Den russiske tilbaketrekkingen i Ukraina er verken total eller irreversibel

22. april annonserte Russlands forsvarsminister, Sergej Sjoigu, at han ville iverksette en tilbaketrekking av de russiske styrkene som i de foregående tre ukene hadde ansamlet seg langs Russlands grense mot Ukraina. Verden trakk et lettelsens sukk. Det ble ingen storkrig mellom Europas største og nest største land, iallfall ikke denne gangen.

 

Men hva er status for den russisk-ukrainske konflikten? Hva var hensikten med den massive russiske styrkedemonstrasjonen? Og hvordan vil sikkerhetssituasjonen i regionen utvikle seg i tiden som kommer?

 

 

Innleggforfatter er sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) Kristian Åtland. Foto: FFI

Ingen fred i sikte

Selv om faren for en storkrig mellom Russland og Ukraina trolig er lavere i dag enn den var for noen uker siden, er den på ingen måte blitt redusert til null. Ukraina lever hver dag med konsekvensene av krigen i Donbas og risikoen for en militær eskalering av denne. Krigen øst i Ukraina har nå vart i mer enn sju år.

 

Den har krevd mer enn 14 000 menneskeliv og drevet halvannen million mennesker på flukt. Våpenhvileavtalen som ble inngått i februar 2015, kjent som «Minsk II», brytes jevnlig. Tapstallene i Donbas har i de siste månedene gått opp, og totalt sett har over halvparten av de stridsrelaterte dødsfallene i konflikten kommet etter inngåelsen av Minsk II.

 

Mer enn 400 kilometer av Ukrainas grense mot Russland, og mer enn 2,5 prosent av Ukrainas landterritorium, er fortsatt kontrollert av de russiskstøttede «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk, som har et innbyggertall på ca. 3,6 millioner. Men den russiske-ukrainske konflikten er større enn som så.

 

Den utspiller seg også på Krim og i de tilstøtende kyst- og havområdene, dog uten samme grad av militær intensitet. Krimhalvøya utgjør 4,5 prosent av Ukrainas internasjonalt anerkjente territorium og ble de facto innlemmet i Den russiske føderasjon i mars 2014. Dette skjedde i strid med Folkeretten og til sterke protester fra det internasjonale samfunnet.

 

Makt versus rett

I årene som har gått siden den russiske anneksjonen, har Russland bygget opp betydelige militære styrker på halvøya. Krim betraktes i økende grad betraktes som et springbrett for russisk dominans i Svartehavsregionen og maktprojeksjon mot det østlige Middelhavet. Det maritime domenet, det vil si Svartehavet, Kertsjstredet og Azovhavet, er på mange måter blitt «den tredje fronten» i den russisk-ukrainske konflikten.

Russland er den den militært overlegne parten i konflikten, kanskje enda mer i dag enn for sju år siden, og ukrainerne vet at de har liten sjanse til å lykkes med en militær offensiv overfor Russland.

Ukrainas bestrebelser på å gjenvinne kontrollen over sitt landterritorium, sitt sjøterritorium, sin økonomiske sone og sine maritime ferdselsårer har i stor grad foregått langs politiske, diplomatiske og rettslige spor, snarere enn militære. Ukraina har i stor grad vunnet gehør for sine synspunkter i saker som landet har brakt inn for internasjonale domstoler i Haag, uten at dette i nevneverdig grad har bidratt til å endre på de maktpolitiske realitetene.

 

Russland er den den militært overlegne parten i konflikten, kanskje enda mer i dag enn for sju år siden, og ukrainerne vet at de har liten sjanse til å lykkes med en militær offensiv overfor Russland.

 

Den russiske styrkedemonstrasjonen

Sett mot ovennevnte bakgrunn, kan det kanskje virke besynderlig at Russland finner det nødvendig å mobilisere 100 000 soldater i en flere uker lang beredskapsøvelse i sørvest-Russland, på Krim og i havområdene utenfor Krim. Russland må åpenbart ha visst at dette ville påkalle bekymring, ikke bare i Ukraina, men også blant andre naboland i regionen og i Nato-kretser. Da Natos generalsekretær Jens Stoltenberg møtte Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba i Brussel den 13. april, omtalte han den russiske styrkeoppbyggingen som «uberettiget, uforklart og dypt foruroligende».

 

Russerne på sin side forsøkte å framstille styrkedemonstrasjonen som et defensivt tiltak for å møte en påstått trussel fra ukrainsk side. Som forskerkollega Gustav Gressel nylig har redegjort for, ble det mer enn antydet fra russisk side at Kyiv skulle ha til hensikt å søke en militær løsning på konflikten i Donbas, og at Nato og USA angivelig skulle ha konspirert med Ukraina om å ta tilbake Krim ved bruk av militære maktmidler.

 

En slik framstilling faller på sin egen urimelighet og har liten rot i realitetene. I den grad Volodymyr Zelensky i sine to år som president har forsøkt å gjenvinne kontrollen over Donbas og Krimhalvøya, har dette utelukkende skjedd ved bruk av politiske og diplomatiske virkemidler. Det er også lite som tyder på at Ukrainas venner i Brussel og Washington skal ha oppfordret Zelensky til å vurdere en militær offensiv, slik russerne påstår, snarere tvert imot.

 

Storkrig som alternativ

Putins massive styrkedemonstrasjon langs grensen mot Ukraina, på Krim og i Svartehavet føyer seg inn i et mønster vi har sett over lengre tid: Russland ønsker å spre frykt og usikkerhet blant sine vestlige naboland og få omverdenen til å slå seg til ro med situasjonen som Ukraina, Georgia og andre tidligere sovjetrepublikker befinner seg i.

 

Russland kontrollerer i dag syv prosent av Ukrainas territorium, og 20 prosent av Georgias, og ethvert forsøk på å endre på dette vil kunne resultere i en storkrig.

Den russiske tilbaketrekkingen er verken total eller irreversibel, og faren for militære konfrontasjoner i Europas sørøstlige hjørne er ikke blitt mindre enn den var før den russiske styrkedemonstrasjonen startet.

Det er iallfall budskapet som søkes formidlet fra russisk side.

 

På vestlig side bør vi kanskje reflektere litt over vår egen reaksjon på den russiske styrkemobiliseringen og den påfølgende tilbaketrekkingen. Stilt overfor muligheten av et verstefallscenario – en storkrig mellom Russland og Ukraina – så framstår det aktuelle utfallet av situasjonen – en delvis russisk tilbaketrekking – som et «godt» utfall.

 

Da kan det være på sin plass å påpeke at de underliggende realitetene i Russlands forhold til Ukraina og Vesten er alt annet enn «gode», og at sikkerhetssituasjonen i Svartehavsregionen er alt annet enn «god».

 

Den russiske tilbaketrekkingen er verken total eller irreversibel, og faren for militære konfrontasjoner i Europas sørøstlige hjørne er ikke blitt mindre enn den var før den russiske styrkedemonstrasjonen startet.

 

 

 

Teksten baserer seg blant annet på funn fra en større studie som tidligere i år ble utgitt i tidsskriftet European Security.

 

Blogginnlegget ble opprinnelig publisert som kronikk i Forsvarets forum om den pågående konflikten mellom Russland og Ukraina.

Northwest Russia: Rural villages are becoming a new tourism attraction.

Julia Olsen (Senior Researcher)

With contributions from Grete K. Hovelsrud (Research Professor) Nordland Research Institute.

 

Since the Soviet collapse in 1991, the rural population has been exploring new economic opportunities. Tourism is one of them.

 

Just an hour-long boat trip brings us from Arkhangelsk to Voznesenie.  It is one of nearly 50 small villages on islands in the delta of the Northern Dvina Riva. People have been living on the islands since the 15thcentury. They played a central role in trade and shipping development in the Russian North. Voznesenie, that is similar to many other villages in the Russian North, has recently become one of the tourist attractions in the Arkhangelsk region.

 

A small tourism group on the pier is about to explore the place. I am among them, exploring the area as a part of the research project “Shipping and Arctic communities”. Our guide (here a character that is based on several interviewed residents) mesmerizes the guests with the excursion program. The trip will follow the dirt roads along several decades’ old wooden houses. Our group will visit a rebuilt church and finally a space museum that in the Soviet time was a scientific station for exploring the Earth’s orbit.

 

 

Much has changed here since the Soviet collapse.

 

When the guide was just a teenage girl in the 1980s, the island settlements experienced a blooming period. She remembers the time when they had a well-developed and organized agricultural industry, several industries, a space scientific station and multiple social facilities.  Residents were employed and there was no need to look for job opportunities somewhere else.

 

In earlier 1990s, the reduction in state subsidies that followed the Soviet collapse turned the local development upside down. The collective farms and industries were shut down. Much of the rural population has migrated from the Russian North to the South and to urban areas. The population decrease continues today. The younger population who leaves the village for education or other job opportunities may not return to home. Lack of working opportunities is the most important reasons.

 

Recent changes in the river ice conditions create new barriers for local development. According to the local guide, the winters were more stable before. The river ice was formed in October-November and could last until April. Ice roads have always connected the island villages. In recent years, the ice and its stability are increasingly more unpredictable, and the ice-free period is getting longer. When the river is open, a local passenger boat connects the village with Arkhangelsk and brings new tourist groups to the islands.

 

 

Tourism is a new hope.

 

Despite the changes, our guide looks positively on the further tourism and the village development. The tourists are increasingly interested in the rural villages and several residents are engaged in attracting investments to the settlement.

 

The guide is so impatient about showing us around. We can hear how proud she is of local history, cultural heritage, and local nature, which in sum present a unique experience of what this rural Arctic destination can offer.  The space museum is the main tourist attraction of the settlement, a tourism pearl. The Soviet scientific station was established here in 1967. “Did you know that it was one of only four stations in the world where scientists studied the connection between the magnetic oscillations of our planet and cosmic radiation?”– the guide asks.

 

The number of tourists has increased since the opening of the local museum. The guide says that the influx of tourists to the village plays a big role: “life has become more eventful here”- she concludes.

 

Like Voznesenie, neighboring settlements offer several tourist attractions. A sea pilot museum that is interconnected with the history of Arkhangelsk, rebuilt churches, a new café, and bicycle trips are some examples. In addition, each tourist may experience a time travel back to the Soviet. Finally, the river journey on one of the local passenger vessels is a nice frame for this a day long excursion.

 

Tourism relies on several factors.

 

Tourism development keeps several small Arctic communities alive, often creating attractive places for both visitors and locals. Still, much of the development are shouldered by engaged individuals. Like other small Arctic destinations, the tourism in Arkhangelsk is in its infancy and depends on the eager residents who secure grants to establish tourist services and products. Our guide is one of a few residents who are employed in tourism-related activities. She believes that further tourism development will depend on marketing.

 

The local tourism center in Arkhangelsk actively promotes the trips to the island village, throughout the year. Still, most tourists visit the village during summertime when the river ice disappears. Further development will also depend on the availability of the transportation option of passenger boats. Currently, the timetables of local passenger boats are adjusted to meet local needs.

 

It looks like our exploration of the island may stop now to reach the last boat, back to Archangelsk.

 

More results are published in:

Olsen, J., Nenasheva, M. & Hovelsrud, G. K. (2020). ‘Road of life’: changing navigation seasons and the adaptation of island communities in the Russian Arctic. Polar Geography. doi: 10.1080/1088937X.2020.1826593

Olsen Julia, Marina Nenasheva, Grete K. Hovelsrud, Gjermund Wollan (2021). Arctic communities’ social capital and viability: a case study from the Arkhangelsk region. Arctic and North, 42.

 

(This text was originally published in High North News.)