Feil skal feil fordrive

Det er menneskelig å gjøre feil og de fleste sykepleiere vil gjøre feil på et eller annet punkt i karrieren. Dette innlegget er skrevet av Marianne Haagensen Øien som er Anestesisykepleier og driver bloggen Grønn i Ishavsbyen.  Innlegget er publisert med tillatelse fra henne.

På Sonjatun sykehjem i Nordreisa kommune døde en pasient. Før eller siden dør de fleste av dem som sjekker inn på sykehjem så et dødsfall i seg selv er ingen oppsiktsvekkende hendelse. Men akkurat denne pasienten dør sannsynligvis tidligere enn nødvendig – etter å ha fått en overdose av morfin av en av sykehjemmets sykepleiere.

I følge avisen Nordlys 16.02.17 skulle pasienten ha fått 2,5 mg Morfin, men fikk i stedet 100 mg.

Nordlys skriver:

Pasienten var alvorlig syk, og denne kvelden forverret tilstanden seg. Like før vaktskiftet kveld/natt ble det besluttet å gi morfin som smertelindring. Nattsykepleieren hadde ingen erfaring med å gi morfin i sprøyteform. I medisinskapet var det morfin i to ulike konsentrasjoner. Hun tok feil flaske. Dermed ble dosen 40 ganger sterkere enn den skulle ha vært. Sykepleieren fulgte ikke den pålagte rutinen om at 2 pleiepersoner skal være involvert når det blir tatt ut narkotiske legemidler.

Slike saker er vonde.

De er vonde for pårørende som sørger over dødsfallet samtidig som de må takle sjokk, sinne og frustrasjon over at det ble gjort en dødelig feil på et sted der de stolte på at deres kjære skulle få god og profesjonell helsehjelp.

Men slike saker er også veldig vonde for den/de som gjorde feilen. Å leve med at du har gjort en feil som tok livet av et annet menneske, det er tøft.

Ingen klarer å gå gjennom et helt yrkesliv uten å gjøre feil. Tenk etter – har du vært helt feilfri? Om du svarer «ja» så tror jeg enten du lyver, eller så er du ikke kompetent nok til å oppdage egne feil.  Utfordringen som helsearbeider er at det ikke er lite rom for feil. I min jobb som anestesisykepleier kan en feil, i alle fall en som ikke oppdages med det samme, gjøre alvorlig skade eller i verste fall koste pasienten min livet.

Derfor prøver helsetjenesten å gjøre systemene så gode at risikoen for feil blir så liten som mulig. God utdanning med gode praksisperioder er en forutsetning for å få dyktige og kunnskapsrike medarbeidere. Det samme er god opplæring og gode rollemodeller for de nyutdannede. Lovverk og forskrifter gir oss rammer å jobbe innenfor og arbeidsplassenes prosedyrer setter standardene for hvordan jobben skal utføres.

Likevel: Feil skjer. Ofte. Og det vil skje igjen.

Jeg har gjort feil. Flere ganger. Heldigvis har ingen dødd av mine feil, men det kan jeg egentlig bare takke min skaper for. Av den grunn har jeg stor medfølelse for den sykepleieren som satte den uheldige overdosen morfin på Sonjatun sykehjem. Jeg vet ikke hvem du er – men jeg vet at dette nok er det aller verste som har hendt i livet ditt. Det sies at i praktiske fag er det «learning by doing», men både du og jeg vet at det like gjerne er «learning by burning».

Jeg har nemlig også gitt en pasient en overdose morfin. Forskjellen er at han overlevde.

Det var en sommerdag for 11 år siden og min andre eller tredje uke som sykepleier. Jeg hadde fått jobb som sommervikar på hjerteavdelingen på lokalsykehuset mitt.  Jeg fikk jeg to opplæringsvakter og så ble jeg satt inn i full drift.

Det hadde vært en travel dagvakt, og jeg var både svett, sliten og stresset da jeg så at klokken nærmet seg vaktslutt og jeg enda ikke hadde fullført alle oppgavene mine.  Fra andre enden av avdelingen hørte jeg plutselig et ul. Det var høyt og hjerteskjærende og ikke til å ta feil av. Noen hadde det forferdelig vondt. Det var min pasient, en mann i midten av 60-årene som hadde kommet inn kvelden før. Jeg visste ikke så veldig mye om ham, men jeg husket at det sto morfin på kurven som behovsmedisin. Han hadde en diagnose der smerter var en del av sykdomsbildet hans. Han lå og vrei seg i sengen, hylte og ynket seg og ansiktet var forvridd i smerte. Det er forferdig å se noen ha det slik og så fort bena kunne bære meg (men uten å løpe, du skal aldri løpe i korridorene bortsett fra ved hjertestans hadde jeg lært) fikk jeg hentet medisinpermen hans og kommet meg inn på medisinrommet. Ganske riktig, på behovs-feltet i kurven fant jeg det: iv Morfin 25 mg. Jeg låste meg inn i narkotikaskapet og fant ut at jeg måtte ha tre ampuller morfin for å få 25 mg. Det var litt merkelig siden jeg husket å ha lært at man sjelden trenger flere ampuller til enkeltdoser. «Det må være døgndosen», tenkte jeg og la tilbake to ampuller. «Best å gi bare en andel av den dosen og se det an.» Jeg trakk opp fra en ampulle og blandet ut medikamentet slik at styrken ble 1 mg/ml i en 10 ml sprøyte. Jeg fikk en kollega til å dobbeltkontrollere, og hun så på sprøyten, ampullen og kurven og signerte både på merkelappen på sprøyten og på kurven. Så snart det var gjort gikk jeg i all hast tilbake til pasienten og satt 10 mg morfin, altså hele sprøyten. Jeg fortalte pasienten hva han fikk og han nikket takknemlig.

«Du ga ham hva da? 10 mg morfin? Ga du ham hele 10 mg?!». Den erfarne sykepleieren som jeg rapportere til reagerte med det samme da jeg fortalte dosen jeg hadde gitt ham mot store smertene.  «Det er ikke 25 mg det skal stå her, det er 2,5 mg morfin som menes» nærmest ropte hun mens hun holdt pekefingeren ned i kurven. «Fort, vi må se til ham» sa hun og trakk meg med seg.

Da vi kom inn på pasientrommet hadde den tidligere hylende pasienten stått opp, tatt på seg klær og satt seg i godstolen for å lese avisen. Han hadde det helt fortreffelig. Dosen han hadde fått av meg var nok akkurat det han hadde behov for. Han drakk morfin mikstur hjemme og tålte morfin godt. Heldigvis for meg.

Men jeg følte meg ikke så heldig. Jeg følte meg helt forferdelig. Jeg tenkte på hva som kunne ha skjedd.

Jeg skrev avvik på meg selv og fylte ut pasientskadeskjema. Vi informerte pasienten om den feilen som hadde skjedd, og vi informerte legen som hadde skrevet kurven. Jeg var oppløst i tårer og fagsykepleieren på avdelingen måtte bruke en halvtime på å roe meg ned såpass mye at jeg kunne klare å gå hjem.

Learning by burning

Dagen etterpå kontaktet legen meg. Hun virket svært stram og sa at neste gang jeg syntes det var noe merkelig med hennes ordinasjoner så skulle jeg ringe henne i stedet for å bare gjøre egne antagelser. Learning by burning. Det var en ubehagelig samtale og jeg hadde problemer med å se henne i øynene i lang tid framover. Men i ettertid har jeg tenkt at hun nok heller ikke hadde det så greit. Kommategnet hennes var helt umulig å skille fra enden av to-tallet. Det SÅ helt ut som det sto 25 mg der, ikke 2,5 mg. Jeg hadde ikke nok erfaring som sykepleier til å forstå at 25 mg var en helt uvanlig dose og derfor forstå at det var litt slurvete håndskrift som egentlig betydde 2,5 mg.  Hun klandret kanskje også seg selv.

Sykepleieren som utførte dobbeltkontroll for meg kontrollerte at utblandingen min var korrekt og at riktig medikament var trukket opp. Hun stilte meg derimot ikke spørsmål om hvor mange milliliter av sprøytens innhold jeg hadde tenkt å gi og dermed ble ikke feilen min stoppet ved dobbeltkontrollen. Kanskje følte også hun skyld etterpå selv om hun hadde gjort kontroll «som vanlig»?

