Krise, beredskap og sykepleie – Øvelse Nord 2018

Nå nærmer Øvelse Nord 2018 seg med stormskritt og 25. april braker det løs for alvor. Da skal tusenvis av mennesker i sving og fokuset er å trene på beredskap. Nord Universitet er eier av Øvelse Nord som er en fullskala kriseøvelse hvor samvirke mellom ulike etater og instanser er sentralt. Øvelsen hadde sin spede begynnelse for 23 år siden hvor hensikten var at sykepleierstudenter skulle få spille sine roller i det virkelige liv. Deretter har det ballet på seg og Øvelse Nord er i dag en massiv beredskapsmønstring på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Den grunnleggende hensikten er fremdeles at studenter skal få erfaringer med krisehåndtering og å trene på sine fremtidige roller som bl.a. sykepleiere. Jeg har tidligere skrevet om hva Øvelse Nord egentlig er, og det kan du lese om her.

Store øvelser kan involvere naturhendelser (f.eks. flom, snøskred), store ulykker (f.eks. brann, større bilulykker) eller tilsikrede handlinger (f.eks. terror/strategisk overfall). Årets Øvelse Nord er en redningsøvelse som kombinerer både sjø, land og luft-scenario. Som Nestleder i øvelsen har jeg faglig ansvar for å koordinere alt som foregår på land, samt i vekslingspunktene mellom land og sjø/luft. I forkant av øvelsen arrangeres to fagdager med masse faglig påfyll om krise og beredskap. Les fagdagsprogrammet.

Klikk på bildet for større versjon.

Krise

En krise er en vanskelig/farlig situasjon som avviker fra det som er normal. Kriser oppstår relativt hastig, har betydning for samfunnet, truer grunnleggende verdier (som helse, liv og livsgrunnlag) og krever at tiltak settes i verk raskt. Typiske kjennetegn på kriser er bl.a. usikkerhet og mangel på informasjon, at det involverer vitale interesser, stort tidspress og usikkerhet om utfallet av hendelsen. Omfanget av krisesituasjonen er definert å tilsvare en masseskade med et antall pasienter som overskrider den kapasitet det berørte sykehusets disponerer ved å benytte sine daglige rutinemessige prosedyrer. Norge er i utgangspunktet et trygt og robust samfunn og vi opplever relativt få hendelser med omfattende tap av menneskeliv, miljø og materielle verdier.

Beredskap

Beredskap handler om å være forberedt til innsats for å møte uventede, kritiske situasjoner. Det vil si å håndtere og redusere skadevirkninger av uønskede hendelser som kan føre til skade, dødsfall eller materielle tap. Beredskap betyr med andre ord «å være beredt». Øvelser er en måte å forebygge at kriser skjer ved at det avdekkes feil og mangler på ulike nivåer. Beredskapsarbeid og øvelser bidrar til økt fokus på potensielle kriser, og å knytte tettere bånd mellom rednings- og beredskapsarbeidet. Å være forberedt på at noe kan gå galt bidrar til at man kan skaffe seg bedre tid og mer informasjon i slike hendelser.

Sykepleiers roller ved en krise

Sykepleiere står stadig i utfordrende hendelser som må håndteres akutt. Kriser som i stor grad overbelaster helsetjenestens kapasitet til å motta alle pasienter og gi dem optimal undersøkelse og behandling, skjer derimot svært sjelden. De fleste store norske sykehus kan håndtere trafikkulykker med 5-10 skadde, men de er ikke dimensjonert for å ta imot f.eks. 50 skadde. I en slik situasjon vil antallet skadde overskride sykehuset kapasitet og det oppstår et misforhold mellom behovene til de skadde, og ressursene tilgjengelig. Dermed må nivået på behandlingen for hver enkelt pasient i verste fall reduseres for å kunne redde flest mulig liv. Når en krise oppstår står man med andre ord overfor andre utfordringer enn man normalt gjør og man må ta beslutninger med manglende tilgang til informasjon.

Helseinnsatsen på skadested vil primært rettes mot å gi akutt helsehjelp til skadde med ulike skadebilder. Deretter handler det om å gi psykososial innsats overfor involverte uten alvorlige fysiske skader. Store hendelser, slik vi spiller med i Øvelse Nord, krever mer av ledere og organisasjoner enn hverdagslig oppgaveløsning. For helsepersonell på taktisk nivå er håndtering av kriser mye likt håndtering av andre akutte hendelser, bare i et mye større omfang.

Lær mer om helsetjenestens organisering på skadested

Som sykepleier kan man ha ulike roller dersom det skulle oppstå en krise/masseskade. Det er naturlig å tenke at sykepleiere som arbeider på ambulanse, akuttmottak og intensivavdelinger vil ha sentrale roller i slike tilfeller, men sykepleiere i mange deler av helsevesenet kan bli aktivert dersom antall skadde er stort nok. Sykehuset nærmest skadested vil i slike tilfeller utløse «Katastrofealarm» og innkalle alt ledig personell til sykehuset. De vil jobbe med å flytte innlagt pasienter over til andre sykehus eller andre institusjoner for å skape sengeplasser til mottak av nye pasienter/skadde. I tillegg til behandling, omsorg og pleie til allerede innlagt pasienter og nye pasienter/skadde, kan du som sykepleier få ansvar for organisering/gjennomføring av slike overflyttinger.

Triage

Et sentralt begrep når det er snakk om masseskade er triage. Triage er det internasjonale begrepet for det norske ordet sortering, og er en prosess for å bestemme prioritering i behandling av pasienter basert på hvor alvorlig deres skader/medisinske tilstand er. Når antallet skadde overstiger tilgjengelige behandlings- og transportressurser på skadested handler helseinnsatsen om å gjøre «best mulig for flest mulig». I slike tilfeller snakker vi om masseskadetriage. Pasienter sorteres etter skadegrad og inndeles oftest i tre hovedkategorier som markeres med fargekoder: Pasienter som må umiddelbart til behandling (Akutt – RØD), pasienter som må raskt til behandling (Haster – GUL) og pasienter som kan/må vente (Vanlig – GRØNN). Helsepersonell med akuttmedisinsk erfaring kan operere med enda flere kategorier. Døde pasienter sorteres i en egen kategori (Livløs – SORT).

Last ned Nasjonal veileder for masseskadetriage.

Følg med på Instagram denne neste uken! Vi legger ut løpende oppdateringer om øvelsen 🙂

 

Instagram

Instagram er et fantastisk verktøy. Brukt rett kan det bidra med masse inspirasjon, motivasjon og kunnskap.

Noen kontoer er bedre enn andre. Her kommer 6 anbefalinger fra oss som du kanskje også kan like:

  1. @medicaltalks

Konto med fantastiske bilder av medisinske tilstander, operasjoner og hendelser som man ellers aldri ville sett. Noen av bildene er ganske brutale, men kan være veldig lærerikt dersom man er interessert. Teksten er ofte utfyllende og informativ.

  1. @ingeborgsenneset

Sykepleier, journalist i aftenposten og forfatter av boken Anorektisk. Skriver godt og lærerikt. Deltar i vaksinedebatten og skrev kommentar om antibiotikaresistens.

  1. @akuttgruppen

Akuttgruppen AS driver akuttmedisinkurs, men instagramkontoen deres viser blant annet anatomi, fysiologi og førstehjelp på en spennende måte. Se videoen av griselungene!

  1. @lean_mean_nursing_machine

Stolt sykepleier Anders som også er medisinstudent. Viser en spennende og allsidig

hverdag, og er ivrig på å svare på spørsmål om du lurer på noe. Skriver også innimellom for Sykepleien. Kanskje han kan skrive for oss en dag?

  1. @sykepleiepluss

Legger ofte ut quiz. Her kan du teste deg selv! De minner også på nye episoder av podcasten som vi hører på jevnlig.  Se innlegget vårt om Sykepleiepluss.

  1. @tegnehanne

Sykepleier, som nå lager tegneserier. Vi elsker TegneHanne! On point om en sykepleiers hverdag. Se om du kjenner deg igjen

@medicaltalks
@tegnehanne

Antibiotikaresistens

Antibiotikaresistens innebærer at bakterier er motstandsdyktige mot antibiotika, og er i dag en av de største utfordringene i moderne medisin. Resistens er en global utfordring og kan føre til lengre sykdomsvarighet, manglende behandlingsmuligheter og økt dødelighet.

Etter min datter ble født fikk hun sepsis. Årsaken var uklar, mest sannsynlig fikk hun en infeksjon under fødselen. Sepsis er, som forklart i et tidligere innlegg, bakterier i blodet. På grunn av effektiv antibiotikabehandling ble min datter raskt frisk. Hadde ikke antibiotikaene virket, ville utfallet blitt et helt annet.

Antibiotika brukes til å behandle infeksjoner forårsaket av bakterier. Medikamentene har ingen effekt mot f. eks. virus. Den mest vanlige antibiotikatypen er penicillin, som det finnes mange varianter av. Penicillinet ble oppdaget av Alexander Fleming i 1928. Det fikk han Nobelprisen for. Det har senere blitt videreutviklet til andre typer som ampicillin, amoxicillin og benzylpenicillin som virker mot en lang rekke mikrober i behandlingen av ulike infeksjoner.

Antibiotika er blant de medisinske oppdagelser som i størst grad har bidratt til å bedre folkehelse og øke levealderen. Antibiotika kan redde liv om det brukes korrekt. De stanser formeringen av bakterier eller de dreper dem. Kroppens naturlige forsvarsmekanismer ordner opp i resten.

Før denne oppdagelsen døde mennesker av infeksjoner som i dag er enkle å kurere. Men med tilgjengeligheten på antibiotika økte også forbruket. Med overforbruk kom også utviklingen av resistente bakterier. Antall dødsfall på verdensbasis anslås til 750 000 pr år grunnet antibiotikaresistente bakterier. I dette tempoet risikerer vi at i år 2050 er det 10 millioner dødsfall årlig.

Bakterier er levende organismer med individuelle forskjeller på samme måte som mennesker. På grunn av disse individuelle forskjellene vil det alltid finnes noen bakterier som tåler antibiotika bedre enn andre. Når de følsomme bakteriene og deler av kroppens naturlige og ufarlige bakterier (normalfloraen) utryddes ved behandling med antibiotika, får de motstandsdyktige bakteriene bedre mulighet til å formere seg. I løpet av en antibiotikakur kan motstandsdyktige, eller resistente, bakterier bli dominerende.

Uten effektive antibiotika vil vi i mindre grad kunne utføre store operasjoner, organtransplantasjoner og kreftbehandling.

Denne videoen lagd av Harvard Medical School viser en skremmende utvikling:

MRSA

mrsa
Foto: Hentet fra Wikipedia

En av de vanligste og farligste resistente bakterietypene er MRSA. Stafylokokker er en fellesbetegnelse for en gruppe bakterier som normalt finnes på huden til mennesker. Stafylokokkus aureus (gule stafylokokker) er en av hovedgruppene av stafylokokker. Bakterien er harmløs og ufarlig og bidrar til å holde farligere bakterier borte. Men dersom hudens barriere blir brutt, for eksempel ved sår, skader eller sykdom i huden, kan disse ufarlige overflatebakteriene trenge inn i kroppen og spres lokalt under huden, eller med blodet til andre deler av kroppen.

De vanlige stafylokokkene var opprinnelig enkle å behandle med penicillin. Men tidlig etter at penicillinet ble oppdaget greide noen av bakteriene å forandre seg slik at de ikke lot seg drepe av penicillin. Dette førte til utvikling av meticillin, som er et spesial-penicillin beregnet for motstandsdyktige stafylokokker. Men det samme skjedde på ny, det tok ikke lang tid før det utviklet seg bakteriestammer som også var motstandsdyktig (resistent) mot meticillin. Det er dette som kalles Meticillin Resistent Stafylokokkus Aureus (MRSA)

Årsaker til oppveksten av resistente bakterier?

Overforbruk

I Norge har vi et moderat forbruk av antibiotika sammenlignet med de fleste andre land. Men forbruket har likevel økt med 30% de siste tiårene. I Norge forskrives nærmere 90 % av all antibiotika utenfor sykehus. 60 % av dette utgjør forskrivninger til luftveisinfeksjoner, som oftest skyldes virus. Altså tilfeller hvor antibiotika ikke har effekt. I tillegg forskrives det alt for mye til barn.

Men svineindustrien virker være et presserende problem. Visste du at det brukes mengder av antibiotika i kjøttindustrien? Når grisene er små, 4 uker gamle, blir de tatt fra moren sin for å fetes opp på tørrfor. Magene deres tåler ikke denne overgangen, da de egentlig skal die. Dermed får de antibiotika. I Danmark har en MRSA-type kalt CC398 fått fotfeste i svinefjøser. Denne typen MRSA er nå påvist å smitte fra dyr til mennesker- og i 2014 var 1200 mennesker smittet av bakterien MRSA CC398. Smitten har altså spredt seg fra svinefjøsene, til samfunnet og inn på sykehus. Danmark eksporterer svin til flere deler av verden for en halv milliard kroner årlig.

En dansk dokumentar tilgjengelig på NRK avdekker hvordan bøndene i Danmark jobbet mot testing av MRSA av avlsgrisene og hemmelighold av alvorlighetsgraden. Episoden anbefales!

Utenlandsreiser

Av totalt drøyt 2000 personer som fikk påvist MRSA i Norge i fjor, ble et lite mindretall smittet på sykehus. Hele tusen personer ble smittet utenlands. 800 personer ble smittet av andre i Norge.

I den norske dokumentarserien Brennpunkt viser de blant annet Mona, som får en vannblemme på foten etter å ha tråkket på varme fliser ved bassengkanten i Syden. Dette fører til mange måneder på isolat på Ullevål Sykehus, flere alvorlige infeksjoner og til slutt amputasjon av benet.

I samme episode viser de klipp fra Hydrabad, India. Her holder 200 legemiddelfabrikker til. På grunn av andre (ingen) regler om medisinsk utslipp, slipper de medisinsk overskudd og avfall ut i kloakk og lokalt kildevann. Prøver fra dette vannet viser ville forekomster av resistente bakterier. I tillegg får man kjøpt antibiotika på kiosken. Uten resept. Dette har jeg selv opplevd i Afrika. På vei ned fra Kilimanjaro i 2011, fikk jeg en kjedelig urinveisinfeksjon. Vel nede smatt guiden vår inn på en lokal matbutikk, og kom ut med antibiotika. Til meg.

Hva kan gjøres?

Et viktig tiltak for å unngå unødig antibiotikabruk, er å forebygge at infeksjoner oppstår. Flere infeksjoner kan forebygges. Blant befolkningen er tiltak som god hånd-, hoste- og kjøkkenhygiene viktig. I helseinstitusjoner er det spesielt viktig med god etterlevelse av smitteverntiltak. Vaksinering er også et effektivt virkemiddel for å forebygge infeksjoner og dermed behovet for antibiotika.

Norske helsemyndigheter har satt som mål å redusere den totale mengden av antibiotika som brukes i Norge med 30 % innen 2020. Dette vil være et viktig bidrag i å dempe økende resistensutvikling i bakterier. Dermed vil vi kunne beholde disse viktige medisinene i effektfull infeksjonsbehandling, også i fremtiden.

Vi skal ikke slutte å bruke antibiotika. Men vi ønsker å bevare disse livsviktige medisinene slik at de også i fremtiden kommer til nytte i behandlingen av infeksjonssykdommer.

Unødvendig bruk av antibiotika omfatter både overforbruk og feil bruk, og fører til økt resistens.

  • Feil bruk vil for eksempel være å gi antibiotika til en pasient som har en virusinfeksjon, eller som har en bakterieinfeksjon som vil gå over av seg selv.
  • Det er også feil å gi mer bredspektret antibiotika enn nødvendig, eller gi antibiotika i for lav, eller for sjelden (og dermed ikke effektiv) dose.

Man bør ikke forskrive eller starte behandlingen uten gode diagnostiske overveielser (gjerne med støtte i laboratorieprøver).

Interessert i mer lesing?

MSIS (Meldingssystem for smittsomme sykdommer) registrerer bærertilstand og infeksjoner for følgende resistente bakterier:

  • meticillinresistente gule stafylokokker (MRSA)
  • vankomycinresistente enterokokker (VRE)
  • penicillinresistente pneumokokker (PRP)
  • mikrober med spesielle resistensmønstre, for eksempel, karbapenemaseproduserende Enterobacteriaceae (ESBLCARBA)

Norsk overvåkingssystem for resistens hos mikrober (NORM) kartlegger resistensforhold, overvåker resistensutvikling og gjør resultatene tilgjengelige for helsetjenesten og forskning. NORM drives av Universitetssykehuset i Nord-Norge i nært samarbeid med landets medisinsk-mikrobiologiske avdelinger.

NORM er også ansvarlig for norsk deltagelse i Det europeiske overvåkingssystemet for antibiotikaresistens EARSS.

Les også

 

Organtransplantasjon

Dette er del 2 av et tidligere innlegg om organdonasjon. Her får du en kort innføring i organtransplantasjon. Teksten er hentet og lett omskrevet fra Norsk ressursgruppe for organdonasjon (NOROD), Nasjonal behandlingstjeneste for organtransplantasjon og Wenche Gerandsens artikkel Et hjerte til overs fra Aftenposten Innsikt.

Hva er transplantasjon?

Ved langt kommet, irreversibel organsvikt kan organtransplantasjon være aktuell behandling. I Norge transplanteres rutinemessig nyre, lever, pankreas, hjerte og lunger. Mens det brukes avdød organgiver for alle organer, brukes i Norge også levende giver til nyretransplantasjon og til dels levertransplantasjon. I noen land brukes også levende giver til lungetransplantasjon, da særlig til barn. Alle transplantasjoner utføres ved Rikshospitalet eller i utlandet via Rikshospitalet. Livslang oppfølging etter transplantasjon i samarbeid mellom Rikshospitalet og pasientens lokale sykehus.

Felles for all organtransplantasjon er at operasjonen er omfattende med høy risiko, og at mottagerne av organet må bruke immundempende medisiner livslangt etter transplantasjonen. Derfor må egnethet for transplantasjon vurderes nøye i hvert tilfelle før en transplantasjon. I tillegg er det mangel på tilgjengelige organer, særlig lunger, og det må derfor ofte gjøres en streng prioritering. Denne prioriteringen baseres hovedsakelig på behov og på utsikter til vellykket resultat. Utbredt sykdom i andre organsystemer og den økte tendens til infeksjoner vil i praksis være de viktigste betenkelighetene ved organtransplantasjon hos immunsviktpasienter.

Forberedelser til transplantasjon består i å kartlegge pasientens blodtype og vevstype. De viktigste er blodtypeantigenene, siden vevstypeantigenene. Man ønsker en donor med et immunapparat som har flest mulig likhetstrekk med pasientens.  Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet inngår som ett av 10 senter i organisasjonen Scandiatransplant (scandiatransplant.org). Hver av de nordiske landene har for små populasjoner til å sikre optimal vevstype-likhet og å kunne tilby en haste-venteliste ved akutt svikt i lever og hjertefunksjon. Formålet med Scandiatransplant er bl.a. å sikre best mulig match samt å kunne tilby en ordning med hasteventeliste ved å dele organer mellom medlem sykehusene etter bestemte kriterier. Mellom 10 og 20% av organene i Skandinavia deles på denne måten. Scandiatransplant har i tillegg en rekke kvalitetsregister for transplantasjonsvirksomheten i de nordiske landene.

Utfordringen med transplantasjoner er at det oppstår en forkastelsesreaksjon mot det fremmede vevet. For å dempe denne reaksjonen må transplanterte pasienter bruke immunsuppressive medikamenter- medikamenter som undertrykker immunforsvaret.

Tolypocladium inflatum

I 1956 foregikk den første organtransplantasjonen – en nyre – i Norden. Operasjonen fant sted ved Rikshospitalet i Oslo, bare to år etter verdens første vellykkede nyretransplantasjon i USA. Men de første transplantasjonene var kortvarige suksesser. Pasientene levde ikke lenge etter operasjonene. De fikk kanskje noen uker før organene sluttet å virke. Immunforsvaret reagerer på fremmede organer som inntrengere, og støter dem bort med store betennelser.

Mannen som ble Nordens første nyretransplanterte i 1956, levde bare 30 dager med den nye nyren. Legene hadde gjort det de kunne for å hindre avstøting, men metodene var for røffe for en menneskekropp. De hadde heller ikke tilstrekkelig kunnskap om hvordan vevstyper til donor og mottager må passe sammen. Bortstøting og tidlig død forble det største problemet med transplantasjoner på verdensbasis. Men en del av norsk natur endret pasientenes forventede levetid.

En sensommerdag i 1969 kjørte den sveitsiske biologen Hans Peter Frey og hans kone over Hardangervidda. De var på ferie, men Frey tok likevel med seg jordprøver underveis. En av prøvene inneholdt en mikrosopp kalt Tolypocladium inflatum. Det sveitsiske legemiddelfirmaet Sandoz, en del av dagens storaktør Novartis, oppdaget raskt at soppen virket dårlig som antibiotika. Den produserte nemlig biokjemikalien ciklosporin, som svekket immunforsvaret.

Ved dårlig immunforsvar unngår man at kroppen støter bort de nye organene. Ciklosporin er i dag hovedingrediensen i medisiner som transplanterte må ta morgen og kveld for å holde seg i live. Medisinen åpnet for en helt annen forventet levetid for transplanterte, og den gjorde det mulig å gå videre med transplantasjon av andre organer.

Hvordan foregår det?

La oss si en kvinnelig pasient har fått et hjerneslag i Tromsø, og blir kjørt på sykehuset i full fart. Legene på intensivavdelingen gjør alt de kan for å redde livet hennes. Men etterhvert ser de hvor alvorlige skadene er. Pasienter med alvorlige hodeskader er de eneste som i praksis kan bli donorer etter sin død. Nå tar legene i Tromsø den første telefonen til Rikshospitalet i Oslo. Der jobber Stein Foss, vakthavende transplantasjonskoordinator. Han er en av seks slike koordinatorer i Norge.

Foss starter med å samle inn medisinske opplysninger om pasienten i Tromsø. Han spør en kirurg til råds, og melder tilbake til legen på sykehuset i Tromsø at dersom pasienten dør, kan de bruke hjertet og leveren. Men skal de kunne bruke lunger, må de ha tilleggsprøver. Blodprøver blir sendt til Oslo med kurier i fly. Dette skjer mens legene i Tromsø fortsatt prøver å redde livet til slagpasienten.

«Da vet legen hvilke organer som er aktuelle, og kan ha muligheten for donasjon i bakhodet dersom pasienten dør», forklarer Foss.

Etter en kamp for livet i nesten et døgn, viser kliniske symptomer at hjernen til pasienten i Tromsø er dødelig skadet. Legen tester alle hjernenervene, som bekrefter at hjernen er totalt ødelagt. Dersom organdonasjon skal gjennomføres, må dødsdiagnostikken bekreftes med en spesiell røntgenundersøkelse, som vil vise om blodtilførselen til hjernen er stoppet. Men før legen i Tromsø foretar denne undersøkelsen, ringer han til Foss i Oslo og forteller at pasienten er død. Røntgenbildeserien fjerner så enhver tvil, og ektefellen gir sitt samtykke. Kirurgene ved Rikshospitalet blir oppdatert om utviklingen, og koordinator Foss har allerede ordnet med et småfly som skal frakte donorteamet til Tromsø. Pasienter som passer til donororganene blir varslet, og fløyet inn til Oslo fra hele landet.

Donortemaet – mellom fire og ni personer, avhengig av hvilke organer som skal hentes – er på vei. Kirurger, operasjonssykepleiere, kanskje en anestesilege, og koordinatoren. Reiseplanen er trang, for Tromsø er det donorsykehuset som ligger lengst unna. De tar en maxitaxi til Gardermoen. Det innleide småflyet står og venter på dem.

Fremme på sykehuset sjekkes viktige ting som identitet, blodtype og dødserklæringen. Så starter operasjonen. De beregner ca. én time pr. organ som skal ut av den avdødes kropp. Når blodsirkulasjonen til organene stanses, ringer Foss til Oslo. Stoppeklokken starter samtidig. Nå har de bare fire timer på seg før hjertet, som tåler minst tid uten blodsirkulasjon, må være på plass i den nye kroppen. Det tar en time å kjøle ned og pakke inn organene. Maxitaxien er byttet ut med en ambulanse med blålys. Flyet er varslet. Det har meldt inn flighten og startet motorene. Kirurgen i Oslo er også varslet på ny. Han triller nå pasienten som skal bli mottager av hjertet, inn på operasjonsstuen.

Flyturen til Gardermoen tar i underkant av to timer. En ambulanse venter ute på rullebanen. Kirurgen blir oppringt, men han har lagt fra seg mobilen, for han står og opererer på pasienten. Det er fortsatt mørkt utenfor. Assistenten hans forteller at de har ca. 25 min igjen før donorteamet er inne. Han åpner brystkassen og kobler til en hjerte/lungemaskin. Når donorteamet setter fra seg transportboksen på operasjonsstuen, klipper kirurgen ut det syke hjertet. Han har nå 15 minutter på seg til å sette inn det friske hjertet, før det har vært uten blodsirkulasjon i fire timer.

«Det går akkurat, når alt er nøye planlagt. Men vi må hele tiden være i forkant, og tenke to trekk fremover», sier Foss, som har jobbet som koordinator siden 1995.

Mer lesing? 

Litt mer sykepleiefaglig:

Nasjonal behandlingstjeneste for organtransplantasjon finner du informasjon om både hjerte- og lungetransplantasjoner og nyre- og levertransplantasjon, som følger under. På NORODs hjemmesider finner du e-læringskurs, litteratur og statistikk mm om emnet.

Nyretransplantasjon

Generelt er nyretransplantasjon det beste tilbudet for behandling av terminal nyresvikt. Det gir bedre livskvalitet, i de fleste tilfellene lenger levetid og er dessuten samfunnsøkonomisk den beste løsning fremfor dialyse, som er å rense kroppen for avfallsstoffer og overflødig væske når nyrene svikter. Det største problemet er mangel på nyrer og dermed økende ventelister på nyre fra avdød person. Det beste alternativet er dersom man har mulighet for å finne en levende donor i familien. Dette bedrer transplantatoverlevelsen. Når levende giver ikke finnes, settes pasienten på ventelisten i Scandiatransplant (scandiatransplant.org).

Det er et mål å transplantere flest mulig pasienter i en predialystisk fase slik at de unngår dialysebehandling. Dette er et generelt akseptert mål internasjonalt, men det oppnås relativt sjelden. I Norge er andelen 24 % som er den høyeste raten i verden. En hovedårsak er at opptil 40 % får nyre fra levende giver- det er da lettere å få utført transplantasjonen i tide, halvparten venter over ett år på ventelisten for nyre fra avdød og mange blir da dialyseavhengige.

Det er ikke alle pasienter som har nytte av transplantasjon, hver enkelt pasient må vurderes individuelt og gevinsten må balanseres opp mot risikoen. Det er særlig høy alder og andre fysisk eller alvorlig psykiske tilstander som kan kontraindisere transplantasjon

Retningslinjer for utredning og behandling finner du i nasjonal behandlingsprotokoll for nyre-, pancreas og øyecelletransplantasjon (pdf).

Se denne animerte YouTube-videoen om hvordan en nyre blir høstet:

Levertransplantasjon

Levertransplantasjon er den eneste behandling ved alvorlig akutt eller kronisk sviktende leverfunksjon. Vanlige følgetilstander til leversykdom som gjør at transplantasjon overveies er:

  • variceblødning
  • behandlingsrefraktær ascites
  • hepatorenalt syndrom
  • hepatopulmonalt syndrom
  • portopulmonal hypertensjon
  • hepatisk encefalopati
  • spontan bakteriell peritonitt
  • gallegangsinfeksjoner
  • kløe og ekstrem tretthet
  • koagulopati, malnutrisjon
  • hepatisk osteodystrofi

Retningslinjer for utredning og behandling finner du i nasjonal behandlingsprotokoll for levertransplantasjon (pdf).

Ytterligere lesing:

Organdonasjon

Dette er første av to innlegg. Det første innlegget vil ta for seg hovedmomentene om organdonasjon, og det andre innlegget vil ta for seg hovedmomenter om organtransplantasjon. Nederst i innlegget finner du linker med utfyllende informasjon.

Kanskje skal du som student skrive en oppgave om temaet, kanskje er du en leser som vurderer å bli donor eller kanskje kjenner du noen som trenger et organ? Uansett, god lesing!

Hva er organdonasjon og hvorfor doneres organer?

I følge Norsk ressursgruppe for organdonasjon (NOROD) er organdonasjon en prosess der et organ eller del av et organ gis fra et menneske i den hensikt å bli transplantert til et annet menneske. Donasjon av organ(er) i denne hensikt kan foregå med avdød eller levende giver.

Organtransplantasjon er overføringen av et fungerende organ fra en giver til en pasient. Organtransplantasjon er den beste behandling ved varig organsvikt, og for mange pasienter er dette den eneste tilgjengelige behandling. Resultatene ved organtransplantasjon i Norge er meget gode, med betydelig forlengede leveutsikter og bedre livskvalitet sammenlignet med alternative medisinske behandlingstilbud.

Den første vellykkede nyretransplantasjon mellom mennesker skjedde i Boston i 1954. Giver og mottager var eneggede tvillinger. Allerede 2 år senere ble Norges og Nordens første nyretransplantasjon gjennomført ved Rikshospitalet. Senere er det i Norge transplantert pasienter med hjerte, lever, lunge og bukspyttkjertel. De fleste organdonasjoner er fra avdøde givere, men i Norge utføres nå ca. 25 % av alle nyretransplantasjoner med nyre fra levende giver.

2017 i tall

  • 112 gjennomførte donasjoner fra avdød giver
  • 463 pasienter fikk livreddende hjelp
  • 78 prosent positive svar til donasjon (avdøde selv, eller familien på vegne av avdøde)
  • 436 organtransplantasjoner fra avdød giver
  • 77 organtransplantasjoner fra levende giver (en nyre)
  • 12005 transplantasjoner i Norge siden oppstart i 1969
  • 437 på venteliste for nytt organ (pr. 31.12.2017)

Hvilke organer kan doneres?

En avdød kan donere: hjerte, lunger, lever, nyrer og bukspyttkjertel (pancreas), i alt syv organer. Ulike vev, som hornhinne, benvev, sener, hjerteklaffer og blodårer, kan også doneres med tanke på transplantasjon.

Fra bukspyttkjertelen er det mulig å trekke ut øyceller for donasjon (kan brukes som behandlingsform for diabetespasienter). En lever kan deles for transplantasjon til to mottagere. Som levende giver kan man donere én av sine to nyrer til en slektning eller nær venn.

Hvem kan donere?

Alle kan si ja til organdonasjon, men de som faktisk blir organdonorer er som regel personer som dør mens de er i respirator, på et av landets donorsykehus. Dessuten må en rekke medisinske krav være oppfylt. Organdonasjon er mulig ved 0,4-0,5% av alle dødsfall. Det er ingen begrensninger i forhold til alder eller kjønn for hvem som kan donere organer. De aller fleste religiøse retninger stiller seg positive til organdonasjon.

Er det pårørende som bestemmer?

Nei, det er avdødes vilje som gjelder ifølge transplantasjonsloven. Har avdøde sagt ja til organdonasjon, enten muntlig eller skriftlig, f.eks. i form av et donorkort, -app, eller annet, skal donasjon gjennomføres, hvis medisinsk mulig. De pårørende har da ikke anledning til å nekte dette.

Er avdødes vilje ukjent, vil legene i samråd med pårørende forsøke å komme frem til hva avdøde kan ha ønsket. Dersom de pårørende ikke motsetter seg det, kan donasjon gjennomføres. I tilfeller der den avdødes holdning til donasjon var negativ, gjennomføres ikke donasjon selv om de pårørende skulle stille seg positive til dette.

Hvordan foregår det?

  • En person blir utsatt for en ulykke, blodpropp eller hjerneblødning.
  • Ambulanse blir tilkalt og pasienten fraktes til sykehus. Ambulansepersonell har fokus på å redde liv -de leter ikke etter donorkortet.
  • Legene på sykehuset prøver å redde pasienten. Donasjon er ennå ikke aktuelt.
  • Legene ser at pasienten ikke kan reddes. Nå begynner de å tenke på donasjon. Dette kan skje fra noen timer til dager etter ulykkestidspunktet. Normal prosedyre betyr at pårørende kontaktes ved alvorlige innleggelser.
  • Pasienten dør, men sirkulasjon til organene opprettholdes med respirator.
  • Donorlegen spør pårørende om de kjenner avdødes holdning til donasjon, da kan donorkortet være til hjelp. Det er avdødes vilje som gjelder.
  • Donorteam fra Oslo universitetssykehus HF, Rikshospitalet, blir kontaktet og kommer ut og henter organene.
  • Transplantasjon blir gjennomført ved landets transplantasjonssykehus, OUS, Rikshospitalet. Inntil syv mennesker kan bli reddet.
  • Etter en donasjon blir det en normal begravelse.

Hvordan fastslås det at pasienten er død?

Forskriftene til loven gir helt klare og omfattende instrukser om hvordan det skal fastslås at pasienten er død. Blant annet foretas det cerebral angiografi av hjernen. Dette er en røntgenundersøkelse som viser at det ikke lenger er blodtilførsel til hjernen. Hjernen er da totalt og uopprettelig ødelagt (også kjent som hjernedød). Når alle krav er oppfylt, utstedes dødsattest som underskrives av to leger. Det finnes på dette tidspunkt ingen tvil om at pasienten er død.

Passer et donert organ til alle som trenger det?

Det må være en viss forlikelighet, eller «match», mellom giver og mottager. De viktigste kriteriene er:

  • at de har samme blodgruppe (blodgruppeforlikelighet)
  • er omtrent av samme høyde og vekt (ved hjerte-, lunge- og levertransplantasjon)
  • at immunologiske forhold tillater transplantasjon

Ved behov kan likevel blodtype-kravet omgås, både ved lever- og nyretransplantasjon. I blant deles lever i to deler som så kan transplanteres til hver sin pasient. Ved levertransplantasjon hos barn må en voksen lever alltid deles grunnet plassforhold. Ved nyretransplantasjon stilles visse krav til vevsforlikelighet.

Hva er vevsforlikelighet?

Vevstype er et uttrykk for den kombinasjon hver og en av oss har av noen spesielle overflatemolekyler på cellene våre som er viktig for immungjenkjenning av fremmedstoffer, så som virus, bakterieprodukter, skadde celler osv. Vevstypene er altså ikke noe annet enn spesielle antenner på våre celleoverflater. Disse er såpass individuelt varierende at de er med på å definere hver og en av oss rent immunologisk. Ved å matche, prøver en å dermed å finne vevstyper som er mest mulig like av utseende, og til dette benyttes forskjellige laboratoriemessige teknikker. Betydningen av å matche for vevstyper har blitt noe mindre med moderne immunsuppresjon (demping av immunforsvaret), men benyttes fortsatt ved nyretransplantasjon.

Hvorfor ikke donorregister?

I Norge er hele befolkningen potensielle donorer. Det finnes et donorkort, laget av Stiftelsen Organdonasjon, som blant annet kan skrives ut fra www.organdonasjon.no. Hovedhensikten med kortet er å bevisstgjøre, og få de som er villige til å bli donorer, til å snakke med sine pårørende, slik at de er informert dersom det skulle bli aktuelt. Kortet fås nå også som mobilapplikasjon for Apple og Android. Den sender en SMS til to selvvalgte pårørende, som hjelper samtalen i gang.

Noen land har donorregistre, som i Danmark der man kan velge ja, nei, eller et betinget ja med spesifisering av hvilke organer man er villig til å donere. Man kan også oppgi et «vet ikke», som overlater til de pårørende å ta stilling. I noen stater i USA og i Australia kan man velge å ha donorstatus på førerkortet. Spania har ikke noe donorregister, men er likevel det landet i verden med flest donasjoner i forhold til innbyggertallet. Effektiviteten skyldes blant annet substansielle investeringer i donorsykehus og opplæring av helsepersonell.

Forskning viser at det ikke er noen sammenheng mellom donorregister og donorrate. Både Sverige og Danmark har registre. Likevel er donasjonsratene høyere i Norge, enn hos våre naboland.

Av de 40.000 personer som dør i Norge hvert år er det mindre enn 0,5 % som egner seg som donorer, det vil si mindre enn 200 personer. Hvis man skal ”finne” noen i et slikt register innebærer det at registreringsprosenten (med enten ja eller nei) må være høy, fortrinnsvis 60 – 70 % av befolkningen. Dette har ingen land lykkes med. Generelt melder en lav andel av de positive seg inn i slike registre. Manglende innmelding kan tolkes av de pårørende som et «nei». Dermed blir det ikke donasjon til tross for at den avdøde var positiv. I Norge vurderes alle som potensielle donorer, og man spør derfor etter den avdødes standpunkt til organdonasjon. Helsepersonell som jobber med organdonasjon ønsker seg ikke register. For dem er samtalen med de pårørende svært viktig. Ulempen med registre at det blir mindre fokus på samtalen med familien. Denne samtalen er viktig, fordi den er med på å skape bevissthet om organdonasjon i befolkningen, i tillegg til å gjøre familier litt mer forberedt på en eventuell situasjon der organdonasjon skulle bli aktuelt.

I Sverige ser man at register ikke gir ønsket effekt. Her er omtrent 85% av befolkningen er positive, mens kun 15% har meldt seg inn i registeret. Folk var redde for at de skulle få dårligere helsebehandling på sykehus hvis de var donorer. Derfor får helsepersonell bare sjekke om avdøde pasienter står i registeret. Da er det strengt tatt for sent. Den svenske regelen gjør legenes jobb mye vanskeligere, for selve prosessen med å koordinere en donasjon, starter allerede før pasienten – den mulige giveren – har mistet livet. Det er en finslipt prosess, der god utnyttelse av tid kan utgjøre forskjellen på liv og død. Sverige har nå tilnærmet seg en modell som likner mer på den vi har i Norge. Danske politikere har tatt kontakt med Stiftelsen Organdonasjon, for å få ideer til hvordan de kan endre den negative trenden i Danmark. Spania, som har de høyeste donorratene i Europa, har samme system som i Norge, der det er samtalen med de pårørende som gjelder. EU har også gått med en anbefaling som fraråder register.

Liste over norske donorsykehus

Følgende sykehus i Norge er godkjent for organuttak. Disse har status som donorsykehus. Kanskje du som sykepleierstudent ikke visste at sykehuset du er i praksis på er et donorsykehus? Sjekk det opp, kanskje du til og med kan få et innblikk i hvordan deler av forløpet foregår.

  • Sykehuset Innlandet HF, Elverum
  • Sykehuset Innlandet HF, Hamar
  • Sykehuset Innlandet HF, Gjøvik
  • Sykehuset Innlandet HF, Lillehammer
  • Akershus universitetssykehus HF, Akershus
  • Vestre Viken HF, Bærum
  • Vestre Viken HF, Drammen
  • Sykehuset Østfold HF, Fredrikstad
  • Helse Nord-Trøndelag HF, Namsos
  • Helse Nord-Trøndelag HF, Levanger
  • St. Olavs Hospital HF, St. Olavs Hospital
  • Helse Møre og Romsdal HF, Molde
  • Helse Møre og Romsdal HF, Ålesund
  • Helse Førde HF, Førde
  • Helse Bergen HF, Haukeland
  • Helse Fonna HF, Haugesund
  • Helse Stavanger HF, Stavanger
  • Sørlandet sykehus HF, Kristiansand
  • Sørlandet sykehus HF, Arendal
  • Sykehuset Telemark HF, Skien
  • Sykehuset i Vestfold HF, Tønsberg
  • Nordlandssykehuset HF, Bodø
  • Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Harstad
  • Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Tromsø
  • Oslo Universitetssykehus HF, Ullevål
  • Oslo Universitetssykehus HF, Rikshospitalet

 Kilde: NOROD

Jeg har brukt Stiftelsen Organdonasjon, Rikshospitalets hjemmeside, artikkelen Et hjerte til overs av Wenche Gerhardsen fra Aftenposten Innsikt og Slik er gjennomføringen av organdonasjon av Siv Marte Lorås som kilder.

Se også disse sidene for ytterligere informasjon:

 

 

Min Jobb – Christer

Navn: Christer Holst
Alder: 40 år
Utdanning:  Bachelor i sykepleie ved Høgskolen i Bodø (2007-2010), Jordmorutdanninga ved Universitetet i Tromsø (2012-1014)

Jobber som:
Jordmor for:
– Leger uten grenser
– Kvinneklinikken, Nordlandssykehuset, Bodø

Hva består jobben din i? Hvordan kan en typisk arbeidshverdag se ut?

– Jobben som jordmor er ekstremt variert, men ved fødeavdelinga i Bodø har man i grove trekk 3 enheter; svangerskapsobservasjon, forløsning og barsel. Hver av fagfeltene har en rekke oppgaver og prosedyrer, og alle jordmødrene rullerer mellom å være på de 3 enhetene.

– På enheten for svangerskapsobservasjon håndterer vi alle gravide som har en eller annen form for komplikasjon i svangerskapet og trenger ekstra oppfølging. Mange blir lagt inn og ligger her til de føder, men noen kan dra hjem etter en dag. Komplikasjonene som kvinnene har, kan for eksempel være høyt blodtrykk, svangerskapsforgiftning, tidlig vannavgang, premature rier og hyperemesis (sykelig svangerskapskvalme). Dagen består i å sørge for å overvåke at mor og foster har det bra, og å utføre medisinske prosedyrer etter retningslinjer og gynekologenes forordninger. Det er viktig at kvinnene føler seg trygg og ivaretatt, og en del av det er at vi hele tiden vurderer sammen med legene om kvinnen skal ligge inne på sykehuset, på pasienthotellet eller om de kan dra hjem og så komme til kontroller. I noen tilfeller velger legene å sette i gang fødselen, slik at svangerskapet blir avsluttet så fort som mulig. Av og til beslutter de også å gjøre keisersnitt hvis faren for kvinnens eller barnets liv er stor.

– Arbeidsdagen på fødegangen avhenger av om det er kvinner i fødsel eller ikke. Når man kommer på jobb, vet man aldri hvordan dagen blir. Det kan være tomt på fødestuene, men på enden av dagen er 2-3 babyer født. Det kan også gå andre veien, at det har kommet inn flere kvinner med rier, men de kan dra hjem i påvente av at riene skal ta seg opp og livmorhalsen åpne seg mer. Som jordmor er det viktig å være bevisst på at man er en støttespiller og god hjelper. De fleste fødslene trenger ingen medisinsk innblanding, så den viktigste oppgaven blir å veilede og støtte kvinnen gjennom riene. En veileder jeg hadde under praksis i Danmark, vektla veldig at det mest utfordrende ikke er å ta i mot babyen når den kommer, altså de siste sekundene eller minuttene, men alt som skjer før selve forløsninga. Jeg må bla. passe på at kvinnen får i seg mat og drikke, at hun har vannlating og ikke minst skal jeg sørge for at hun og partneren føler seg trygge.

– Barsel er de 4-6 første ukene etter fødselen, men et barselopphold på sykehuset er bare noen dager. Da er det fokus på å få en god start på amminga. Samtidig følger vi også med at kvinnen har moderat blødning og ellers føler seg vel etter fødselen. De kvinnene som har hatt komplikasjoner i graviditet og fødsel, gir vi ekstra oppfølging hvis det er nødvendig. Det kan være å følge opp blodtrykket hos de med svangerskapshypertensjon, og følge med at det normaliserer seg etter fødselen, eller gi væske, jern og/eller blod hvis det har vært en større blødning.

– Arbeidsdagen for Leger uten grenser, som jordmor i det borgerkrigsrammede utviklingslandet Sør-Sudan, var veldig forskjellig fra jobben i Norge. Pga. mangel på trent helsepersonell, er man nødt til å ha et større ansvarsområde enn i Norge. Sør-Sudan har iflg. WHO 1 jordmor per ca 39 000 innbyggere og 1 lege per 65 000 innbyggere, så man trenger ikke så veldig mye fantasi for å skjønne at det faller mye mer ansvar på den enkelte jordmor, lege og sykepleier enn i vestlige, industrialiserte land. Som jordmor ved Leger uten grensers klinikk ved flyktningeleiren Doro, jobbet jeg i skjæringa mellom en vestlig jordmor og en gynekolog. Vi jordmødrene var de med høyest kompetanse på fødselshjelp og gynekologi, så mye ansvar og mange oppgaver falt på oss. Hvis vi hadde behov for keisersnitt eller andre kirurgiske inngrep, kunne vi overflytte til et annet sykehus, 20 minutters kjøring unna, som hadde lege med trening i generell kirurgi.

– Det jeg liker veldig godt med å jobbe for Leger uten grenser, er at det er viktig å lære opp lokalbefolkninga til å klare seg selv. Den dagen den akutte krisa er over og prosjektet kan avsluttes, så er det mange personer blant lokalbefolkninga og flyktningene som sitter igjen med en masse kompetanse om både helsehjelp og organisering av dette, og er i stand til å utføre mye god helsehjelp uten assistanse.

– Kvinnene i flyktningeleiren i Doro lever et svært hardt liv. Jeg kommer aldri til å glemme de høygravide kvinnene langs veiene i flyktningeleiren, som kom bærende på svære kanner med vann. De jobber hele svangerskapet, for hvis ikke de henter vann, lager mat, passer barn, dyrker grønnsaker og passe de eldre, så er det ingen andre som gjør det. Tilværelsen er brutal og nådeløs. Vi hadde mange kvinner som kom med spontane aborter, og mange av kvinnene sa at utstøtinga hadde begynt i forbindelse med arbeid eller henting av vann.

– Spontane aborter kan føre til infeksjoner, så det var viktig at vi overvåket kvinnene i hvert fall et døgn og evt. startet opp med antibiotika. Hvis ikke hele fosteret og morkaka ble utstøtt og/eller hun hadde blødning, måtte jeg utføre evakuering av livmora med manuell vakuumaspirering (MVA). Mange fikk også aborter eller fødte prematurt som en følge av infeksjoner. Det var særlig mye urinveisinfeksjoner, ofte residiverende, og malaria. Noen tilfeller av syfilis hadde vi også hver uke.

– En historie som gjorde veldig sterkt inntrykk på meg, var den lille gutten som ble født med hjertefeil. Han var kvikk og rask, ammet fint hos mora og gikk raskt opp i vekt, men vi oppdaget fort at noe var i veien med respirasjonen hans. Han hadde lav oksygenmetning og selv med oksygentilførsel hadde han takypné. Barnelegen vår fikk ikke foretatt en endelig diagnose, da ultralyd ikke var tilgjengelig, men utfra kliniske tegn og en helhetsvurdering, så besluttet hun at det ikke var mer vi kunne gjøre. Det var tungt da vi måtte koble babyen fra oksygenkonsentratoren og skrive han ut. Det var ikke mer vi kunne gjøre for gutten, men mora fikk komme tilbake med han, med jevne mellomrom, for at hun skulle føle seg ivaretatt. Det siste jeg hørte om gutten var fra en kollega, som var flyktning og kjente til familien. Han fortalte at gutten, som da må ha vært ca. 3 måneder, fortsatt var i live, men at respirasjonsfrekvensen fortsatt var svært høy. Han kom nok ikke til å overleve i mer enn 1-2 år.

Hvorfor valgte du å bli sykepleier?

– Jeg hadde egentlig ikke tenkt å jobbe i helsevesenet i det hele og store. Hjertet mitt var i fotograferingen og musikken, men ironisk nok var det pga. av dette at jeg begynte i helsevesenet. Jeg hadde behov for litt sikker inntekt, og fikk i 2004 jobb som assistent ved nå nedlagte Røsvik Bo -og behandlingssenter, en avdeling under Nordlandssykehuset.

– Deretter ble det en av de psykiatriske akuttpostene i Bodø. Noen av kollegaene mine oppmuntret meg til å begynne på sykepleien, og på en nattevakt på sommeren 2007 bestemte jeg meg endelig for å søke. Jeg fant ut at det var noe som het restopptak, og på høgskolen fortalte de meg at det var gode sjanser for at det ble ledige plasser i Mo i Rana. Det var det, og så ble det 3 år sør for Saltfjellet.

Hvordan havnet du i jobben du er i nå?

– Det er et resultat av tilfeldigheter. I Mo i Rana hadde jeg 2 uker observasjonspraksis ved Helgelandssykehuset. Jeg husker at jeg likte godt stemninga på avdelinga og det var stort å få være med på 2 fødsler. Jordmødrene tok godt i mot meg, og da jeg spøkte med at jeg skulle bli jordmor, så husker jeg godt at de var entusiastiske og sa at det burde jeg gjøre. Så gikk det noen år. Jeg ble sykepleier og begynte i somatikken ved sykehuset i Bodø.

– Etter 2 år var jeg klar for videreutdanning, og jeg ønska å ta en av de lengre løpene. Den gang var det kun jordmorutdanninga som var 2 år, og derfor et alternativ, men jeg hella mer mot anestesi som var 1,5 år. Ei natt på hjerteovervåkinga i Bodø, jobba jeg sammen med ei som gikk på jordmorutdanninga, og hun overtalte meg til å søke. Det ble til at jeg søkte på både jordmor og anestesi, og kom inn på begge. Magefølelsen min sa jordmor, og da valgte jeg å stole på den, noe jeg aldri har angret på.

Hva elsker du med jobben din?

– Det er mange ting jeg er glad i med jobben min. Kollegaene mine er supre, og fødekvinnene og partnerne deres er det alltid trivelig å bli kjent med. Det er en ære å få lov til å være med å hjelpe familier med å bli etablert eller økt i antall. Kort og godt kan man si at jeg setter stor pris på samspillet mellom kvinnene som føder, partnerne deres og oss som hjelper til under graviditeten, fødselen og i barseltida.

– Jeg syns det er svært trivelig å få lov til å skrive et innlegg på denne sykepleierbloggen, men ironisk nok vil jeg bruke litt plass på å skrive om forholdet mellom rollen som jordmor kontra rollen som sykepleier. Jeg er personlig veldig tydelig på at jeg primært en autorisert jordmor og ikke spesialisert sykepleier. Hvorfor er dette så viktig for meg?

– En av jordmødrenes viktigste oppgaver kan kort oppsummeres på følgende måte: Å holde den normale graviditet og fødsel normal. En graviditet er en fullstendig normal fysiologisk prosess, og har med mindre det oppstår komplikasjoner og sykdom hos mor eller foster, så er den ikke en sykdom. Kvalme, oppkast, tretthet, bekkensmerter, sure oppstøt, hyppig vannlating og hovenhet er helt normale tegn på at en kvinne er gravid, og skal ikke behandles. Overbehandling kan derimot føre til unødvendige innleggelser og ubehag for kvinnen og kan skape komplikasjoner som kunne vært unngått. Derfor er det veldig viktig at det finnes en profesjon som passer på at det normale ikke blir forvekslet med patologi. Selvfølgelig skal en hver komplikasjon følges opp og behandles av lege, og dette er jordmødrene flinke til å identifisere og henvise videre til spesialisthelsetjenesten. Det heter seg at hvis man er trygg på hva som er normalt, så vet man også når det normale har gått over til å bli unormalt. Dette var for meg en stor overgang fra min jobb som sykepleier på medisinsk avdeling. Som sykepleier var jeg vant til å jobbe med sykdom og observasjon av symptomer. Hverdagen bestod av bla. målinger, stell, medisinering, væsketerapi og registrering av urin, avføring og ernæringsinntak. Da jeg begynte på jordmorutdanninga, hadde jeg denne tankemåten godt innarbeidet. Jeg husker godt hvor forundret jeg var da læreren min kritiserte meg i et refleksjonsnotat fordi jeg hadde foreslått å gi glukose til en fødende kvinne, som var sliten. I dag skjønner jeg godt hvorfor. For det første er det mer trivelig å spise ei brødskive og drikke et glass juice enn å få intravenøs, og for det andre så er det dumt å være lenket til et dryppstativ når det er viktig å kunne bevege seg fritt og skifte stilling for å takle smertene bedre. Jeg må understreke at jeg trivdes veldig godt med å jobbe som sykepleier, men jeg mener begge profesjonene er tjent med at de har sine egne identiteter.

– Det er viktig at vi jordmødrene tar vare på vår rolle i helsevesenet og samfunnet. I en verden der dårlig tid, tidsklemme, karrierejag og stort personlig press er blitt viktige deler av folks liv, er det viktig å ha noen som hjelper til med familiedannelsesprosessen, uansett om det er nybakte foreldre som stifter familie eller familieforøkelse. Vi trenger noen som bidrar til å alminneliggjøre graviditeten og fødselen. Vi trenger noen som har spisskompetanse på amminga, som i enkelte tilfeller kan være en utfordring. Vi trenger noen som kan få nybakte foreldre til å føle at de er verdens flinkeste. Og vi trenger noen som har en helhetlig forståelse av reproduktiv helse; altså alt som har med graviditet, amming, prevensjon, abort, familiedannelse og familieplanlegging å gjøre.

– Da jeg hadde praksis i kommunehelsetjenesten i Umeå, fikk jeg se hvordan svenskene har klart å bygge opp et system der jordmor har det overordnede ansvaret for kvinnehelse. Hvis ikke kvinnen ønsker noe annet og det ikke oppstår komplikasjoner som trenger legeassistanse, så går hun kun til jordmor fra graviditetens start til etterkontrollen 6 uker etter fødselen. Hos jordmor kan hun også diskutere familieplanlegging og få skrevet ut prevensjonsmidler og få satt inn både implantat og spiral. Slik er det i enkelte kommuner i Norge, men det er ennå ikke blitt standarden. Jeg håper vi vil få til dette i fremtida. Da jeg hadde praksis i Danmark, fikk jeg vite en del om kjent-jordmor, en ordning der et team med jordmødre følger kvinnen gjennom svangerskap, fødsel og barseltid. En av jordmødrene er kvinnens primærkontakt, men hun blir kjent med de andre, slik at hun uansett får et kjent ansikt å forholde seg til hvis primærkontakten er på ferie eller opptatt på annen måte. Mulighetene er mange, og jeg håper og tror at jordmødrene fortsatt vil være en viktig og særegen profesjon i fremtida.

Foto: Christer Holst

Feil skal feil fordrive

Det er menneskelig å gjøre feil og de fleste sykepleiere vil gjøre feil på et eller annet punkt i karrieren. Dette innlegget er skrevet av Marianne Haagensen Øien som er Anestesisykepleier og driver bloggen Grønn i Ishavsbyen.  Innlegget er publisert med tillatelse fra henne.

På Sonjatun sykehjem i Nordreisa kommune døde en pasient. Før eller siden dør de fleste av dem som sjekker inn på sykehjem så et dødsfall i seg selv er ingen oppsiktsvekkende hendelse. Men akkurat denne pasienten dør sannsynligvis tidligere enn nødvendig – etter å ha fått en overdose av morfin av en av sykehjemmets sykepleiere.

I følge avisen Nordlys 16.02.17 skulle pasienten ha fått 2,5 mg Morfin, men fikk i stedet 100 mg.

Nordlys skriver:

Pasienten var alvorlig syk, og denne kvelden forverret tilstanden seg. Like før vaktskiftet kveld/natt ble det besluttet å gi morfin som smertelindring. Nattsykepleieren hadde ingen erfaring med å gi morfin i sprøyteform. I medisinskapet var det morfin i to ulike konsentrasjoner. Hun tok feil flaske. Dermed ble dosen 40 ganger sterkere enn den skulle ha vært. Sykepleieren fulgte ikke den pålagte rutinen om at 2 pleiepersoner skal være involvert når det blir tatt ut narkotiske legemidler.

Slike saker er vonde.

De er vonde for pårørende som sørger over dødsfallet samtidig som de må takle sjokk, sinne og frustrasjon over at det ble gjort en dødelig feil på et sted der de stolte på at deres kjære skulle få god og profesjonell helsehjelp.

Men slike saker er også veldig vonde for den/de som gjorde feilen. Å leve med at du har gjort en feil som tok livet av et annet menneske, det er tøft.

Ingen klarer å gå gjennom et helt yrkesliv uten å gjøre feil. Tenk etter – har du vært helt feilfri? Om du svarer «ja» så tror jeg enten du lyver, eller så er du ikke kompetent nok til å oppdage egne feil.  Utfordringen som helsearbeider er at det ikke er lite rom for feil. I min jobb som anestesisykepleier kan en feil, i alle fall en som ikke oppdages med det samme, gjøre alvorlig skade eller i verste fall koste pasienten min livet.

Derfor prøver helsetjenesten å gjøre systemene så gode at risikoen for feil blir så liten som mulig. God utdanning med gode praksisperioder er en forutsetning for å få dyktige og kunnskapsrike medarbeidere. Det samme er god opplæring og gode rollemodeller for de nyutdannede. Lovverk og forskrifter gir oss rammer å jobbe innenfor og arbeidsplassenes prosedyrer setter standardene for hvordan jobben skal utføres.

Likevel: Feil skjer. Ofte. Og det vil skje igjen.

Jeg har gjort feil. Flere ganger. Heldigvis har ingen dødd av mine feil, men det kan jeg egentlig bare takke min skaper for. Av den grunn har jeg stor medfølelse for den sykepleieren som satte den uheldige overdosen morfin på Sonjatun sykehjem. Jeg vet ikke hvem du er – men jeg vet at dette nok er det aller verste som har hendt i livet ditt. Det sies at i praktiske fag er det «learning by doing», men både du og jeg vet at det like gjerne er «learning by burning».

Jeg har nemlig også gitt en pasient en overdose morfin. Forskjellen er at han overlevde.

Det var en sommerdag for 11 år siden og min andre eller tredje uke som sykepleier. Jeg hadde fått jobb som sommervikar på hjerteavdelingen på lokalsykehuset mitt.  Jeg fikk jeg to opplæringsvakter og så ble jeg satt inn i full drift.

