Livet som veileder og foreleser

Det er ikke rent få doktorgradsstudenter her ved universitetene i Australia. Men de har også et administrativt og faglig system på plass for å ta unna veiledningen på best mulig måte. Det er selvsagt ikke likt hos alle, og de forskjellige universitetene har nok alle sine utfordringer. Likevel har jeg fått et generelt (og generaliserende, så pass på!) bilde av dette systemet og jeg ser at det er vesentlig annerledes enn det som vi gjerne har hjemme. Derfor er det interessant å reflektere litt rundt dette.

Jeg må understreke igjen, at dette er på INGEN MÅTE en forskningsbasert presentasjon av hvordan doktorgradsveiledning er gjort i Australia. Dette er heller en samlet presentasjon av forskjellige aspekter av de administrative systemene som jeg har lært om og de diskusjonene jeg har hatt den siste måneden. I denne tiden har jeg vært på Quality in Postgraduate Research konferansen i Adelaide, en av de største og viktigste forskningskonferansene om doktorgradsveiledning, hvor jeg har hatt gleden av å prate om veiledning, faglig og administrative systemer for doktorgradsveiledning og ikke minst hva som skjer på forskningsfeltet om doktorgradsveiledning med folk fra Australia og resten av verden.

Fra åpningen av Quality in Postgraduate Research konferansen i Adelaide, april 2018.

Doktorgraden i system
Jeg har hørt forskjellige varianter av systemene fra forskjellige ansatte/universiteter, men det er interessant å reflektere litt generelt på kravene og forventningene som henger i lufta. Standarden for veiledning virker å være maks 30 minutter veiledning annenhver uke og kun dersom studenten har levert inn tilstrekkelig skriftlig PhD materiale i forkant. Det gjelder muligens kun de studentene som skriver det som vi hadde omtalt som en offentlig PhD eller en industri PhD, altså de som ikke skriver en tradisjonell grunnforsknings PhD. De som skriver tradisjonelle grunnforsknings PhD’er får visst mindre tid til veiledning og har større press på skriving. Dette er får så vidt ikke oppsiktsvekkende – for min del i alle fall var det slik i Belgia da jeg tok doktorgraden i 1998-2003. Men her får PhD studentene også en rapport – nærmest en karakter – på skriveinnsatsen årlig, og dersom de ikke oppnår resultatene som forventes av dem, blir de satt på prøve. Klarer studenten ikke å snu den negative trenden i løpet av ett år, forstår jeg det slik at de blir droppet ut av programmet. Ikke noe kjære mor, altså.

Ikke at de faglige ansatte har det noe lettere. Universitetene er ganske store – jeg har hørt om flere som har 50.000+ studenter – og i motsetning til høgskolene som vektlegger undervisning har universitetene meget sterke forskningsmiljøer og store kull doktorgradsstudenter. Likevel er det ikke alle faglige ansatte som får LOV å være på veilederlisten. Det viktigste, foruten å selv ha en doktorgrad så klart, er at du må være forskningsaktiv. Jeg har hørt litt forskjellig, men det som virker å være standarden er 3 artikler i året i såkalte Q1 publikasjoner (tilsvarer nivå 2 i det norske systemet), i tillegg til (årlig) å hente inn en sum eksterne midler til forskningsprosjekter. Listene kvalitetssikres hvert år og holder du ikke mål, blir du droppet. Jeg vet ikke om du da mister dine PhD studenter.

Tid til FoU og forelesninger
Professorene og førsteamanuensisene som jeg har snakket med sier at det er vanlig å ha 10 doktorgradsstudenter om gangen, og tiden som brukes til veiledning av dem går av din egen FoU tid – som da er visst 40 % for begge gruppene. Du trenger ikke ha en doktorgrad i matte for å se at det er litt press på denne siden av arbeidsdagen. Men på den andre siden virker det som at flere har mer tid til undervisning. Studentene tar 4+4 emner i løpet av det akademiske året (hvert emne blir da i snitt 7,5 ECTS) og det som virker å være vanlig er at førsteamanuensisene og professorene underviser 3 emner i løpet av ett år (i snitt ca. 22 ECTS). Høres bra ut så langt – men merk at klassestørrelsen kan være “noe” større enn hjemme. En som jeg pratet med her om dagen fortalte at han og en annen førsteamanuensis foreleste for 400 studenter om gangen. I tillegg hadde han 15 timelærere (universitetslektorer) som tok seg av de ukentlige seminarene med studentene i mindre grupper (ca. 35 studenter i hver gruppe) og retting av innleveringene underveis i emnet. “Noen” må jo også veilede universitetslektorene – det inngår også i undervisningstiden din.

Posterpresentasjonen min på Quality in Postgraduate Research konferansen, som jeg hadde i tillegg til en paper om undervisningsdesign på nett i høyere utdanning.

Kravet om profesjonell, forskningsbasert veiledningspraksis
Det som er mest interessant er likevel den felles forståelsen som kom frem på konferansen om at doktorgradsveiledning i dag er en profesjonell, forskningsbasert praksis. Småprat og kaffeslabberas skjer nesten ikke – her skal studenten levere effektivt. Det forventes at de som veileder også er oppdatert på det som skjer i forskningsfeltet om doktorgradsveiledning. Å veilede fordi (og på samme måte som) man alltid har veiledet holder ikke mål lenger. Det er blant annet nye tema som er kommet frem i dagens lys, som det forventes at man kjenner til. For eksempel er doktorgradsstudentenes psykisk helse blitt særlig viktig. (En presentasjon viste at 1/5 av den generelle befolkningen i Australia ville i løpet av ett år oppleve å ha dårlig psykisk helse (preget av alvorlig depresjon, stress, angst, etc), mens det samme gjaldt for 1/3 av landets doktorgradsstudenter!).

Borte bra, hjemme best?
Det er mye som er litt oppsiktsvekkende annerledes her enn hvordan vi gjør ting hjemme, men det er ikke sagt at den ene måten er bedre enn den andre. Jeg ser flere fordeler med hvordan de gjør ting her nede og ikke minst er dette med å sette høye krav til alle som er involvert i systemet en god ting. Det bør likevel være plass til å være menneske i dette; studenter kan bli (men bør helst ikke bli) både fysisk og psykisk syke, faglige ansatte bør kunne føle at de kan ha familieliv. Så jeg er usikker hvor gjennomførbar dette hadde vært hjemme med mindre vi var villig å gjøre store, grunnleggende endringer i hverdagen vår. Endringer som vi kanskje egentlig ikke ønsker heller. Det er nok best å starte med ett skritt om gangen, hente ut det beste av det man opplever og gjøre det til vårt eget.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *