusbaserte studier er så langt at første samlingsdag/forelesningsdag må kjøres noenlunde i klassisk forelesningsstil slik at studentene får tak på tankegangen bak omvendt undervisning.

De enkleste studiene å kjøre studentaktiv undervisning i er de rene nettbaserte, og da særlig den asynkrone typen som Handelshøyskolen Nord’s IKT og Læring 1 og IKT og Læring 2.

Her har vi nå i mange år kjørt utelukkende på studentaktive læringsformer og tilhørende vurderingsformer, og har klart å skape godt samsvar mellom læringsutbyttebeskrivelser, læringsaktiviteter og vurderingsformer.
Studentene i IKT og Læring finner alle forelesningene og annet fagstoff (pensum) klart i Canvas når studiene starter opp, og fokuset deres er på å gjennomføre to arbeidskrav i hvert emne. Arbeidskravene prøver å kombinere praktisk bruk av ulike digitale verktøy/medier med skriftlig analyse forankret i relevant teori. Samtlige arbeidskrav skal leveres til veiledning og hver enkelt student får individuelle tilbakemeldinger på hvordan produktene/besvarelsene kan forbedres før de skal lastes opp til endelig mappeevaluering.

Har dette så fungert?

Vi har de siste årene sett at det i samtlige emner i IKT og Læringsstudiene ligger scoren på «Hva jeg skal lære», «Relevans», «Pensum», «Variasjon av undervisningsform», «Fagstoff formidling», «Faglig veiledning», «Digitale verktøy», «Organisering av undervisning» og «Generell fornøydhet» over 4, og varierer fra 4.97 til 4.41.
Lavest score får studentens gjennomsnittlige tidsbruk per uke i det enkelte emnet. Her ligger scoren stort sett på rundt 1.90 til 2.14. Men dette betyr at studenten benytter mellom 3 og 9 timer pr. uke på emnet, og for et rent asynkront nettstudium uten noen form for «live undervisning» og som retter seg mot fagfolk som er i full jobb må dette regnes som helt normalt.

Unødvendig med mange digitale verktøy

Mange forelesere forventer at de må benytte en hel rekke med digitale verktøy for å kunne kjøre omvendt undervisning, og da særlig når undervisningen blir rent nettbasert.
Selv har jeg siden 1996 eksperimentert med ulike digitale verktøy så som klassiske websider, Wiki, Blog, Audacity, CuSeeMe, Adobe Captivate, YouTube, Vimeo, icq chat, Facebook, Twitter, Second Life, SoundCloud og ulike dataspill for å kunne gi en bedre og mer variert gjennomgang av fagstoffet. Min eksperimentering med ulike digitale verktøy skjøt særlig fart rundt 2006 og siden 2003 har ulike LMSer (Moodle, Fronter og nå Canvas) blitt benyttet som digitale rom for undervisningsressursene.

Men har alle disse verktøyene i seg selv vært nødvendig? Basert på egen erfaring så langt vil jeg si nei til dette. Selv i nettbaserte studier vil det viktigste være klare og tydelig strukturerte arbeidskrav, der studenten ikke er i tvil om hva som skal utføres og hva som er forventet, og ikke minst – at tematikken er aktuell for studentenes arbeidsvirkelighet. Deretter er den individuelle veiledningen helt sentral i å sikre at flest mulig studenter kommer gjennom studiet med økt læring. Forelesningene kan bestå kun av blogginnlegg og PowerPoint-presentasjoner, og så lenge de er fokuserte og godt lagt opp vil dette være tilstrekkelig. Samtidig kan man selvsagt også lage lydinnlegg (selv har jeg laget krimhørespill a la radioteateret), korte YouTube-videoer (jeg kaller dem triggere) og tegneserier. Her er det egentlig kun et spørsmål om hvor kreativ man er som foreleser. Men igjen; det er først og fremst utformingen av arbeidskravene og den individuelle veiledningen som er nøkkelen til suksess. Det samme vil gjelde for campusbaserte samlinger.

Vi skal oppøve selvstendig tenkning og vurderingsevne

Universitetsstudier har alltid hatt som funksjon å utdanne selvstendige kandidater med god vurderingsevne og god evne til kritisk tenkning. Derfor må vår undervisning være lagt opp slik at vi oppøver disse evnene, og det gjøres ikke ved timelange strømmede forelesninger. Men det kan definitivt gjøres ved å gi studentene anledning til å arbeide praktisk med relevante problemstillinger. Og i mitt undervisningsvirke har selve pilaren alltid vært studentaktiviteten, og denne har opp gjennom årene hatt fokus på ting som bevisstgjøring knyttet til seksuelle overgrep mot barn på internett, på oppstart av selskap med fokus på droner og utforming av øvelser der cyberangrep kombineres med terrorangrep (NORDLAB). Og i de nettbaserte studiene er arbeidskravene utformet ut fra hva som til enhver tid er faglig relevant for undervisere/instruktører.

På tross av årelang eksperimentering med ulike digitale medier/verktøy er jeg altså ingen tilhenger av utstrakt bruk av digitalisering som del av undervisningen. Der dette har en misjon for å klargjøre fagstoffet er det helt greit, men det erstatter ikke klart definerte og tidsaktuelle prosjektoppgaver og individuell veiledning.

Digitalisering gir ikke i seg selv økt studentaktivitet

Digitalisering gir ikke i seg selv økt studentaktivitet, men ulike digitale medier/verktøy kan selvsagt lette underviserens distribuering av fagstoffet. Og ikke minst; studentenes bruk av ulike digitale medier/ verktøy for å løse arbeidskravene vil gi dem økt forståelse for hvordan slike verktøy/ medier kan benyttes for å effektivisere ulike oppgaver, hva de kan innebære for den enkeltes hverdagsliv; herunder personvern og lignende, hvordan slike verktøy kan benyttes til å skade individ og samfunn, og hvordan de kan støtte læringsaktiviteter. På mange måter kan en si at det er viktigere at studentene får benytte en rekke ulike digitale verktøy/ medier enn at foreleseren benytter dem som del av sin undervisning. Men så skal en selvsagt ikke underslå at gir man studentene i oppdrag å benytte slike verktøy, kan man ikke selv være helt blank på det digitale.

Og som for alt som har med mennesker å gjøre finnes det ingen fasit. Det må derfor til enhver tid være opp til den enkelte forelesers kjennskap til sitt fags egenheter og de studenter denne har, som avgjør hvilken undervisningsmetode og hvilke digitale verktøy som vil være fornuftig.

______________

Kilder:
Noora Hamdan, Patrick McKnight, Katherine McKnight, & Arfstrom, K. M. (2013). A review of Flipped Learning: George Mason University.

 

 

 

 

Forfatter: pagodejord

Førstelektor i IKT ved Handelshøyskolen Nord, tidligere lokalpolitiker for Høyre, tjenestepliktig befal i Sivilforsvaret (pensjonert), over 20 års erfaring med e-læring og 19 års erfaring med flipped classroom.