Den russiske tilbaketrekkingen i Ukraina er verken total eller irreversibel

22. april annonserte Russlands forsvarsminister, Sergej Sjoigu, at han ville iverksette en tilbaketrekking av de russiske styrkene som i de foregående tre ukene hadde ansamlet seg langs Russlands grense mot Ukraina. Verden trakk et lettelsens sukk. Det ble ingen storkrig mellom Europas største og nest største land, iallfall ikke denne gangen.

 

Men hva er status for den russisk-ukrainske konflikten? Hva var hensikten med den massive russiske styrkedemonstrasjonen? Og hvordan vil sikkerhetssituasjonen i regionen utvikle seg i tiden som kommer?

 

 

Innleggforfatter er sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) Kristian Åtland. Foto: FFI

Ingen fred i sikte

Selv om faren for en storkrig mellom Russland og Ukraina trolig er lavere i dag enn den var for noen uker siden, er den på ingen måte blitt redusert til null. Ukraina lever hver dag med konsekvensene av krigen i Donbas og risikoen for en militær eskalering av denne. Krigen øst i Ukraina har nå vart i mer enn sju år.

 

Den har krevd mer enn 14 000 menneskeliv og drevet halvannen million mennesker på flukt. Våpenhvileavtalen som ble inngått i februar 2015, kjent som «Minsk II», brytes jevnlig. Tapstallene i Donbas har i de siste månedene gått opp, og totalt sett har over halvparten av de stridsrelaterte dødsfallene i konflikten kommet etter inngåelsen av Minsk II.

 

Mer enn 400 kilometer av Ukrainas grense mot Russland, og mer enn 2,5 prosent av Ukrainas landterritorium, er fortsatt kontrollert av de russiskstøttede «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk, som har et innbyggertall på ca. 3,6 millioner. Men den russiske-ukrainske konflikten er større enn som så.

 

Den utspiller seg også på Krim og i de tilstøtende kyst- og havområdene, dog uten samme grad av militær intensitet. Krimhalvøya utgjør 4,5 prosent av Ukrainas internasjonalt anerkjente territorium og ble de facto innlemmet i Den russiske føderasjon i mars 2014. Dette skjedde i strid med Folkeretten og til sterke protester fra det internasjonale samfunnet.

 

Makt versus rett

I årene som har gått siden den russiske anneksjonen, har Russland bygget opp betydelige militære styrker på halvøya. Krim betraktes i økende grad betraktes som et springbrett for russisk dominans i Svartehavsregionen og maktprojeksjon mot det østlige Middelhavet. Det maritime domenet, det vil si Svartehavet, Kertsjstredet og Azovhavet, er på mange måter blitt «den tredje fronten» i den russisk-ukrainske konflikten.

Russland er den den militært overlegne parten i konflikten, kanskje enda mer i dag enn for sju år siden, og ukrainerne vet at de har liten sjanse til å lykkes med en militær offensiv overfor Russland.

Ukrainas bestrebelser på å gjenvinne kontrollen over sitt landterritorium, sitt sjøterritorium, sin økonomiske sone og sine maritime ferdselsårer har i stor grad foregått langs politiske, diplomatiske og rettslige spor, snarere enn militære. Ukraina har i stor grad vunnet gehør for sine synspunkter i saker som landet har brakt inn for internasjonale domstoler i Haag, uten at dette i nevneverdig grad har bidratt til å endre på de maktpolitiske realitetene.

 

Russland er den den militært overlegne parten i konflikten, kanskje enda mer i dag enn for sju år siden, og ukrainerne vet at de har liten sjanse til å lykkes med en militær offensiv overfor Russland.

 

Den russiske styrkedemonstrasjonen

Sett mot ovennevnte bakgrunn, kan det kanskje virke besynderlig at Russland finner det nødvendig å mobilisere 100 000 soldater i en flere uker lang beredskapsøvelse i sørvest-Russland, på Krim og i havområdene utenfor Krim. Russland må åpenbart ha visst at dette ville påkalle bekymring, ikke bare i Ukraina, men også blant andre naboland i regionen og i Nato-kretser. Da Natos generalsekretær Jens Stoltenberg møtte Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba i Brussel den 13. april, omtalte han den russiske styrkeoppbyggingen som «uberettiget, uforklart og dypt foruroligende».

 

Russerne på sin side forsøkte å framstille styrkedemonstrasjonen som et defensivt tiltak for å møte en påstått trussel fra ukrainsk side. Som forskerkollega Gustav Gressel nylig har redegjort for, ble det mer enn antydet fra russisk side at Kyiv skulle ha til hensikt å søke en militær løsning på konflikten i Donbas, og at Nato og USA angivelig skulle ha konspirert med Ukraina om å ta tilbake Krim ved bruk av militære maktmidler.

 

En slik framstilling faller på sin egen urimelighet og har liten rot i realitetene. I den grad Volodymyr Zelensky i sine to år som president har forsøkt å gjenvinne kontrollen over Donbas og Krimhalvøya, har dette utelukkende skjedd ved bruk av politiske og diplomatiske virkemidler. Det er også lite som tyder på at Ukrainas venner i Brussel og Washington skal ha oppfordret Zelensky til å vurdere en militær offensiv, slik russerne påstår, snarere tvert imot.

 

Storkrig som alternativ

Putins massive styrkedemonstrasjon langs grensen mot Ukraina, på Krim og i Svartehavet føyer seg inn i et mønster vi har sett over lengre tid: Russland ønsker å spre frykt og usikkerhet blant sine vestlige naboland og få omverdenen til å slå seg til ro med situasjonen som Ukraina, Georgia og andre tidligere sovjetrepublikker befinner seg i.

 

Russland kontrollerer i dag syv prosent av Ukrainas territorium, og 20 prosent av Georgias, og ethvert forsøk på å endre på dette vil kunne resultere i en storkrig.

Den russiske tilbaketrekkingen er verken total eller irreversibel, og faren for militære konfrontasjoner i Europas sørøstlige hjørne er ikke blitt mindre enn den var før den russiske styrkedemonstrasjonen startet.

Det er iallfall budskapet som søkes formidlet fra russisk side.

 

På vestlig side bør vi kanskje reflektere litt over vår egen reaksjon på den russiske styrkemobiliseringen og den påfølgende tilbaketrekkingen. Stilt overfor muligheten av et verstefallscenario – en storkrig mellom Russland og Ukraina – så framstår det aktuelle utfallet av situasjonen – en delvis russisk tilbaketrekking – som et «godt» utfall.

 

Da kan det være på sin plass å påpeke at de underliggende realitetene i Russlands forhold til Ukraina og Vesten er alt annet enn «gode», og at sikkerhetssituasjonen i Svartehavsregionen er alt annet enn «god».

 

Den russiske tilbaketrekkingen er verken total eller irreversibel, og faren for militære konfrontasjoner i Europas sørøstlige hjørne er ikke blitt mindre enn den var før den russiske styrkedemonstrasjonen startet.

 

 

 

Teksten baserer seg blant annet på funn fra en større studie som tidligere i år ble utgitt i tidsskriftet European Security.

 

Blogginnlegget ble opprinnelig publisert som kronikk i Forsvarets forum om den pågående konflikten mellom Russland og Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *