Student igjen – på forskningsbiblioteket

Selv om det er aldri så fristende å romantisere om ens egen studietid, er det ikke noe romantisk å være student igjen. Forskning 99% svette og 1% flaks – men det er lettere når strukturene som fremmer forskningen i alle dens former er på plass.

Ode til forskningsbibliotekaren
Da jeg skulle hente ut noen bøker og forberede paperen min for seminaret “Art-making, Machines and Creative Learning” måtte jeg selvsagt ta en tur til forskningsbiblioteket.

Selv en som meg, som er aldri så opptatt av digitalt tilgjengelig materiale og aller helst nettbasert materiale, elsker biblioteket. Hvor ellers finner man folk som er like lidenskapelig opptatt av de samme bøkene og artiklene som en selv er? Folk som er oppriktig interessert i å organisere, finne, undersøke og grave frem alt som pirrer interessen? Og ikke minst, folket som kan hjelpe deg å få tak i det som til og med internettet ikke har klart å fange enda? Ahhh, forskningsbiblioteket. En oase av fred hvor tiden både går og står stille. Hvor lufta er tykk med eimen av teakolje, skinninnbindinger og støv. Hvor energien i rommet dirrer med konsentrasjon. Og hvor hysjingen ljomer i veggene.

OK. Verden har gått videre. Til og med QUTs fantastiske fem etasjers forskningsbibliotek har endret seg. Riktig nok fortsatt proppfull av studenter, det er flott at det også er sosiale soner og plass til fellesmøter, småprating og sannsynligvis litt eksamenslesing. Men hvor er bibliotekarene?

Å finne det du ikke visste du bare må ha
Bibliotekarenes arbeidsdag har nok endret seg betraktelig siden jeg var student. Og selv om jeg har følget halvveis med på de endringene som har funnet sted gjennom kjennskap til blant annet FBF (Forskerforbundets bibliotekarforening) og ikke minst gjennom det å bruke vår egen universitetsbibliotek ved Nord, har jeg ikke sett dette fra studentens perspektiv.

Med kun digitale søkestasjoner å ta i bruk, er det ingen bibliotekarer eller infodesk som kan hjelpe en – gjennom samtale – å finne frem til de tingene du ikke visste du egentlig ville ha. Man må enten stole på ens egen evne til å søke frem til alt mulig eller stole på de maskingenererte forslagene som blir presentert til en på basis av “hva andre som likte denne boka” også leste. Problemet er at 4000 hjerner som tenker mer, tenker ikke nødvendigvis bedre.

Det der er rett og slett ikke godt nok for studenter i begynnelsen av sine forskningsprosjekter – og det duger heller ikke for rutinerte forskere med nye ideer i emning. Bøkene skulle også sjekkes ut gjennom en maskin, så om man skulle finne en bok som ikke kunne lånes var det heller ingen å spørre om det finnes alternative bøker eller kilder som kunne være av interesse.

Lenge leve bibliotekaren!
Man er nok ikke helt hjelpesløs – på QUT har hvert fakultet og seksjon en bibliotekarkontakt som man kan booke tid hos, for å ha de saftige samtalene som fører til de gode forskningsprosjektene. Disse er fantastisk flotte mennesker som har virkelig fått tid å fordype seg i et fagområde og som er gjerne høyt utdannet både innenfor bibliotek- og informasjonsvitenskap og innenfor et aktuelt fagområde med både master og doktorgrad. Hva mer kan man egentlig ønske seg?

Problemet er at det er kjipt at disse flotte folka må bookes gjerne et par dager i forveien. Å plutselig ha behov for assistanse til å finne de gode kildene er rett og slett ikke en grei situasjon å være i. Forskningstiden er oppdelt nok som det er – både som forsker og som student. Å måtte ta hensyn til nok et element i utviklingen av et prosjekt er ikke uten ulemper.

Slutt å klage
Jeg skal ikke klage (så mye). For selv om jeg lurer svært på om studentene i dag får alt de kan få ut av det fantastiske tilbudet et universitetsbibliotek er, ser jeg så klart at dagens studenter har helt andre behov og andre utfordringer enn en selv hadde i doktorgradsløpet – som for min egen del er snart 20 år siden. I dag er eksempelvis NVivo og SPSS like standard som Word og Powerpoint og biblioteket har blitt en sentral leverandør av et universitets kompetanseprogram når det gjelder ny teknologi og programvare. For ikke å snakke om det enorme publiseringspresset doktorgradsstudentene lever med.

Likevel. Man kan undres om vi har mistet noe på veien. Det er på tide å snakke om universitetenes forskningsøkologi – og ikke minst ha med forskningsbibliotekarene med på samtalen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *