Elisabeth’s research interests are in the fields of security and human security. She holds a Cand. Polit in Comparative Politics from the University of Bergen and teaches International Relations for undergraduate students at Nord University.
Elisabeth’s current projects are Youth and Security, FOG, Female entrepreneurs in Nordland (1880-1980).
Her most recent applications include 2019 International Journal of Adolescence and Youth. Vol 25 (Holm, Lillehaug-Pedersen and Pettersen), 2021, Acta Borealia Vol 38 (2) Dankertsen, Pettersen & Otterlei.
Fun fact: Elisabeth loves mornings, her favorite color is black, her favorite animals are cats, and her favorite time of year is early autumn.
Tiril has a master’s degree in political science from the University of Oslo. She also held a master’s scholarship at Fridtjof Nansen Institute. Tiril is currently doing a PhD in sociology at Nord University and teaches History, Politics and Northern Resources.
Tiril’s research interests concern High North politics and especially Svalbard politics. She is interested in the intersection between security politics, resource politics and environmental politics.
Her PhD project is about power and interests in Norwegian Svalbard politics. The general research question is “which interests prevails and why”. The project is a qualitative case study, concerning the political processes of 1) the phase-out of coal in Longyearbyen, 2) new environmental regulations on Svalbard and 3) the Norwegian host role in the international research community of Ny-Ålesund.
There really is no such thing as free time when you are a PhD student, but when she has some time off, Tiril likes to enjoy the city life of Bodø.
Fun fact: When Tiril was younger, she wanted to become a royal court journalist. Her favorite color is green, favorite animal is a dog and her favorite place is the Arctic.
If you want to get in touch with Tiril or learn about her project, please check out the following links:
Beate has a background in political science and a Ph.D. in social sciences from UiT – the Arctic University of Norway. Her thesis looks at the functions of conferences within Arctic governance. So, she has been to quite a few conferences:
Plan sessions in advance, seek out (and talk to!) people who might be relevant for your work
Talk to people from different sectors and affiliations.
Decide to bring back at least three things from the conference to your work – so that these arenas can have an impact.
Beate is responsible for three courses: a Bachelor’s thesis in IR, a Bachelor’s thesis in Circumpolar studies, and the Norwegian Political Institutions. She also teaches the «text seminars» (EX150S) for the first semester students – which she greatly enjoys! She thinks it is great to meet the students early in their careers and introduce them to academic life.
Beate has a general research interest in regimes, particularly in the Arctic, agenda setting, interstate relations, and security politics. Since working on her Ph.D., she has been interested in Norwegian interests and how Norway works to promote these and advance its position in the Arctic. Also, trying to keep in touch with her «core political science roots,» she has been working on articles with former colleagues at UiT on the impact of social media on the role of local politicians and local political agenda setting.
Beate is currently part of two networks: the UArctic network examining Arctic regional governance challenges and the network on Svalbard geopolitics.
Steinveg, B. (2021a). Governance by conference? Actors and agendas in Arctic politics. (PhD Thesis). UiT – The Arctic University of Norway. Available at: https://munin.uit.no/handle/10037/20490
Steinveg, B. (2021b). Exponential growth and new agendas – a comprehensive review of the Arctic conference sphere. Arctic Review on Law and Politics, 12, 134-160. http://dx.doi.org/10.23865/arctic.v12.3049
Bjørnå, H., Steinveg, B., & Hernes, H-K. (2022). Local politicians in the age of new media. Frontiers in political science. https://doi.org/10.3389/fpos.2022.917716
In her free time: Beate likes to run, do yoga, and go on off-the-grid tent-camping trips. In the winter, she likes to cross-country ski.
Fun fact: Beate is “overly preoccupied” with having nice nails (and yes: compliments are welcome!).
Her research is mainly concerned with Sámi and Indigenous issues, where identities, urbanization, young people, colonization, and assimilation have been central themes.
Astri is currently leading a project financed by the Norwegian Research Council Norges forskningsråd on Indigenous homemaking in the past and present, where the focus is on homes and housing policies in Sámi and Greenlandic communities Indhome. She is also a part of two other projects, one on gender balance in higher education, and one on truth and reconciliation commissions in the Nordic countries.
Astri has recently received a grant to continue her work within the Læra Institute for Circumpolar Education https://laerainstitute.org/
Astri is active in local politics and is a city council member in Bodø. She also has two cats, Mini and Lunde from Dyrebeskyttelsen, the local animal rescue organization in Bodø.
Fun fact:
Astri grew up mostly in Oslo, but since her dad worked in Bodø at the then university college, she was basically a “part time student” and “research assistant” here as a kid, sitting in the back of the auditorium, drawing pictures of all the students, and answering phone calls in her dad’s office.
Astri’s favorite color is red. May is her favorite month.
Astri’s most recent research results include:
“It’s more like it doesn’t even exist”: stories of hauntings as a way of resisting colonial elimination of Sámi presence 2022, AlterNative: An International Journal of Indigenous Peoples ; Dankertsen, Astri
The activism of having fun: Young Sámi in urban areas of Norway and Sweden in the book The Sámi World, 2022, ; Dankertsen, Astri
Four book chapters in the book An Urban Future for Sápmi? An urban future for Sápmi? Indigenous urbanization in the Nordic states and Russia, 2022,
o Young City Sámi in Norway and Sweden: Making Space for Urban Indigenous Identities. An urban future for Sápmi? Indigenous urbanization in the Nordic states and Russia, 2022, s. 107-146 ; Dankertsen, Astri
o An Urban Future for Sápmi? An urban future for Sápmi? Indigenous urbanization in the Nordic states and Russia, 2022, s. 245-259 ; Berg-Nordlie, Mikkel; Dankertsen, Astri; Winsvold, Marte Slagsvold
o Urban Indigenous Organizing and Institution-Building in Norway and Russia: By and For Whom? An urban future for Sápmi? Indigenous urbanization in the Nordic states and Russia, 2022, s. 147-218 ; Berg-Nordlie, Mikkel; Andersen, Anna; Dankertsen, Astri
o Indigenousness and Urbanization An urban future for Sápmi? Indigenous urbanization in the Nordic states and Russia, 2022, s. 1-29 ; Berg-Nordlie, Mikkel; Dankertsen, Astri; Winsvold, Marte Slagsvold
Meet the newest addition to the MINS team at Nord University. Julia Olsen is returning as Associate Professor in environmental sociology. She conducts research on local communities adaptation, Arctic shipping, tourism and marine litter. Julia is also a new coordinator of the Circumpolar and Nordic Studies bachelor’s program https://www.nord.no/…/studi…/bachelor-of-circumpolar-studies
She has a background in the economics of the oil and gas industry and sustainable development. In her Ph.D. in sociology, she examined the consequences of Arctic shipping development on local communities in Northern Russia and Svalbard. Research communication is a part of her work, and she disseminates the results of her research to audiences spanning different generations through presentations at schools, public meetings, and mass media.
In her free time, Julia likes to hike, pick cloudberries, read, bake (and she is doing well in it – other MINS members can confirm), meet friends and colleagues, and learn new things. Recently, she bought a keyboard and downloaded an App to learn to play the piano.
Julia’s favorite color is turquoise, as she perceives it as the color of the Arctic.
Julia’s latest publications are:
Olsen Julia, Andrian Vlakhov, Karin Wigger (2022). Community viability during economic transition: Case studies of Barentsburg and Longyearbyen, Svalbard. Polar Record, 58, E7. doi:10.1017/S0032247422000043 Nogueira, L. A., Kringelum, L. B., Olsen, J., Jørgensen, F. A., Vangelsten, B. V. (2022) What would it take to establish a take-back scheme for fishing gear? Insights from a comparative analysis of fishing gear and beverage containers. Journal of Industrial Ecology. 2022;1–13. DOI:10.1111/jiec.13296
This is a blog post written by our new PhD student, Charlotte Gehrke.
While some already call him a global icon, Volodymyr Zelenskyy remains a relatively new player on the international stage. Though many journalists and foreign policy experts outside of Ukraine have closely followed his political career since its early days in 2018, the international public’s awareness of the celebrity president is still young, and perceptions of Zelenskyy continue to evolve amid Russia’s invasion of Ukraine. This blog post briefly summarizes the president’s origin story, how the broader international public first became acquainted with Zelenskyy, and his newfound status as a heroic international icon.
Origin Story
Born to engineer Rimma Zelenska and computer science professor Oleksandr Zelenskyy in 1978, Volodymyr Oleksandrovych Zelenskyy grew up as a native Russian speaker in the Ukrainian city of Kryvyi Rhi. A law graduate of the Kryvyi Rih Institute of Economics, Zelenskyy decided to join into the entertainment business instead. Initially he was part of the Kvartal 95 improv group (named after Quarter 95, the Kryvyi Rhi neighbourhood Zelenskyy grew up in), and would later act in movies like No Love in the City and 8 First Dates. Beginning in October 2015, Zelenskyy became the co-creator and star of his own tv show, playing a history teacher turned president after his rant about political corruption goes viral. The show was called Servant of the People. The same name would later be given to Zelenskyy’s political party, founded by the show’s creator team in 2018. Following a protest candidate style campaign partially orchestrated by members of the same team, the 44-year-old became the 6th president of Ukraine in 2019 with 73.17 percent of the vote.
It wasn’t until the Ukrainian president became entangled with American politics that he garnered widespread international attention. In an interview with Marie Yovanovitch, Steven Colbert asked the former US ambassador, “What was the appeal of a comedian? How bad were things in the political landscape there that they went ‘Oh, let’s give the clown a try.’” Yovanovitch responded by pointing to similarities between Zelenskyy and former US president Donald Trump: a political outsider running as a protest candidate, whom the political establishment ridiculed and failed to take seriously.
It was also Zelenskyy’s connection to Trump that first caught the attention of the international public in what is now known as the “perfect” or the “I would like you to do us a favor, though” phone call. The so-called ‘Ukraine scandal’ emerged in 2019 when a whistleblower complaint claimed that in a phone call, then-president Trump attempted to pressure Zelenskyy to investigate his political rival, former vice president Joe Biden, and his son Hunter Biden by threatening to withhold $400 million in congressionally mandated military aid to Ukraine. While the aid funds were eventually released, the investigation into Trump’s misconduct that followed provided the basis for the first impeachment inquiry (the 45th president was convicted by the US House of Representatives but acquitted by the Senate). It also led to an exodus of US government experts on Russia and Ukraine who were dismissed by the Trump administration or left of their own volition. Nevertheless, experts have predicted that the Ukraine scandal “likely will become a minor footnote” in Zelenskyy’s story, like Zelenskyy and his top aid Sergey Shefir being named in the 2021 Pandora Papers, or the Ukrainian president’s ties to oligarch Ihor Kolomoisky (owner of 1+1, which aired Servant of the People).
The following two years of Zelenskyy’s presidency would become defined by the COVID-19 pandemic. In 2021, this allowed Zelenskyy to join the club of shirtless statesmen as pictures of his vaccination were widely shared.
These images were also often contrasted with the hyper-masculine image that “has long been Russian President Vladimir Putin’s calling card,” from topless pictures of Putin riding horses or fishing to practicing martial arts, playing hockey, and shooting guns or rifles.
While Zelenskyy once stated in an interview with The Times of Israel that “nobody cares” about his Jewish heritage, it took on new significance in light of Putin’s claim to pursue the “de-Nazification” of Ukraine. This provoked Zelenskyy to ask, “How could I be a Nazi?” citing his grandfather’s experience fighting the Nazis in World War II and three of his great-uncles being killed in the Holocaust.
International Icon
There have been many think pieces discussing the ways in which Zelenskyy’s background as a comedian and actor may have prepared and poised him for the leadership role he has assumed amidst Russia’s invasion of Ukraine. However, like other comedians-turned-politicians (such as former US Senator Al Franken) before him, Zelenskyy’s self-portrayal as a political candidate and president has largely been that of a serious leader and businessman. He has continued to project earnestness, stoicism, and bravery in his wartime leadership, being likened to Winston Churchill, whose 1940 ‘We Shall Fight On the Beaches’ speech Zelensky referenced in his recent address to the British House of Commons. When Zelenskyy reportedly replied to the US offer to evacuate him saying “I need ammunition, not a ride” the line became an instant rallying cry, meme, and even merchandise.
Nonetheless, with many in search of more lighthearted content, videos of Zelenskyy’s past entertainment work have gone viral, including comedy troupe performances of “Hava Nagila” and “Cossacks [Козаки],” appearances on Tantsi z zirkamy (the Ukrainian version of Strictly Come Dancing), and the animated film Paddington Bear (Zelenskyy voiced Paddington in the Ukrainian dubbed version).
Sketch troupe pretending to play “Hava Nagila” using their genitalsKvartal 95 performing “Cossacks”Zelenskyy on Tantsi z zirkamy (the Ukrainian version of Strictly Come Dancing)Hugh Bonneville’s tweet about Zelenskyy dubbing Paddington (Bonneville plays Henry Brown in the Paddington films)
In this spirit of life imitating art, others have already begun to create art imitating life, including memes, fan art, and remixes of the president’s videos. As social media expert Ankana Susarla has noted, Zeleskyy’s ‘selfie videos’ have been particularly successful in conveying authenticity and connecting with social media users, as well as being vital assets in the ongoing information war.
International comedy icons have also paid tribute to the Zelenskyy, with Trevor Noah noting, “This man has more than stepped up to the crisis,” and Stephen Colbert telling his Late Night audience, “my new comedy idol is Volodymyr Zelenskyy… Normally, I am against electing comedians to political office… But this guy is inspiring the world with his courage in the face of the Russian invasion.” While the infectious courage of the Ukrainian population and president has already captured the international public’s attention, reports of officials mimicking Zelenskyy’s stoic everyman leadership have also begun to emerge.
Kristian Åtland, sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt og professor II ved Nord universitet
Det gjøres i disse dager iherdige forsøk på å redde den såkalte «Minsk II»-avtalen fra 2015, som skulle gjøre slutt på krigen i Donbas. Spørsmålet er om avtalen kan reddes.
Helt siden våren 2014, da de første trefningene fant sted mellom russiskstøttede opprørsstyrker og ukrainske regjeringsstyrker øst i Ukraina, har det vært gjort gjentatte forsøk på å bringe konflikten til opphør. Siktemålet med disse bestrebelsene har vært å oppnå en stans i kamphandlingene, en tilbaketrekking av tunge våpen fra frontlinjen og en politisk-diplomatisk prosess som kan bringe varig fred til regionen og gjøre slutt på sivilbefolkningens lidelser.
Fra «Minsk» I til «Minsk II»
Det første gjennombruddet i forhandlingsprosessen kom i begynnelsen av september 2014. Partene undertegnet da en tolvpunkts våpenhvileavtale, kjent som «Minsk-protokollen», eller «Minsk I». I tillegg til en umiddelbar og fullstendig våpenhvile, overvåket av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), inneholdt avtalen et sett av politiske, økonomiske og humanitære tiltak som skulle legge grunnlaget for en politisk normalisering.
Slik gikk det imidlertid ikke. Allerede vinteren 2014–2015 ble det klart at «Minsk I» ikke ville holde. Bruddene på våpenhvilen økte i antall og alvorlighetsgrad. I begynnelsen av februar 2015 kulminerte denne fasen av krigen med det blodige slaget ved Debaltseve, nordøst for millionbyen Donetsk, der ukrainske regjeringsstyrker ble presset på defensiven og til dels omringet av fremrykkende separatiststyrker støttet av Russland.
Den 12. februar 2015 undertegnet representanter for OSSE, Russland, Ukraina og de selverklærte «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk en ny våpenhvileavtale, kjent som «Minsk II». Innholdet var i grove trekk det samme som i den første avtalen, men «Minsk II» var enda mer ufordelaktig for den ukrainske part, noe som etter alt å dømme hadde sammenheng med den militære dynamikken i den foregående perioden.
Implementering i stampe
Under fredsforhandlingene i Minsk i 2014 og 2015 ble det tidlig klart at Russland og Ukraina stod svært langt fra hverandre, både i synet på konfliktens karakter og i spørsmålet om hvem som skulle eller burde være tilstede ved forhandlingsbordet som parter.
Den ukrainske regjeringen gikk etter hvert motvillig med på å føre direkte samtaler med lederne for de selverklærte «folkerepublikkene». Russland på sin side insisterte på å bli betraktet som en nøytral, tredjeparts megler på linje med Tyskland og Frankrike. Landet var ikke villig til å erkjenne noe ansvar for konflikten eller vedgå at det fantes russiske styrker og våpen på ukrainsk jord. Under disse omstendighetene var det mildt sagt vanskelig å føre fredsforhandlinger.
I dag, sju år senere, må det konstateres at Minsk-prosessen står i stampe. Utsiktene for en vellykket implementering av «Minsk II» er, når sant skal sies, tilnærmet lik null. Ingen av avtalens 13 punkter er blitt innfridd til fulle, og bare noen få av punktene er blitt delvis innfridd. Årsakene til Minsk-prosessens ulykksalige skjebne er sammensatte, men det er nærliggende å trekke frem faktorer som avtalenes vage og tvetydige ordlyd, og spørsmålet om rekkefølgen til de fremforhandlede tiltakene.
Vage formuleringer
I et forsøk på å identifisere øyer av enighet i et hav av uenighet, endte forhandlerne i Minsk opp med et slags minste felles multiplum, i form av vage og til dels tvetydige formuleringer som både Russland, Ukraina og representanter for de to «folkerepublikkene» kunne leve med. For eksempel ble det slått fast, i artikkel 10 av «Minsk II», at det skulle gjennomføres en tilbaketrekking av «alle utenlandske væpnede grupperinger, våpen og leiesoldater».
Problemet var bare at partene hadde ulike og i stor grad uforenlige syn på hva som lå i denne formuleringen. Den ukrainske part betraktet formuleringen som en referanse til russiske styrker og leiesoldater på ukrainsk jord, mens den russiske part tolket den som en referanse til ukrainske regulære styrker og frivillige. Tvetydigheten gjorde utvilsomt implementeringen vanskelig.
«Rekkefølge-problemet»
Det andre problemet knytter seg den manglende spesifiseringen av rekkefølgen til de ulike tiltakene. Noe enkelt kan man si at Russlands veikart til fred i Donbas starter med de politiske tiltakene, det vil si gjennomføring av lokalvalg, konstitusjonell reform i Ukraina og vedtakelse av en lov om særstatus for de to «folkerepublikkene». Først når disse punktene er gjennomført vil det, ifølge Russland, kunne bli aktuelt med en militær tilbaketrekking.
Ukraina på sin side ønsker å starte med de militære punktene i «Minsk II» – full etterlevelse av våpenhvilen, tilbaketrekking av fremmede og ulovlige væpnede grupperinger og gjenetablering av ukrainsk kontroll over alle deler av landets grense mot Russland. Ukrainas argument er at det i praksis er umulig å gjennomføre frie, uavhengige og internasjonalt observerbare valg i Donbas så lenge det ikke foreligger en fungerende våpenhvile og så lenge Ukrainas østgrense kontrolleres av tungt bevæpnede russiske/russiskstøttede styrker.
Russisk anerkjennelse av «folkerepublikkene»?
Russland har i de siste ukene økt det politiske presset mot Ukraina, parallelt med den militære styrkeoppbyggingen. Gjennomgangstonen på russisk side har vært at den manglende fremdriften i implementeringen av Minsk-avtalene ene og alene skyldes manglende vilje på ukrainsk side. Moskva har sågar bedt om Vestens hjelp til å «tvinge» ukrainske myndigheter til å innfri nevnte avtaler på Russlands premisser. Dette til tross for at Russland selv ikke har levert på viktige punkter i avtalene.
Krefter i det russiske parlamentet, deriblant Kommunistpartiet, ønsker å gå enda lenger. De har nylig oppfordret Russlands president til å anerkjenne Donetsk og Luhansk som «selvstendige stater», slik Russland gjorde i 2008 med de georgiske regionene Sør-Ossetia og Abkhasia.
En slik utvikling vil trolig gjøre konflikten enda mer fastlåst enn den allerede er, og i praksis umuliggjøre en videre implementering av «Minsk II».
Innlegget er skrevet av MINS-stipendiat Iselin Silja Kaspersen.
Foto: Thomas Iversen/Forsvaret, licensed under CC BY-ND 2.0
I Norge er det å være soldat ofte forbundet med å forsvare nasjonen, derav navnet Forsvaret. Likevel har norske soldater, som i flere andre land, ofte deployert til ulike fredsoperasjoner ledet av FN etter 1945. Slike operasjoner kan ofte ikke settes i rammen av et nasjonalt forsvar, men har blitt integrert som en del av oppdragsporteføljen til det norske forsvaret siden 1947.
De siste tiårene har fredsoperasjoner tatt ulike retninger, noe som har resultert i konsepter som fredsbevaring, fredsopprettelse og fredsskaping. I tillegg har NATO alliansen og koalisjoner ledet av USA stått bak en del operasjoner, som opprørsbekjempning og krig mot terror. Endringer i oppdrag har naturlig nok ført til endringer for måten soldater utføre oppdrag og hvilken motivasjon soldater har for å bidra. I tillegg bidrar soldater som er ansatt i private militære firmaer, og ulike organisasjoner rekruttere fremmedkrigere fra alle land. Likevel har begrepene for soldatrollen hold seg til de to klassiske begrepene kriger og fredsskaper (warrior og peacekeeper).
I artikkelen «New societies, new soldiers? A soldier typology» ser jeg på det underteoretiserte gapet mellom soldatroller og de faktiske rollene soldater har. Basert på tidligere forskning og eksisterende kunnskap identifiserer jeg syv idealtyper, eller stereotypier, som kan benyttes som et teoretisk rammeverk for å forstå den kompleks virkelighet. Idealtypene er krigeren, nasjonsforsvareren, lovhåndheveren, statsbyggeren, humanitæren, ideologen og kontraktøren.
En soldat vil tvilsomt kun identifisere seg med en av disse idealtypene, men gjennom et spekter som er i kontinuerlig endring, noe som igjen gjør at idealtypene vil endre seg med tid. Men med de teoretiske idealtypene har vi et bedre utgangspunkt for å forstå hvordan ulike samfunn og individer forstår soldatrollen. Dette er viktig ettersom vår forståelse påvirker hvordan soldatrollen utføres. Det påvirker hvordan soldater interagerer med samfunn, og hvordan ulike samfunn responderer, i krig, konflikt og krise.
22. april annonserte Russlands forsvarsminister, Sergej Sjoigu, at han ville iverksette en tilbaketrekking av de russiske styrkene som i de foregående tre ukene hadde ansamlet seg langs Russlands grense mot Ukraina. Verden trakk et lettelsens sukk. Det ble ingen storkrig mellom Europas største og nest største land, iallfall ikke denne gangen.
Men hva er status for den russisk-ukrainske konflikten? Hva var hensikten med den massive russiske styrkedemonstrasjonen? Og hvordan vil sikkerhetssituasjonen i regionen utvikle seg i tiden som kommer?
Innleggforfatter er sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) Kristian Åtland. Foto: FFI
Ingen fred i sikte
Selv om faren for en storkrig mellom Russland og Ukraina trolig er lavere i dag enn den var for noen uker siden, er den på ingen måte blitt redusert til null. Ukraina lever hver dag med konsekvensene av krigen i Donbas og risikoen for en militær eskalering av denne. Krigen øst i Ukraina har nå vart i mer enn sju år.
Den har krevd mer enn 14 000 menneskeliv og drevet halvannen million mennesker på flukt. Våpenhvileavtalen som ble inngått i februar 2015, kjent som «Minsk II», brytes jevnlig. Tapstallene i Donbas har i de siste månedene gått opp, og totalt sett har over halvparten av de stridsrelaterte dødsfallene i konflikten kommet etter inngåelsen av Minsk II.
Mer enn 400 kilometer av Ukrainas grense mot Russland, og mer enn 2,5 prosent av Ukrainas landterritorium, er fortsatt kontrollert av de russiskstøttede «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk, som har et innbyggertall på ca. 3,6 millioner. Men den russiske-ukrainske konflikten er større enn som så.
Den utspiller seg også på Krim og i de tilstøtende kyst- og havområdene, dog uten samme grad av militær intensitet. Krimhalvøya utgjør 4,5 prosent av Ukrainas internasjonalt anerkjente territorium og ble de facto innlemmet i Den russiske føderasjon i mars 2014. Dette skjedde i strid med Folkeretten og til sterke protester fra det internasjonale samfunnet.
Makt versus rett
I årene som har gått siden den russiske anneksjonen, har Russland bygget opp betydelige militære styrker på halvøya. Krim betraktes i økende grad betraktes som et springbrett for russisk dominans i Svartehavsregionen og maktprojeksjon mot det østlige Middelhavet. Det maritime domenet, det vil si Svartehavet, Kertsjstredet og Azovhavet, er på mange måter blitt «den tredje fronten» i den russisk-ukrainske konflikten.
Russland er den den militært overlegne parten i konflikten, kanskje enda mer i dag enn for sju år siden, og ukrainerne vet at de har liten sjanse til å lykkes med en militær offensiv overfor Russland.
Ukrainas bestrebelser på å gjenvinne kontrollen over sitt landterritorium, sitt sjøterritorium, sin økonomiske sone og sine maritime ferdselsårer har i stor grad foregått langs politiske, diplomatiske og rettslige spor, snarere enn militære. Ukraina har i stor grad vunnet gehør for sine synspunkter i saker som landet har brakt inn for internasjonale domstoler i Haag, uten at dette i nevneverdig grad har bidratt til å endre på de maktpolitiske realitetene.
Russland er den den militært overlegne parten i konflikten, kanskje enda mer i dag enn for sju år siden, og ukrainerne vet at de har liten sjanse til å lykkes med en militær offensiv overfor Russland.
Den russiske styrkedemonstrasjonen
Sett mot ovennevnte bakgrunn, kan det kanskje virke besynderlig at Russland finner det nødvendig å mobilisere 100 000 soldater i en flere uker lang beredskapsøvelse i sørvest-Russland, på Krim og i havområdene utenfor Krim. Russland må åpenbart ha visst at dette ville påkalle bekymring, ikke bare i Ukraina, men også blant andre naboland i regionen og i Nato-kretser. Da Natos generalsekretær Jens Stoltenberg møtte Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba i Brussel den 13. april, omtalte han den russiske styrkeoppbyggingen som «uberettiget, uforklart og dypt foruroligende».
Russerne på sin side forsøkte å framstille styrkedemonstrasjonen som et defensivt tiltak for å møte en påstått trussel fra ukrainsk side. Som forskerkollega Gustav Gressel nylig har redegjort for, ble det mer enn antydet fra russisk side at Kyiv skulle ha til hensikt å søke en militær løsning på konflikten i Donbas, og at Nato og USA angivelig skulle ha konspirert med Ukraina om å ta tilbake Krim ved bruk av militære maktmidler.
En slik framstilling faller på sin egen urimelighet og har liten rot i realitetene. I den grad Volodymyr Zelensky i sine to år som president har forsøkt å gjenvinne kontrollen over Donbas og Krimhalvøya, har dette utelukkende skjedd ved bruk av politiske og diplomatiske virkemidler. Det er også lite som tyder på at Ukrainas venner i Brussel og Washington skal ha oppfordret Zelensky til å vurdere en militær offensiv, slik russerne påstår, snarere tvert imot.
Storkrig som alternativ
Putins massive styrkedemonstrasjon langs grensen mot Ukraina, på Krim og i Svartehavet føyer seg inn i et mønster vi har sett over lengre tid: Russland ønsker å spre frykt og usikkerhet blant sine vestlige naboland og få omverdenen til å slå seg til ro med situasjonen som Ukraina, Georgia og andre tidligere sovjetrepublikker befinner seg i.
Russland kontrollerer i dag syv prosent av Ukrainas territorium, og 20 prosent av Georgias, og ethvert forsøk på å endre på dette vil kunne resultere i en storkrig.
Den russiske tilbaketrekkingen er verken total eller irreversibel, og faren for militære konfrontasjoner i Europas sørøstlige hjørne er ikke blitt mindre enn den var før den russiske styrkedemonstrasjonen startet.
Det er iallfall budskapet som søkes formidlet fra russisk side.
På vestlig side bør vi kanskje reflektere litt over vår egen reaksjon på den russiske styrkemobiliseringen og den påfølgende tilbaketrekkingen. Stilt overfor muligheten av et verstefallscenario – en storkrig mellom Russland og Ukraina – så framstår det aktuelle utfallet av situasjonen – en delvis russisk tilbaketrekking – som et «godt» utfall.
Da kan det være på sin plass å påpeke at de underliggende realitetene i Russlands forhold til Ukraina og Vesten er alt annet enn «gode», og at sikkerhetssituasjonen i Svartehavsregionen er alt annet enn «god».
Den russiske tilbaketrekkingen er verken total eller irreversibel, og faren for militære konfrontasjoner i Europas sørøstlige hjørne er ikke blitt mindre enn den var før den russiske styrkedemonstrasjonen startet.
Teksten baserer seg blant annet på funn fra en større studie som tidligere i år ble utgitt i tidsskriftet European Security.
Blogginnlegget ble opprinnelig publisert som kronikk i Forsvarets forum om den pågående konflikten mellom Russland og Ukraina.
With contributions from Grete K. Hovelsrud (Research Professor) Nordland Research Institute.
Since the Soviet collapse in 1991, the rural population has been exploring new economic opportunities. Tourism is one of them.
Just an hour-long boat trip brings us from Arkhangelsk to Voznesenie. It is one of nearly 50 small villages on islands in the delta of the Northern Dvina Riva. People have been living on the islands since the 15thcentury. They played a central role in trade and shipping development in the Russian North. Voznesenie, that is similar to many other villages in the Russian North, has recently become one of the tourist attractions in the Arkhangelsk region.
A small tourism group on the pier is about to explore the place. I am among them, exploring the area as a part of the research project “Shipping and Arctic communities”. Our guide (here a character that is based on several interviewed residents) mesmerizes the guests with the excursion program. The trip will follow the dirt roads along several decades’ old wooden houses. Our group will visit a rebuilt church and finally a space museum that in the Soviet time was a scientific station for exploring the Earth’s orbit.
Much has changed here since the Soviet collapse.
When the guide was just a teenage girl in the 1980s, the island settlements experienced a blooming period. She remembers the time when they had a well-developed and organized agricultural industry, several industries, a space scientific station and multiple social facilities. Residents were employed and there was no need to look for job opportunities somewhere else.
In earlier 1990s, the reduction in state subsidies that followed the Soviet collapse turned the local development upside down. The collective farms and industries were shut down. Much of the rural population has migrated from the Russian North to the South and to urban areas. The population decrease continues today. The younger population who leaves the village for education or other job opportunities may not return to home. Lack of working opportunities is the most important reasons.
Recent changes in the river ice conditions create new barriers for local development. According to the local guide, the winters were more stable before. The river ice was formed in October-November and could last until April. Ice roads have always connected the island villages. In recent years, the ice and its stability are increasingly more unpredictable, and the ice-free period is getting longer. When the river is open, a local passenger boat connects the village with Arkhangelsk and brings new tourist groups to the islands.
Tourism is a new hope.
Despite the changes, our guide looks positively on the further tourism and the village development. The tourists are increasingly interested in the rural villages and several residents are engaged in attracting investments to the settlement.
The guide is so impatient about showing us around. We can hear how proud she is of local history, cultural heritage, and local nature, which in sum present a unique experience of what this rural Arctic destination can offer. The space museum is the main tourist attraction of the settlement, a tourism pearl. The Soviet scientific station was established here in 1967. “Did you know that it was one of only four stations in the world where scientists studied the connection between the magnetic oscillations of our planet and cosmic radiation?”– the guide asks.
The number of tourists has increased since the opening of the local museum. The guide says that the influx of tourists to the village plays a big role: “life has become more eventful here”- she concludes.
Like Voznesenie, neighboring settlements offer several tourist attractions. A sea pilot museum that is interconnected with the history of Arkhangelsk, rebuilt churches, a new café, and bicycle trips are some examples. In addition, each tourist may experience a time travel back to the Soviet. Finally, the river journey on one of the local passenger vessels is a nice frame for this a day long excursion.
Tourism relies on several factors.
Tourism development keeps several small Arctic communities alive, often creating attractive places for both visitors and locals. Still, much of the development are shouldered by engaged individuals. Like other small Arctic destinations, the tourism in Arkhangelsk is in its infancy and depends on the eager residents who secure grants to establish tourist services and products. Our guide is one of a few residents who are employed in tourism-related activities. She believes that further tourism development will depend on marketing.
The local tourism center in Arkhangelsk actively promotes the trips to the island village, throughout the year. Still, most tourists visit the village during summertime when the river ice disappears. Further development will also depend on the availability of the transportation option of passenger boats. Currently, the timetables of local passenger boats are adjusted to meet local needs.
It looks like our exploration of the island may stop now to reach the last boat, back to Archangelsk.
More results are published in:
Olsen, J., Nenasheva, M. & Hovelsrud, G. K. (2020). ‘Road of life’: changing navigation seasons and the adaptation of island communities in the Russian Arctic. Polar Geography. doi: 10.1080/1088937X.2020.1826593
Olsen Julia, Marina Nenasheva, Grete K. Hovelsrud, Gjermund Wollan (2021). Arctic communities’ social capital and viability: a case study from the Arkhangelsk region. Arctic and North, 42.