I ettertid bestemte avdelingen at morfin skulle doseres i hele milligram. Det skal heller stå 2 mg eller 3 mg enn 2,5 mg. Systemet prøvde dermed å unngå at en lignende feil oppstår igjen.

Og jeg – jeg lærte «by burning», men slapp unna uten en skrape siden ingen faktisk ble skadd.

Så heldig var ikke den nyutdannede sykepleieren på Sonjatun sykehjem. Jeg kjenner hverken henne eller sykehjemmet og jeg kjenner saken kun gjennom media. Men i lille Nordreisa kommune vet nok alle hvem denne sykepleieren er. Selv om Helsetilsynet nå vurderer saken og om de skal gi henne og kommune en advarsel så tipper jeg at dommen i lokalsamfunnet allerede er avlagt. Og den er ikke nådig. På Nordlys sin vegg på Facebook var mange kjappe med å dømme henne ut fra nyhetssaken og la ut kommentarer som «Håper vedkommende får straff», «Er dem sinnssyk der, håper at vedkommende får sparken fra jobben sin» og «Moralen er hold deg langt unna Sonjatun». Det som sies på bygda kan tenkes å være verre.

Meld avvik!

Så lenge det er mennesker som jobber i helsetjenesten vil det skje feil. Til og med om roboter hadde gjort all jobben hadde vi ikke vært garantert et feilfritt helsevesen. Jeg gjorde en alvorlig feil og det eneste jeg vet sikkert er at jeg kommer til å gjøre feil også i framtiden. Likevel kan jeg med ganske stor selvsikkerhet si at jeg mener at jeg er en flink sykepleier. Jeg er pliktoppfyllende, dedikert og kunnskapssøkende. Jeg gjør alltid mitt ytterste for å gi mine pasienter den beste behandlingen.

Sykepleieren fra Nordreisa kan også bli en dyktig sykepleier som flere tiår framover kommer til å gi pasientene sine nødvendig helsehjelp. Jeg håper hun har ryggrad til å stå i jobben og gode støttespillere rundt seg. Hun har nå noen dyrekjøpte erfaringer. Men både hun, og ikke minst systemet har lært noe som kan forhindre at lignende feil kommer til å skje i framtiden.

Feil vil skje. Men vi må lære av dem. Derfor er avvikmeldinger viktige, også når utfallet ikke ble så alvorlig som i denne saken.

Meld avvik!
Med feil skal feil fordrives.

 

Jul og hjerteinfarkt!

Visste du at jul og romjul er kanskje de aller farligste dagene i året når det gjelder hjerteinfarkt? Juletid er høytid for hjerteinfarkt og kombinasjonen av en stressende førjulstid, store måltider, mye salt og høyt alkoholinntak øker risikoen. Ofte rammer dette mennesker som ikke en gang er klar over at de tilhører en risikogruppe for å bli rammet av infarkt.

Hva er hjerteinfarkt?

Et akutt hjerteinfarkt oppstår når en av blodårene (koronararteriene) som forsyner hjertet med blod blir blokkert av en blodpropp. Hjertets muskelvev trenger god blodtilførsel for å kunne pumpe. Når en blodpropp tetter igjen en av blodårene til hjertet får den delen av hjertet for lite oksygen og vil etter hvert dø. Det er dette døde vevet i hjertet som utgjør selve infarktet. Hjerteinfarkt er en varig skade på hjertemuskelen og det døde vevet vil etter hvert erstattes av bindevev som mangler evnen til å aktivt trekke seg sammen slik muskelvev kan. Dermed svekkes hjertemuskelen etter et hjerteinfarkt.

Hvorfor får flere hjerteinfarkt i jula?

Stress: Førjulstiden er ofte veldig stressende for mange. Huset skal vaskes, gaver skal kjøpes, kaker skal bakes og mat skal forberedes. Forventningene er skyhøye! Stress øker blodtrykket, belastningen på hjertet, og dermed risikoen for hjerteinfarkt. Høyt blodtrykk har mange skadelige effekter på hjerte og kar, og kan bl.a. føre til at avleiret kolesterolplakk i åreveggene kan sprekke og følge blodstrømmen til hjertet slik at en koronararterie blokkeres.

Store/tunge måltider: Store måltider er belastende for hjertet. Når fordøyelsessystemet må jobbe hardere må hjertet også pumpe mer blod til magen og tarmene og det trenger derfor mer oksygen. Det kan også få blodtrykket til å stige. En full mage kan også skyve mellomgulvet oppover og gjøre det tyngre å puste. En studie viser at man har 7 ganger økt risiko for hjerteinfarkt innen en time etter å ha inntatt et stort/tungt måltid.

Salt: Julemat har ofte mye salt og saltrike måltider kan øke natriumkonsentrasjonen i blodet. Noe som har direkte effekter på blodårenes funksjon. Plutselig høyt saltinntak kan gjøre at kroppen holder på mer væske og dermed øker blodtrykket

Alkohol: Et høyt daglig alkoholinntak øker risikoen for hjerteinfarkt gjennom å økt blodtrykk. Kronisk alkoholforbruk kan over tid skade hjertemuskelen slik at den blir svakere. Høyt alkoholforbruk kan også fremkalle rytmeforstyrrelser i hjertet. Forskning viser at det å drikke store mengder alkohol over kort tid øker risikoen for hjerteinfarkt.

Symptomer på hjerteinfarkt:

  • Brystsmerter eller trykk for brystet som vedvarer over flere minutter. Beskrives som klemmende, pressende eller snørende. Ofte lokalisert rett bak brystbeinet
  • Ofte utstråling til en eller begge armer – særlig venstre – og til hals eller underkjeve. Smerten kan også være lokalisert bare i hals, kjeve, rygg eller øvre del av magen
  • Smertene er vanligvis sterke og lindres ikke av hvile eller nitroglyserin
  • Kvalme og brekninger er vanlig
  • Uforklarlig kortpusthet, svimmelhet
  • Uforklarlig svetting, oppleves som «kaldsvetting»
  • Brystbrann eller ubehag fra magen
  • Ryggsmerter
  • Angst, uro, døsighet, slapphet

Kilde: https://nhi.no/sykdommer/hjertekar/koronarsykdom/hjerteinfarkt-symptomer/

Hva skal du gjøre om du mistenker hjerteinfarkt?

Som helsepersonell (og blivende helsepersonell) er det greit å huske på at juletid også er høytid for hjerteinfarkt, og kunne litt om symptomer på hjerteinfarkt. Husk at man behøver ikke ha alle disse symptomene og man kan ha andre eller vage symptomer. Kvinner har ofte andre symptomer enn de «klassiske» man assosierer med hjerteinfarkt. Er man i tvil er det alltid greit å kontakte lege.

Ved symptomer på hjerteinfarkt som varer i mer enn 5 minutter må man kontakte lege, legevakt eller ringe 113 snarest. Det haster å starte behandling som kan begrense eller forhindre varig skade på hjertemuskelen og hvert eneste minutt teller!

GOD JUL OG GODT NYTTÅR!

Med dette tar vi i Sykepleie i Nord juleferie. Vi takker de av dere som har lest våre innlegg og fulgt oppstarten av bloggen denne høsten. Vi er tilbake over nyttår med nye spennende innlegg og intervjuer med sykepleiere i jobb. Husk å følg oss på instagram @sykepleieinord.

Foto: ID 27430829 Marilyn Gould | Dreamstime

Hva betyr vel morgenstell og frokost hvis du har hjertesorg?

Som sykepleier er jeg opptatt av relasjoner. Så opptatt av relasjoner at jeg skriver doktorgrad om det. Jeg forsker på relasjoner mellom sykepleiere og pasienter og har tilbragt mye tid i hjemmetjenesten, sammen med sykepleiere som jobber der og pasienter som mottar helsetjenester i sine hjem. Jeg har møtt mange fantastiske flinke folk som strekker seg langt for å hjelpe andre. Jeg har også sett mye ensomhet, mange eldre som bor alene og ikke har familie eller venner.

Jeg tror ikke folk tenker over hvor viktig relasjoner med andre mennesker er, før de blir borte. Når du blir gammel vil du få færre nære relasjoner. Det blir vanskeligere å holde kontakten, og mennesker som du elsker kommer til å dø. I tillegg vil musklene og sansene dine svikte deg, og etterhvert blir dagligdagse ting, som å stå opp av sengen på egenhånd, vanskelig. Plutselig trenger du hjelp fra det offentlige for å klare å bo hjemme. Da kommer det sykepleiere til hjemmet ditt og hjelper deg slik at du får stelt deg, spist frokost, skiftet på et sår eller tatt medisinene dine. Har du få, eller ingen andre mennesker i livet ditt, blir relasjonene til disse sykepleierne veldig, veldig viktig.

Forskning viser at nære relasjoner mellom sykepleiere og pasienter har helsemessige gevinster for pasientene. De opplever økt velvære og livskvalitet til tross for alvorlig sykdom. Sykepleie av høy kvalitet er helt avhengig av nære relasjoner mellom sykepleier og pasient. Å utvikle relasjoner tar tid, men tid er mangelvare i en hjemmetjeneste som ikke er organisert for å utvikle og ivareta relasjoner.

Telling og måling av omsorg

Organiseringen av norsk hjemmetjeneste er i stor grad basert på New Public Management-modellen, hvor effektivisering, mål- og resultatstyring, rapportering og kontroll står sentralt. Behovet for kontroll bunner i en mistillit til at de ansatte gjør jobben sin, dermed må arbeidsinnsatsen deres styres og alle utførte arbeidsoppgaver skal dokumenteres. I hjemmetjenesten er oppgavene som skal utføres hos pasienten forhåndsbestemt gjennom enkeltvedtak, og hver oppgave tidsstyres. Hjemmetjenesten får betalt for det antallet minutter pasienten har vedtak på, og derfor blir det viktig at sykepleieren forholder seg til de forhåndsdefinerte oppgavene og antallet minutter. Bruker sykepleieren mer tid får ikke hjemmetjenesten betalt.

Sykepleiere er frustrerte. De opplever høyt arbeidspress, dokumentasjonskrav og detaljstyring som spiser opp tiden som de vil bruke på menneskene som trenger dem. Fokus på effektivitet og økonomi gjør at sykepleie måles i kvantitative målsetninger, som antall minutter eller utførte vedtak. Det er nemlig vanskelig å måle «helse» eller «omsorg», dermed må sykepleierne måles på det man kan måle. Sykepleiere presses til å gjøre det de måles på, og ikke det som ut fra faglig og etisk skjønn er riktig i situasjonen.

Harde prioriteringer i hjemmesykepleien

Tenk deg at du er sykepleier i hjemmetjenesten, du kommer på dagvakt og får utdelt en liste med 13 pasientnavn. På denne listen står det i detalj hva hver pasient skal ha hjelp til denne dagen og hvor mange minutter det skal ta.

Foto: @josterpi – Flickr.com

Du kjører til den første pasienten. På listen står det at pasienten skal ha hjelp til morgenstell, han skal skifte på et sår, spise frokost, måle blodsukker og få sine medisiner. Du har 34 minutter. Du kjenner pasienten godt og vet at han mistet sin kone for noen måneder siden. Han har tilsynelatende taklet det greit. I dag finner du pasienten under dynen i et mørkt soverom. Du setter deg på sengekanten, tar han i hånden og spør hvordan han har det. Pasienten begynner å gråte. Forteller at han har ligget våken hele natten. Han savner sin kone og føler seg ensom, han trenger noen å snakke med. Dere sitter slik og snakker i en halv time før pasienten er klar for å stå opp, men nå er vedtakstiden brukt opp, og pasienten har ikke spist en eneste brødskive. Den tiden du brukte på å snakke med pasienten betyr at du har mindre tid å fordele på de andre 12 pasientene. Og du vet at Fru Jensen ikke tørr å spise før du har målt blodsukkeret hennes, at Herr Hansen ikke kommer seg opp av sengen uten din hjelp og at Fru Olsen har det veldig vanskelig fordi hun har nettopp mistet datteren sin.

Hvilke behov er viktigst for pasientens helse og velvære?

Hver dag møter sykepleiere slike utfordringer. Å arbeide med mennesker er uforutsigbart og man vet ikke alltid hvilke behov som er viktigst for den enkelte pasienten akkurat den dagen. Sykepleiere er pålagt å utføre de tjenestene pasienten har vedtak på. Hva gjør du da når du ser at en pasient ikke har det bra, men du ikke har tid til å snakke med ham fordi det ikke står på vedtaket?

Hvilket helsevesen vil vi ha? Skal sykepleiere ikke kunne spørre hvordan mennesker har det fordi de blir for opptatte av å innfri forhåndsbestemte krav? At de ikke kan møte pasienten der han er, i sin sorg eller krise. For hva betyr vel morgenstell og frokost hvis man har hjertesorg? At sykepleieren setter seg ned og lytter blir svært viktig i slike situasjoner, men samtaler kan ikke måles og det finnes ikke enkeltvedtak på å lytte. Derfor er relasjonsarbeid «usynlig arbeid», og etter dagens standard ineffektivt. Relasjonens verdi for pasientens helse er vanskelig, om ikke umulig å gjøre om til kvantitative tall. Vi beveger oss mot et system hvor suksess måles ut fra hvor mange pasienter man rakk innom heller enn kvaliteten ved arbeidet som ble utført.

Utvikling av relasjoner kan ikke planlegges og tidsstyres i enkeltvedtak. Vi kan ikke gå inn til en pasient og si at «i dag skal vi danne en relasjon». Det skjer spontant, men det tar tid, og relasjonen utvikles gjennom gjentagende møter, samtaler, nærværenhet og engasjement. Derfor må det finnes tid og rom til spontane samtaler og å møte pasientens unike behov når de oppstår. Vi må ha tillit til at sykepleiere er i stand til å vurdere hvordan tiden best skal disponeres.

Stansteam

Selv om hjertestans ikke er en dagligdags affære for de aller fleste sykepleiere, er det veldig sannsynlig at du på et eller annet tidspunkt befinner deg i en slik kritisk situasjon og må handle raskt. Selv har jeg vært med på flere hjertestanser. Som sykepleier på post har jeg vært tilstede i rommet når pasienten får hjertestans, jeg har kommet inn på rommet og funnet pasienter som har falt om og jeg har kommet til for å hjelpe andre sykepleiere som har bevitnet hjertestans.

I alle tilfeller har vi trykket på «stansalarmen». Sannsynligvis er «stansalarmen» noe av det første du blir vist når du kommer som ny student eller ansatt ved en avdeling. Når man trykket på denne knappen varsles Stansteamet, også kjent som Medisinsk Akutteam.

Da jeg var sykepleiestudent og nyutdannet sykepleier arbeidet jeg ved medisinsk hjerteovervåkning. Fra denne avdelingen var det spesialsykepleiere som var en del av stansteamet. Hver gang alarmen gikk tok de med seg defibrillatoren og løp ut. Noen ganger, når jeg var frempå, fikk jeg være med.

Å være med stansteamet ut er veldig lærerikt, og noe jeg anbefaler å være med på dersom man får muligheten. Det er noe helt spesielt ved å løpe ut med defibrillatoren under armen. Hvert sekund blir viktig ved hjertestans og da er det helt avgjørende at stansteamet er raskt på plass.

Hva er et stansteam?

Stansteamet er et team av flere ulike fagfolk med spesiell akuttmedisinsk kompetanse. Teamet skal tilkalles ved hjertestans eller ved truende respirasjonsstans/hjertestans og målet er å redde liv.

Medlemmene i stansteamet arbeider ved ulike avdelinger på sykehuset. Dette er personer som er i vanlig jobb, men de har med seg en stans-calling. Når noen trykker på «stansalarmen» piper det i denne callingen og medlemmene av stansteamet må slippe det de holder på med og løpe dit hvor en pasient trenger hjelp.

Medlemmer av stansteam kan variere, men består oftest av:

  • Medisinsk overlege
  • Medisinsk LIS 2
  • Anestesilege
  • Anestesisykepleier
  • Sykepleiere/spesialsykepleiere fra akuttmottak, overvåkningsavdeling eller intensivavdeling
  • andre

Hva gjør stansteamet?

Når stansalarmen går er stansteamet stort sett på plass innen få minutter. De ulike faggruppene er godt drillet og tar ansvar for sine fagområder.

Medisinsk lege er stort sett Teamleder. Teamleder skal ha overblikket og delegere oppgaver. De skal sørge for at gjeldene prosedyrer for avansert HLR følges og at kompetansen som er tilgjengelig brukes best mulig. Teamleder har også ansvar for defibrillering, for journalføring og for at relevant informasjon (pasientjournal osv.) innhentes. Dersom det er flere medisinske leger starter gjerne den andre med hjertekompresjoner.

Anestesisykepleier og anestesilege samarbeider om luftveiene og ventilasjon. De skal sørge for at luftveiene er frie og korrekt ventilasjon. I noen tilfeller velger de å ventilere pasienten med bag, i andre tilfeller velger de å intubere. De sørger også for intravenøst tilgang (PVK) og eventuelt en arteriekanyle.

Sykepleiere fra akuttpost har ulike oppgaver. Disse oppgavene kan også delegeres til sykepleiere som arbeider på sengeposten. Ulike arbeidsoppgaver kan være å koble til defibrillator, hente akuttralle, hente medikamenter, trekke opp medikamenter, koble til/følge med på scoop, ta BT (evt. andre målinger), utføre hjertekompresjoner, følge med på tiden og journalføre/dokumentere.

Hva skal du gjøre ved hjertestans?

Jeg har laget en liten smørbrødliste med hva du bør gjøre dersom du mistenker hjertestans/truende hjertestans hos en pasient på sykehus.

  • Tilkall hjelp. De aller fleste avdelinger har «akutt-alarm» på pasientrommene. Trykk på denne slik at kollegaene dine kommer til og hjelper deg.
  • Start HLR. Mens du venter på hjelp starter du HLR. Fortsett HLR mens dine kollegaer henter mer hjelp og utstyr dere trenger.
  • Trykk på stansalarmen. Din kollega skal straks løpe til stansalarmen og trykke inn denne. Stansalarmen er ofte lokalisert sentralt i avdelingen, noen ganger finnes den også inne på pasientrommene.
  • Hent defibrillator, akuttralle, og hjertebrett. Etter at stansalarmen er trykket inn må akuttralle/hjertebrett hentes.
  • Plasser ut varslingskjegle. Alle avdelinger skal ha varslingskjegler som skal plasseres utfor pasientrommet. Dette er veldig viktig for at stansteamet raskt skal finne frem til riktig rom.
  • Plasser hjertebrett under pasienten i sengen. For at hjertekompresjonene skal ha effekt er det viktig med hardt underlag. Legg hjertebrettet under pasienten.
  • Koble til defibrillator, scoop og ta BT. Sannsynligvis er Stansteamet kommet allerede og da vil de ta over. Er de ikke kommet til skal du/dine kollegaer koble til defibrillator, scoop og ta BT. Forsett HLR hele tiden.

Når stansteamet er på plass vil de ulike faggruppene overta sine oppgaver. Det kan allikevel være behov for din hjelp så du skal ikke gå din vei, men pass på at du ikke er i veien slik at stansteamet får gjort jobben sin raskt og effektivt. Under finner du en oversikt over ulike oppgaver du kan bli satt til når stansteamet er på plass:

  • Hente pasientjournalen. Medisinsk lege har behov for å vite om pasientens sykehistorie og medikamentliste. Hent pasientens journal, eller sørg for at den sykepleieren som kjenner pasienten best er tilstede for å svare på spørsmål.
  • Hjertekompresjoner. Å gi effektive hjertekompresjoner er tungt arbeid og derfor veksler man ofte på hvem som gjør det. Du kan bli satt til å foreta hjertekompresjoner. Ha fokus på at kompresjonene har god kvalitet. (Les deg opp og delta på HLR-kurs)
  • Finne frem og trekke opp medisiner. Her er det viktig å holde tungen rett i munnen. Det kan være mange ulike medikamenter og sprøyter i sving. Sørg for å gjenta hvilket medikament legen har bedt om og sørg for dobbeltkontroll.
  • Dokumentere. I kampens hete kan det være at man ikke husker hvilke medikamenter som ble gitt når. En person må ta ansvaret for å dokumentere dette. Ofte er det den som trekker opp medikamenter som også dokumenterer.
  • Følge med tiden. Avansert hjerte-lunge redning gis i tre-minutts sløyfer. En person skal ha ansvar for å følge med tiden slik at teamet vet når det er på tide å analysere hjerterytmen, gi medikamenter eller defibrillere.
  • Observasjoner. Du kan bli bedt om å ta BT, føle etter puls eller ta temperatur.
  • Pårørende. Dersom pårørende er tilstede eller kommer til bør disse følges ut på et pårørenderom og ivaretas der.

Har du vært med på en hjertestans er det viktig å snakke med noen om dette etterpå. Det kan oppleves traumatisk å være med på og man kan være usikker på om det man gjorde var riktig. Mange avdelinger har gode rutiner på debrief eller slike hendelser. Da samles alle i plenum og går igjennom det som skjedde. Hva ble gjort bra, hva kunne gjøres bedre osv. Det er en arena for læring og for å få bearbeidet hendelser som har gått inn på en. Det er ikke alltid debrief blir gjennomført, så etterspør det på avdelingen din om du har opplevd at en pasient har fått hjertestans.

Lars Morgan Karlsen

Min jobb – Lars

Navn: Lars Morgan Karlsen
Alder: 42
Utdanning: Spesialsykepleier/Operasjonssykepleier
Jobber som: Seniorkonsulent DIPS AS (Elektronisk journal og pasientadministrasjon)

Hva består jobben din i? Hvordan kan en typisk arbeidshverdag se ut?

– En typisk arbeidsdag vil variere basert på hvilket prosjekt jeg jobber med, det kan også være perioder der jeg jobber i flere prosjekter samtidig. Vanligvis kan jeg selv bestemme når jeg begynner på jobb og når jeg er ferdig, så lenge timene stemmer og jobben gjøres har jeg stor grad av fleksibilitet, noe jeg verdsetter veldig høyt. I noen prosjekter kreves det at man jobber sammen med kunder, da gjerne ute på sykehus. Slik prosjektbasert arbeid gjør at man har en veldig variert arbeidssituasjon, at man blir kjent med masse interessante mennesker i både klinisk praksis og administrativ drift.

– Som konsulent er man ofte bindeleddet mellom forvaltning og klinisk sykehusdrift på den ene siden, og utviklere og produktansvarlige i bedriften på den andre siden. Noen dager deltar man på møter og kan være med å gi innspill til løsningsforslag basert på produkter vi har, eller å designe løsningen på fremtidige produkter. I forbindelse med overgangen til DIPS Arena har konsulenter mer og mer ansvar for design og utvikling av løsningen basert på arketyper (kliniske modeller). I tillegg til å designe fremtidens løsninger bistår en konsulent i utredningsarbeid, kartlegging og risikoanalyser, testprosjekter og anbudsarbeid. Det er virkelig en variert arbeidsdag.

Lars illustrerer variasjonen i arbeidsdagen ved hjelp av to eksempler:

– Gjennom arbeid med leger og sykepleiere i Stavanger har vi utviklet elektroniske tavler til gjennomføring av såkalte tavlemøter. Dette er tverrfaglige møter som holdes 1 til 3 ganger daglig der leger og sykepleiere samles ved en stor skjerm og går gjennom pasientene de har. Her snakker de om hva som feiler pasienten, hva som er gjort og hva som er planlagt videre for oppholdet. De har visse målepunkter å gå gjennoms som sikrer at pasienten får en trygg og rask utredning og behandling. Tavlene tilpasses hver enhet sitt behov, men typiske målepunkter er kateter, sentralvenekateter, perifer venekanyle, trykksårrisiko, ernæringssvikt risiko, fallrisiko, status på pleie og omsorgsmeldinger med kommune, tromboserisiko, dato for planlagt utskriving etc.

– Vestre Viken i Helse Sør Øst innførte elektronisk operasjonsplanlegging for å effektivisere planlegging og gjennomføring av operasjoner. Dette var en jobb jeg hadde vært med på tidligere i forbindelse med at jeg var superbruker under innføringen av det samme systemet der jeg var operasjonssykepleier. Før det elektroniske systemet DIPS ble innført måtte vi bruke papirblanketter med gjennomslag som legen fylte ut i akuttmottaket eller på post. Vi fikk den ene delen av blanketten. Ikke så sjelden måtte vi ringe opp legen å spørre hva det var de hadde skrevet, dette ble eliminert med bruk av elektronisk system, der kan man i alle fall ikke skrive uleselig. I tillegg ble operasjonsbestillingen tilgjengelig for alle som skulle bruke informasjonen for å planlegge å gjennomføre operasjonen. Assistentlegen som skal assistere, koordinator som satte opp programmet, anestesilegen og anestesisykepleier som skulle forberede bedøvelse, postsykepleier som skulle forberede pasienten, intensivsykepleier som klargjorde postoperativ, operasjons-sykepleiere som forberedte operasjonsstuer, utstyr og klargjorde til leiring (hvordan pasienten ligger på bordet, det er mange varianter avhengig av inngrep). Alt dette arbeidet som må gjøres før en operasjon ble uendelig mye mer effektivt ved at alle involverte fikk dele informasjonen samtidig. Tidligere var blankettene i hendene på en person av gangen, informasjonen ble avskrevet for hånd i ulike protokoller og ble tilsvarende foreldet med en gang operatøren trengte å gjøre endringer. Elektronisk operasjonsplanlegging og gjennomføring

Hvorfor valgte du å bli sykepleier?

Yrket fremsto som interessant på grunn av at det er fleksibelt i forhold til arbeidssted og arbeidsform. Før jeg begynte på utdanningen så jeg at mange sykepleiere jobbet utenfor sykehus, sykehjem og hjemmesykepleie, de er å finne i militæret, offshore, private institusjoner, legevakt, legemiddelindustri og utallige andre stillinger. Dessuten virket sykepleie som et yrke der du gjør noe fornuftig og utgjør en forskjell i livet til andre mennesker.

Hvordan havnet du i jobben du er i nå?

Etter å ha jobbet på operasjonsavdelingen noen år ønsket jeg å se meg om etter andre utfordringer, jeg søkte både på et par interne jobber i sykehuset og denne jeg nå har som konsulent i DIPS. DIPS var raskest ute med å tilby meg jobb, og dermed valgte jeg dem. Jeg var allerede kjent med DIPS som programvare fra akuttmottaket i den tiden vi innskrev alle pasientene, og jeg hadde vært med som «superbruker» under innføringen av DIPS operasjonsplan på nordlandssykehuset, jeg hadde et veldig godt inntrykk av bedriften og produktene, så valget var ikke vanskelig.

Hva elsker du med jobben din?

Det jeg elsker med jobben min er i hovedsak tre ting:

  • Fleksibilitet – jeg kan i stor grad påvirke min egen arbeidsdag, noe som har vært utrolig flott i perioden jeg var småbarnsfar. Å gå fra turnusarbeid med natt og kveldsvakt til en dagstilling med fleksitid når man har småbarn er uvurderlig.
  • Variasjon – IT systemer i er utvikling hele tiden, det er alltid noe nytt å lære og nye utfordringer som skal løses, dette er ikke en jobb man kjeder seg i.
  • Meningsfylt – å ha som mål at man skal lage et system som forbedrer arbeidsdagen til helsepersonell, til beste for pasienter og behandlere gir motivasjon og arbeidslyst.

Hva er ditt beste tips/råd til sykepleiestudenter?

Jobb på sykehjem, sykehus, hjemmesykepleie ved siden av studiene, det gir økonomien løft og man lærer så utrolig mye av å være nær pasientene og det dyktige helsepersonellet.

Man kan lese om resusitering, anafylaksi, pneumoni, ulcerøs colitt, nyresvikt, barn med diabetes, kreft etc. og det er viktig, men når man først har vært der, sett det, og opplevd pasientene som har lidelsene, så vil det å lese om det være mye mer interessant og givende. Kunnskapen fra bøkene og forelesningen får en helt annen dimensjon når man kan relatere det til erfaringer fra menneskene som har og behandler lidelsene.

Foto: Bodø i Vinden

SykepleiePluss

Syns du anatomien er krevende? Vil du lære mer om sykdomslære? Eller vil du kanskje bare ha en faglig oppfriskning? Da anbefaler vi å sjekke ut SykepleiePluss.

Sykepleierstudenter over hele landet har trykket lærestedet til sitt bryst. Sykepleiepluss er et undervisningsopplegg som gjennom lettfattelige videoer tar for seg fagene anatomi, fysiologi, biokjemi og sykdomslære. SykepleiePluss har også egen blogg, podcast og YouTube-side.

SykepleiePluss kan brukes som et supplement til undervisningen i fag som Anatomi og Fysiologi, og Sykdomslære. De ønsker å gjøre avstanden mellom teori og praksis kortest mulig, og skriver på sin hjemmeside: «Vi forenkler kompliserte tema med lettfattelige forklaringer, skisser og konkrete regneeksempler og sper på med fakta og knusktørr humor. Vi går også systematisk gjennom tidligere eksamensoppgaver og forteller hvordan du best mulig kan besvare disse.»

SykepleiePluss er laget av legetrioen Nils Christian, Sigve og Elisabeth. Alle tre jobber fulltid som leger på sykehus og legesenter og har bred erfaring fra undervisning av både sykepleie- og medisinstudenter. Fra 2016 fikk alle studenter og lærere ved Nord Universitet fri tilgang til SykepleiePluss. Og vi i Sykepleie i Nord elsker det. Spesielt podcasten lytter vi til jevnlig!

I et intervju i Dagens Medisin sier Nils Christian at mange som ser sykepleieutdanningen utenfra, undrer seg over hva sykepleiestudentene lærer resten av studietiden når de åpenbart forhaster seg gjennom kunnskap om menneskekroppen.

Det er bra at studiet har fokus på etisk refleksjon, men satt på spissen så skal studentene ha etiske refleksjonsgrupper i hvordan det føles å ha terminal kols, og så vet de knapt hvordan luftveiene er bygd opp eller fungerer, sier han og fortsetter:

Jeg tror Florence Nightingale ville vridd seg i grava om hun visste hvor mye tid studentene bruker på å lære om henne.

I et annet intervju i Sykepleien blir Nils Christian spurt om hvordan sykepleierutdanningen ville sett ut dersom han fikk bestemme:

– Jeg ville viet første halvår til anatomi-, fysiologi- og mikrobiologi. Hele andre og tredje semester ville jeg viet til sykdomslære, klinisk praksis og øving på prosedyrer. Deretter er studentene klare for etikk, refleksjon, helse juss, sykepleieteori, dokumentasjon og grundig innføring i «kunnskapsbasert praksis». Men husk at jeg er en selverklært anatomiekstremist, understreker han.

Han mener dagens sykepleierutdanning er til fare for pasientsikkerheten.

– Kun 15 prosent av pensumet består av kunnskap om kroppen. Det er forventninger om nettopp denne kunnskapen som skiller en sykepleier og en hjelpepleier i mine øyne. Samtidig blir sykepleiernes rolle stadig utfordret. For noen år tilbake var det mest pleie- og omsorgsoppgaver, men i dag og i fremtiden vil sykepleieoppgaver i større grad dreie seg om å behandle og kanskje i noen tilfeller stille diagnoser på pasienter. I tillegg er fagutvikling en stor og viktig del av en sykepleiers hverdag. Denne utviklingen gjenspeiles overhodet ikke i utdanningen.

Nils Christian har tatt seg tid til å svare på noen spørsmål fra oss i bloggen:

Anne: Nils Christian, hvorfor startet dere SykepleiePluss? Hva er det dere bidrar med som ikke finnes i grunnutdanningen?

Nils Christian
Nils Christian fra SykepleiePluss.

Hovedårsaken til at vi startet SykepleiePluss er at vi som forelesere erfarte at det innenfor nåværende rammeplan/timeplaner ikke blir nok forelesningstid til å undervise de ulike emnene utfyllende nok.  Med undervisningen vi har laget på SykepleiePluss får både foreleser og student den tiden som trengs for å bygge forståelse.

Når det er sagt, er fortsatt stedlige forelesninger en ekstremt viktig læringsarena, hvor man kan kommunisere direkte med studentene på en måte man ikke får til med undervisning på nett. Kombinasjon av forberedelse med nettundervisning og en dynamisk/spørrende forelesningsstil på stedig undervisning tror jeg skaper læringsmagi! Hvis forelesningene på skolen blir som en stor kollokviegruppe ledet av foreleseren, så tror jeg man har optimalisert læringsbetingelsene

Anne: Som leger som har samarbeidet masse med sykepleiere, hva tenker dere er viktig for sykepleiere å kunne? Har du noen gode råd?

Den viktigste forutsetningen for godt samarbeid mellom leger og sykepleiere er at man glemmer gammel profesjonskamp og snakker til hverandre som lagspillere med felles mål – å hjelpe pasientene!

Jeg har nesten utelukkende positive erfaringer med samarbeid med sykepleiere. Det tetteste samarbeidet har nok vært i akuttmottak. Her har sykepleiere flere ganger forhindret meg i å ta ukloke avgjørelser i stressituasjoner ved å stille gode og kritiske spørsmål, og den “servicen» tror jeg neppe jeg hadde fått i like stor grad hvis det ikke var et gjensidig tillitsforhold i behandlerteamet.

Å snakke til trøtte leger som går døgnvakter vil alltid være utfordrende – da er det alltid en fordel å ha målt vitale parametere før man ringer vakttelefonen. Det er lov å ta initiativ selv! Hvis det er snakk om brystsmerter kan man eksempelvis foreslå å ta et EKG.

Sist men ikke minst: Leger og sykepleiere har og skal ha ulik kompetanse og ulike ansvarsområder, men jeg opplever at jeg samarbeider aller best med de sykepleierne som er flinke på naturvitenskaplige emner (anatomi, fysiologi, sykdomslære og farmakologi).

Jeg tror det har noe å gjøre med at det tross alt er menneskekropp som står i fokus når vi behandler pasienter i 2017. All moderne behandling krever at man forstår menneskekroppens anatomi og fysiologi i dybden. Mitt aller beste tips er altså å bli så ‘flink som mulig i naturvitenskaplige emner!

Anne: Hva tenker dere om bloggen vår?

Veldig bra blogg! Jeg leser den jevnlig, og synes det er spennende å følge med på studenthverdagen til en stor sykepleieutdanning i Norge, og ikke minst deres faglige innlegg – f.eks likte jeg veldig godt det dere skrev om sepsis!

Greetings from Finland – Faginnlegg om demens

Jeg er i Kuopio midt i Finland denne uken og lærer om alt det kule de gjør her. Avdeling for Sykepleievitenskap ved University of Eastern Finland er rangert som nr. 42 i verden (noe som er veldig bra) og driver blant annet med tverrfaglig forskning på utvikling av ulike former for demens.

Tverrfaglig forskning innebærer at det er forskere fra ulike profesjoner (sykepleiere, leger, psykologer, bioingeniører osv.) som samarbeider på forskningsprosjekter. I dag har jeg snakket med sykepleierforskere, hjerneforskere og psykologer som ser på betydningen av å avdekke tidlige symptomer på utvikling av kognitiv svikt.

Finland er verdensledende når det kommer til å diagnostisere ulike former for demens (f.eks. Alzheimer, vaskulær demens, frontotemporal demens) på et tidlig stadium. Det betyr at de også kan iverksette behandling og tiltak som forsinker utviklingen av sykdommen slik at pasienter og deres familier får mer tid sammen og pasienter kan bo hjemme lengre.

Jeg har snakket med flere av de som arbeider her for å forsøke å finne ut hvorfor det er slik at de er så mye bedre enn oss i Norge på dette området. Jeg har også sett på noen av screeningverktøyene de bruker her for undersøke om pasienter har symptomer på demens. Det finnes mange screeningverktøy, men de vanligste i Finland er MMSE og CERAD. CERAD er et omfattende screeningverktøy som man trenger opplæring i for å bruke, mens MMSE kan brukes av nesten alle.

Hva er MMSE?

Mini Mental Status Examination (MMSE) er et spørreskjema som kan brukes for å teste oppfatning, tenkning, hukommelse, oppmerksomhet og problemløsning hos en pasient.

MMSE er mye brukt for å fange opp tidlige symptomer på demens og tar ikke mer enn 10 minutter. Man stiller pasienten en rekke enkle spørsmål om bl.a. tid og sted, gjentagelse av ord, forståelse og motoriske ferdigheter. Deretter får pasienten en poengscore på maks 30 poeng. Får pasienten mindre enn 27 poeng ansees det å være utenfor normalområdet, og alvorlighetsgraden av kognitiv svikt er større, jo mindre poeng pasienten får.

Se Norsk Kompetansetjenestes norske versjon av MMSE-skjema

Hvorfor er Finnene bedre enn oss på å oppdage tidlige symptomer på kognitiv svikt?

Screeningverktøy som MMSE er også videns kjent i Norge, så det alene skulle ikke være en grunn til at ikke vi er like flinke til å avdekke tidlige symptomer på kognitiv svikt. Det virker derimot som om det er en større bevissthet rundt oppdagelse/screening slike symptomer. De er rett og slett flinkere å huske på å bruke verktøyene som finnes.

På Universitetet i Eastern Finland kjører de kurs for helsepersonell i alle deler av helsevesenet slik at de kan gjennomføre tester (som CERAD) for å avdekke tidlige tegn på demens. Det finnes også videreutdanning i hukommelse, og sykepleiere med denne utdanningen jobber som «Memory Nurses».

Når man vet hva man skal se etter er terskelen lavere for å utføre disse enkle testene som MMSE er. Dersom pasienter får utslag på disse testene sendes de til videre utredning hvor det utføres nøye nevropsykologiske tester. Da får man ett detaljert inntrykk av pasientens sykdomsutvikling og problemer knyttet til språk, forståelse eller hukommelse. Dette er viktig for å kunne skille utviklingen av ulike typer demens fra hverandre og demens fra andre sykdommer som depresjon eller fra normal aldring. Ofte gjennomføres også en MR undersøkelse før diagnosen settes.

Tidlige symptomer på demens

  • Hukommelsessvikt som påvirker evnen til å arbeide
  • Problemer med å utføre vanlige, dagligdagse oppgaver
  • Språkproblemer, særlig med å huske navn på ting og personer
  • Oppmerksomhets- og konsentrasjonsproblemer
  • Problemer med å huske tid og sted
  • Svekket dømmekraft, f.eks. problemer med økonomi
  • Problemer med abstrakt tenkning
  • Feilplassering av gjenstander
  • Forandringer i humør
  • Atferdsendringer
  • Tap av initiativ og engasjement

Kilde: Nasjonalforeningen for Folkehelsen

Finnes det behandling?

Noen av symptomene ved demens kan behandles med ulike legemidler. Hos noen pasienter med mild/moderat demens ved Alzheimers sykdom kan symptomer som sviktende hukommelse, oppmerksomhet og evne til å mestre enkle oppgaver i dagliglivet bli bedre ved bruk av medikamenter som Donepezil, Galantamin eller Rivastigmin. Ifølge forskerne her i Finland handler behandlingen om å forsinke sykdomsutviklingen og forlenge fasen hvor sykdommen har milde symptomer.

Det finnes også ernæringsdrikker med en spesiell sammensetning av ulike stoffer som man mener har gunstig effekt på nervecellene, bl.a. omega-3-fettsyrer, vitamin B12, folsyre og selen. Souvenaid  er en slik ernæringsdrikk, men her er det greit å påpeke at studier av kosttilskuddet på pasienter med mild Alzheimer viser blandet resultat. Derfor kan man ikke konkludere med at det faktisk virker.

Hva kan du som sykepleier gjøre om du mistenker tidlig demens?

Dersom du blir oppmerksom på pasienter som viser tidlige tegn på demens er det mye du kan gjøre.

  • Snakk med kontaktsykepleier (dersom du er student) eller andre kollegaer (sykepleiere/leger) om det du har observert. Har de merket samme tegnene?
  • Snakk med pasienten. Har pasienten merket noen endringer? Det kan være et vanskelig tema å snakke om og noen pasienter fornekter at slike endringer foregår.
  • Snakk med pårørende. Har de merket endringer? Be dem svare på spørreskjema som f.eks. denne:
    Spørreskjema demensutredning
  • Utfør MMSE-test.
  • Kontakt evt. lege på institusjon eller fastlege (hjemmesykepleie) i samråd med pasienten.

Vær allikevel obs på at selv om en person viser tidlige tegn på utvikling av demens trenger det IKKE å bety at det er demens. Vi har alle problemer med å huske enkelte ting og mange (bl.a. meg) feilplasserer ting (bilnøkler, mobil, pengebok) hele tiden, uten at det betyr at man har kognitiv svikt av den grunn. 🙂

Leger uten Grenser

Sist onsdag hadde Leger uten Grenser infomøte ved Nord Universitet. Hedvig og Sissel representerte Leger uten Grenser, og ga et realistisk og spennende bilde av hvordan det er å reise på oppdrag. Selv var jeg i Tanzania i 3 måneder som sykepleierstudent, og lysten på å reise ut igjen som utdannet sykepleier har aldri gitt seg helt. Akkurat nå er det småbarn og doktorgradsstudier på agendaen, men kanskje en dag…?

Hva er Leger uten Grenser?

Leger Uten Grenser er tuftet på ideen om at alle mennesker i kriser og katastrofer har rett til tilgang på medisinsk hjelp uavhengig av kjønn, rase, religion, etnisitet eller politisk tilhørighet. Leger Uten Grensers historie starter med Biafrakrigen på slutten av 1960-tallet.

Biafra, en provins sør i Nigeria var styrt av en gruppe som ville løsrive provinsen fra resten av Nigeria. Den humanitære situasjonen var svært alvorlig. Flere franske leger som hadde jobbet frivillig for Røde Kors, blant annet Max Recamier og Pascal Greletty Bosviel, hadde i en årrekke jobbet under flere væpnede konflikter i verden. Disse legene, eller «Biafrans», som de også ble kalt, la grunnlaget for en ny form for humanitært arbeid.  De ville stille spørsmål til det de så, snakke ut og varsle verdenssamfunnet om det de var vitne til. De ville sette behovene til de lidende menneskene først, og ikke la politiske grenser sette en stopper for nøytralt, uavhengig og upartisk hjelpearbeid.

Sammen med noen franske journalister grunnla disse legene organisasjonen Medecins Sans Frontieres – Leger Uten Grenser. Organisasjonen ble stiftet i Paris den 22 desember, 1971. De første årene var det rundt 300 frivillige som utgjorde organisasjonen. Det var leger, sykepleiere og annet helsepersonell, inkludert journalistene og de opprinnelige legene som grunnla organisasjonen.

I dag er det….

Over 30 000 ansatte over hele verden. Det inkluderer blant annet leger, sykepleiere, psykologer, ingeniører, tolker, mekanikere, økonomer m.m.  Leger uten grenser er nå i 69 ulike land med pågående 450 prosjekter. Feltarbeidere jobber med alt fra grunnleggende vaksinasjonskampanjer til krigskirurgi og vann og sanitærarbeid. De gir helsehjelp i fengsel, bekjemper epidemier og bidrar ved naturkatastrofer. De bidrar både ved akutte oppståtte hendelser som jordskjelv og tyfoner, samt langtidsprosjekter og opplæring og oppfølging av lokalt ansatte i aktuelle land.

Vil du jobbe for dem?

Solveig Busk Halvorsen forteller til Bistandsaktuelt hvordan de rekrutterer:

– I Leger Uten Grenser har vi behov for mange forskjellige faglige kompetanser. I tillegg til leger og sykepleiere, er vi ute etter antropologer, ingeniører, arkitekter, elektrikere, logistikere, økonomer og personalledere. Listen kan gjøres mye lengre.

Når det gjelder de medisinske, er det spesielt jordmødre og leger med spesialisering vi vil ha. Og det sikreste kortet for å bli feltarbeider, er å ha personalledelse i tillegg til annen arbeidserfaring. Vi trenger den perfekte logistikeren – den som er god på å planlegge, delegere, ta beslutninger, lære opp andre, fokusere på løsninger og samtidig beholde roen og ha oversikt.

Vi leter etter folk som har erfaring fra å jobbe i multikulturelle team. Flerkulturell bakgrunn er kjempebra, og kan du arabisk er det en stor fordel. Fransk er nærmest blitt et krav. For å jobbe i felt må du også være i god fysisk og psykisk form.

Personlig egnethet er avgjørende. Vi redder liv i noen av verdens mest krevende områder. Lønnen er lav, arbeidet tøft. Så vi trenger topp motiverte folk som er nysgjerrige og fleksible. Helst har du reist mye, gjerne på egen hånd og ikke bare gjennom reisebyrå hvor det meste er tilrettelagt.

Du bør ha vært eksponert for fattigdom, og vite hvordan du reagerer ved høy temperatur. Kanskje har du seilt over Atlanteren? Eller er speider, vant til å sove ute i telt, tenne bål og knyte knuter? Supert! Livserfaring er viktig og ærlighet scorer høyt hos oss.

Les mer om Livet i Felt

Et lite tips fra oss i Sykepleie i Nord

I disse tider av overflod, hva med å gi en meningsfull julegave til nære og kjære? Et gavekort fra Leger uten Grenser er en nydelig gave å gi og å få.

Det skal i alle fall jeg gi til mine! I tillegg kan du bli som meg, fast giver.

Leger uten grenser sine julegavekort

Du kan følge Leger uten Grenser på Facebook og Instagram og sjekk ut den nye, fine nettsiden deres. God lesing!

Linselus 1 og 2 i farta!

I dag har Tidsskriftet Sykepleien publisert et innlegg om oss på sine nettsider. Her kan du blant annet lese mer om hva som er intensjonen bak denne bloggen, hva vi mener om språket i mange av sykepleieutdanningens fagbøker og hva du kan forvente i bloggen fremover.

Nå er det ikke sånn at Tidsskriftet Sykepleien på egen hånd oppsøkte oss for å tigge og be om å få lov til å skrive om bloggen. Det var vel heller tvert imot. Er det en ting vi har lært gjennom studiet så er det nettopp dette, det lønner seg å være frempå! Dette er noe vi ofte sier til våre studenter og gjelder egentlig mange områder i livet.

Som student lønner det seg å være litt frempå om man vil lykkes med studiene. Treffer du mennesker som er flinke, som har mye erfaring eller har fått til mye? Snakk med dem! Dette gjelder uansett om det er en medstudent, sykepleier, leder, lærer eller hvem som helst annen. Spør hvordan de klarte å få til det de har gjort, og hva du kan gjøre for å oppnå det samme. Bli inspirert av dem og søk råd. Omgi deg med dyktige folk og vis hva du selv kan. Det åpner seg utrolig mange dører om man bare tar kontakt med folk. De aller fleste setter pris på å bli spurt om råd og ønsker å hjelpe, men da må du tørre å be om hjelp. I verste fall kan du få et nei.

Vær heller ikke redd for å stille dumme spørsmål dersom det er noe du ikke forstår i en forelesning. Min erfaring er at spørsmålene som kan føles dumme, av og til er de smarteste spørsmålene. Når jeg med hjertet i halsen har tatt opp hånden og blottlagt hvilken idiot jeg er som ikke forstår hva foreleseren snakker om, så viser det seg gang på gang at de fleste andre heller ikke forstår, det er bare ingen som tørr å si noe.

Så; vær proaktiv og spørrende.

ID 30126010 © Sudok1 | Dreamstime

MORS-stell

Mors er et begrep vi ofte bruker i sykepleiepraksis. Mors betyr «døden» på latin og vi bruker ofte begrepet når vi snakker om en person som er død. Et mors-stell er stell av døde. Dette er et stell som blir utført av sykepleiere i sykehjem, hjemmetjenesten og sykehus. Det er et stell som skal preges av verdighet og respekt. Det er også viktig å huske på at det kan være religiøse hensyn å ta. Vi har alle ulikt syn på døden og døde, men et mors-stell kan være en veldig fin ting å være med på, og en grei erfaring å få mens man fremdeles er student og ikke har ansvaret alene.

Følgende prosedyre er forkortet, og hentet fra Helsebibliotekets hjemmesider, og er utformet for å sikre et verdig siste stell og korrekte rutiner rundt dødsfall i sykehuset. Dette er et eksempel, og din avdeling har sikkert egne prosedyrer for mors. Mest sannsynlig finnes det et mors-skrin eller skuff som er tilgjengelig. Spør om å få se den en gang du er innom jobb eller praksisplassen din.

Umiddelbart etter dødsfall

  • Noter klokkeslettet for når pasienten døde.
  • Meld dødsfallet til lege, som skal bekrefte dødsfallet og fylle ut de nødvendige papirer.
  • Pårørende kontaktes hvis de ikke allerede er til stede eller annen avtale foreligger.
  • Pasientrommet skal være ryddet og godt utluftet med varmen avskrudd.
  • Avklar om det skal tas spesielle hensyn relatert til religion.
  • Døren til rommet merkes med et egnet skilt, slik at ingen kommer inn uten å være oppmerksomme på hva som møter dem.
  • Medisinsk teknisk utstyr i rommet fjernes og eventuell O2-tilførsel skrus av. Administrasjonsutstyr for O2 fjernes.
  • Hudsår og stomier tildekkes med rene, vannfaste kompresser/bandasjer.
  • Utstyr som katetre (urin, svk, pvk), sonder, dren og annet utstyr fjernes (Ikke ved sannsynlig blødning eller mulig rettslig obduksjon). Bandasjer innstikkene og la bandasjen sitte på selv om det tilsynelatende slutter å væske.
  • Legg den døde flatt på ryggen med en liten pute under hodet.
  • Tørk rundt munnen, sett inn tannproteser. Dette er vanskelig på et senere tidspunkt og kan da bli mindre pent.
  • Haken støttes opp ved hjelp av hakestøtte.
  • Lukk øynene forsiktig. Ved behov kan øynene holdes lukket med fuktige kompresser.

Umiddelbart ved unaturlig dødsfall

  • Noter klokkeslett pasienten døde.
  • Kontakt lege med en gang.
  • Dersom det er grunn til å tro at et dødsfall skyldes feil ved undersøkelse eller behandling av sykdom eller skade, har leger plikt til å underrette politiet snarest mulig.
  • Den døde skal bare røres/flyttes etter instruks fra politiet
  • Dersom det er mistanke om at feil på medisinsk teknisk utstyr er årsak til død, skal ikke utstyret eller tilhørende engangsutstyr fjernes. Varsle Medisinsk-teknisk avdeling
  • Ansvarlig lege gir retningslinjer for hvordan man skal forholde seg videre.

Forberedelser

Lag merkelapper som påføres navnelapp, dødsdato og klokkeslett, samt avdelingens rekvirentkode. Det skal også fremgå av merkelappen om obduksjon er nektet eller ikke. Evt. smitteregime noteres på merkelappene, samt markeres med gul trekant. Skriv på om pasienten har pacemaker. Har pasienten testamentert sitt legeme til anatomisk institutt, eller den døde skal sendes til hjemlandet, må dette opplyses på merkelappene. Lappene skal festes på høyre stortå og utenpå lakenet over føttene.

  • To personer skal dobbelsjekke pasient ID. La pasientens ID-bånd på armen være på.
  • Stellet utføres på pasientens rom eller i et eget stellerom og foretas av to personer.
  • Det skal legges til rette for at pårørende kan delta i stellet hvis de ønsker det.
  • Tidspunkt for stell vurderes ut fra hensynet til de pårørende og andre forhold i avdelingen.
  • Finn fram utstyret som er nødvendig.

Gjennomføring av stellet

  • Ta på engangshansker og stellefrakk. Ved smitteregime: Følg de retningslinjer for påkledning som gjelder for aktuelle smitteregime
  • Stellet utføres med respekt og verdighet. Den døde skal se velstelt ut. Kroppsvask, munnstell, sett inn tannproteser, gre håret, stell negler, barbering etter samråd med pårørende.
  • Tamponer rectalt og vaginalt. I noen tilfeller kan tamponering av nese og spiserør være aktuelt. Tarmstomier tamponeres. Legg alltid en papirkladd under setet.
  • Fjern utstyr som tuber, svk, kanyler, kateter, dren o.l. og påfør plasterlapp. Unntak: når politiet begjærer rettsmedisinsk undersøkelse, skal utstyr ikke fjernes.
  • Sørg for at det er rent utstyr på stomi samt rene bandasjer på alle sår og innstikksteder.
  • Ringer og smykker tas av hvis ikke annet er avtalt på forhånd. Verdisaker deponeres.
  • Der det ikke er andre spesielle ønsker om påkledning, legges en sykehusskjorte bak frem på avdøde, samt bleie.
  • Legg laken rundt madrassen på vanlig måte, med et stikklaken på tvers som fungerer som en løftekladd senere.
  • Legg på rent laken (brukes senere til å pakke inn den døde), putevar og dynetrekk. Legg papirkladd under setet.
  • Den avdøde skal ligge på ryggen med armene langs sidene. En liten pute under hodet og dyne over seg som ved vanlig leie.
  • Rommet skal være ryddig og utluftet.

Opprydding

  • Brukt engangsutstyr kastes i vanlig avfallspose
  • Flergangsutstyr dekontamineres
  • Brukt tøy/tekstiler legges i skittentøysekk og sendes på vask
  • Rommet luftes godt
  • Grundig håndvask
  • Rommet rengjøres på vanlig måte (smittevaskes hvis det var smitteregime)

Pårørende

Når en pasient er gått bort er det ofte pårørende som må ivaretas. Pårørende reagerer veldig forskjellig på å ha mistet sine nære og som sykepleier trenger man ikke alltid si så mye, men bare være tilstede for de pårørende og tilrettelegge for dem. Pårørende har ofte ulike ønsker bl.a. når det kommer til om de vil se den døde. Vi har listet opp noen punkter som det kan være greit å snakke med pårørende om.

Avklare med pårørende:

  • om de ønsker å se den døde – pårørende oppfordres til dette
  • om de ønsker å være med under stellet
  • om den døde skal ha på seg privat tøy eller ikke (dette kan også gjøres på et senere tidspunkt av begravelsesbyrået)
  • om det er ønskelig at den døde skal beholde giftering eller andre smykker på (må i så fall dokumenteres)
  • om sykehusprest eller annen trosveileder skal kontaktes

Når pårørende skal se den døde:

  • Pårørende oppfordres til å se den døde, og det må legges til rette for dette. Kan gjøres før eller etter stell.
  • Sørg for at rommet er ryddig og overflødig utstyr tatt ut.
  • Hakestøtte kan være på. Om det er brukt hakebind tas dette midlertidig av. Eventuelle kompresser over øynene fjernes.
  • Hvit duk på bordet hvis tilgjengelig. Fordi levende lys ikke er tillatt på sykehuset må elektriske lys benyttes.
  • Tilby å bli med de pårørende inn til den døde. Avklar om de vil være alene eller ha en fra personalet hos seg
  • Identifisere behov for informasjon fra helsepersonell.
  • Avtal etterlattesamtale etter avdelingens rutiner.
  • Det er også mulig å få se den døde etter transport fra avdeling og lokale morsrom. Kapellet eller et eget visningsrom brukes til dette formålet.

Etterlatte oppfølging

Konvolutten «Til de pårørende» eller annen informasjonspakke deles ut. Den i personalet som var tilstede ved dødsfallet fyller ut de opplysningene som er nødvendig, før de pårørende mottar denne informasjonen.

Dokumentasjon

DIPS

Opprett notat/evaluering. Skriv inn klokkeslett, hvem som var tilstede og et kort hendelsesforløp, samt hvilken lege som har bekreftet dødsfallet, legge eventuelt til informasjon etter lokale retningslinjer. Registrer dødsfallet slik som beskrevet i brukerveiledningen MORS registrering. Alle journaldokumenter samles sammen og leveres skrivetjenesten ved avdelingen. Dødsattesten skrives av lege og hentes av begravelsesbyrået eller pårørende. Vær nøye med at navn, dato og klokkeslett stemmer.