Det hadde vært en travel dagvakt, og jeg var både svett, sliten og stresset da jeg så at klokken nærmet seg vaktslutt og jeg enda ikke hadde fullført alle oppgavene mine.  Fra andre enden av avdelingen hørte jeg plutselig et ul. Det var høyt og hjerteskjærende og ikke til å ta feil av. Noen hadde det forferdelig vondt. Det var min pasient, en mann i midten av 60-årene som hadde kommet inn kvelden før. Jeg visste ikke så veldig mye om ham, men jeg husket at det sto morfin på kurven som behovsmedisin. Han hadde en diagnose der smerter var en del av sykdomsbildet hans. Han lå og vrei seg i sengen, hylte og ynket seg og ansiktet var forvridd i smerte. Det er forferdig å se noen ha det slik og så fort bena kunne bære meg (men uten å løpe, du skal aldri løpe i korridorene bortsett fra ved hjertestans hadde jeg lært) fikk jeg hentet medisinpermen hans og kommet meg inn på medisinrommet. Ganske riktig, på behovs-feltet i kurven fant jeg det: iv Morfin 25 mg. Jeg låste meg inn i narkotikaskapet og fant ut at jeg måtte ha tre ampuller morfin for å få 25 mg. Det var litt merkelig siden jeg husket å ha lært at man sjelden trenger flere ampuller til enkeltdoser. «Det må være døgndosen», tenkte jeg og la tilbake to ampuller. «Best å gi bare en andel av den dosen og se det an.» Jeg trakk opp fra en ampulle og blandet ut medikamentet slik at styrken ble 1 mg/ml i en 10 ml sprøyte. Jeg fikk en kollega til å dobbeltkontrollere, og hun så på sprøyten, ampullen og kurven og signerte både på merkelappen på sprøyten og på kurven. Så snart det var gjort gikk jeg i all hast tilbake til pasienten og satt 10 mg morfin, altså hele sprøyten. Jeg fortalte pasienten hva han fikk og han nikket takknemlig.

«Du ga ham hva da? 10 mg morfin? Ga du ham hele 10 mg?!». Den erfarne sykepleieren som jeg rapportere til reagerte med det samme da jeg fortalte dosen jeg hadde gitt ham mot store smertene.  «Det er ikke 25 mg det skal stå her, det er 2,5 mg morfin som menes» nærmest ropte hun mens hun holdt pekefingeren ned i kurven. «Fort, vi må se til ham» sa hun og trakk meg med seg.

Da vi kom inn på pasientrommet hadde den tidligere hylende pasienten stått opp, tatt på seg klær og satt seg i godstolen for å lese avisen. Han hadde det helt fortreffelig. Dosen han hadde fått av meg var nok akkurat det han hadde behov for. Han drakk morfin mikstur hjemme og tålte morfin godt. Heldigvis for meg.

Men jeg følte meg ikke så heldig. Jeg følte meg helt forferdelig. Jeg tenkte på hva som kunne ha skjedd.

Jeg skrev avvik på meg selv og fylte ut pasientskadeskjema. Vi informerte pasienten om den feilen som hadde skjedd, og vi informerte legen som hadde skrevet kurven. Jeg var oppløst i tårer og fagsykepleieren på avdelingen måtte bruke en halvtime på å roe meg ned såpass mye at jeg kunne klare å gå hjem.

Learning by burning

Dagen etterpå kontaktet legen meg. Hun virket svært stram og sa at neste gang jeg syntes det var noe merkelig med hennes ordinasjoner så skulle jeg ringe henne i stedet for å bare gjøre egne antagelser. Learning by burning. Det var en ubehagelig samtale og jeg hadde problemer med å se henne i øynene i lang tid framover. Men i ettertid har jeg tenkt at hun nok heller ikke hadde det så greit. Kommategnet hennes var helt umulig å skille fra enden av to-tallet. Det SÅ helt ut som det sto 25 mg der, ikke 2,5 mg. Jeg hadde ikke nok erfaring som sykepleier til å forstå at 25 mg var en helt uvanlig dose og derfor forstå at det var litt slurvete håndskrift som egentlig betydde 2,5 mg.  Hun klandret kanskje også seg selv.

Sykepleieren som utførte dobbeltkontroll for meg kontrollerte at utblandingen min var korrekt og at riktig medikament var trukket opp. Hun stilte meg derimot ikke spørsmål om hvor mange milliliter av sprøytens innhold jeg hadde tenkt å gi og dermed ble ikke feilen min stoppet ved dobbeltkontrollen. Kanskje følte også hun skyld etterpå selv om hun hadde gjort kontroll «som vanlig»?

I ettertid bestemte avdelingen at morfin skulle doseres i hele milligram. Det skal heller stå 2 mg eller 3 mg enn 2,5 mg. Systemet prøvde dermed å unngå at en lignende feil oppstår igjen.

Og jeg – jeg lærte «by burning», men slapp unna uten en skrape siden ingen faktisk ble skadd.

Så heldig var ikke den nyutdannede sykepleieren på Sonjatun sykehjem. Jeg kjenner hverken henne eller sykehjemmet og jeg kjenner saken kun gjennom media. Men i lille Nordreisa kommune vet nok alle hvem denne sykepleieren er. Selv om Helsetilsynet nå vurderer saken og om de skal gi henne og kommune en advarsel så tipper jeg at dommen i lokalsamfunnet allerede er avlagt. Og den er ikke nådig. På Nordlys sin vegg på Facebook var mange kjappe med å dømme henne ut fra nyhetssaken og la ut kommentarer som «Håper vedkommende får straff», «Er dem sinnssyk der, håper at vedkommende får sparken fra jobben sin» og «Moralen er hold deg langt unna Sonjatun». Det som sies på bygda kan tenkes å være verre.

Meld avvik!

Så lenge det er mennesker som jobber i helsetjenesten vil det skje feil. Til og med om roboter hadde gjort all jobben hadde vi ikke vært garantert et feilfritt helsevesen. Jeg gjorde en alvorlig feil og det eneste jeg vet sikkert er at jeg kommer til å gjøre feil også i framtiden. Likevel kan jeg med ganske stor selvsikkerhet si at jeg mener at jeg er en flink sykepleier. Jeg er pliktoppfyllende, dedikert og kunnskapssøkende. Jeg gjør alltid mitt ytterste for å gi mine pasienter den beste behandlingen.

Sykepleieren fra Nordreisa kan også bli en dyktig sykepleier som flere tiår framover kommer til å gi pasientene sine nødvendig helsehjelp. Jeg håper hun har ryggrad til å stå i jobben og gode støttespillere rundt seg. Hun har nå noen dyrekjøpte erfaringer. Men både hun, og ikke minst systemet har lært noe som kan forhindre at lignende feil kommer til å skje i framtiden.

Feil vil skje. Men vi må lære av dem. Derfor er avvikmeldinger viktige, også når utfallet ikke ble så alvorlig som i denne saken.

Meld avvik!
Med feil skal feil fordrives.

 

Jul og hjerteinfarkt!

Visste du at jul og romjul er kanskje de aller farligste dagene i året når det gjelder hjerteinfarkt? Juletid er høytid for hjerteinfarkt og kombinasjonen av en stressende førjulstid, store måltider, mye salt og høyt alkoholinntak øker risikoen. Ofte rammer dette mennesker som ikke en gang er klar over at de tilhører en risikogruppe for å bli rammet av infarkt.

Hva er hjerteinfarkt?

Et akutt hjerteinfarkt oppstår når en av blodårene (koronararteriene) som forsyner hjertet med blod blir blokkert av en blodpropp. Hjertets muskelvev trenger god blodtilførsel for å kunne pumpe. Når en blodpropp tetter igjen en av blodårene til hjertet får den delen av hjertet for lite oksygen og vil etter hvert dø. Det er dette døde vevet i hjertet som utgjør selve infarktet. Hjerteinfarkt er en varig skade på hjertemuskelen og det døde vevet vil etter hvert erstattes av bindevev som mangler evnen til å aktivt trekke seg sammen slik muskelvev kan. Dermed svekkes hjertemuskelen etter et hjerteinfarkt.

Hvorfor får flere hjerteinfarkt i jula?

Stress: Førjulstiden er ofte veldig stressende for mange. Huset skal vaskes, gaver skal kjøpes, kaker skal bakes og mat skal forberedes. Forventningene er skyhøye! Stress øker blodtrykket, belastningen på hjertet, og dermed risikoen for hjerteinfarkt. Høyt blodtrykk har mange skadelige effekter på hjerte og kar, og kan bl.a. føre til at avleiret kolesterolplakk i åreveggene kan sprekke og følge blodstrømmen til hjertet slik at en koronararterie blokkeres.

Store/tunge måltider: Store måltider er belastende for hjertet. Når fordøyelsessystemet må jobbe hardere må hjertet også pumpe mer blod til magen og tarmene og det trenger derfor mer oksygen. Det kan også få blodtrykket til å stige. En full mage kan også skyve mellomgulvet oppover og gjøre det tyngre å puste. En studie viser at man har 7 ganger økt risiko for hjerteinfarkt innen en time etter å ha inntatt et stort/tungt måltid.

Salt: Julemat har ofte mye salt og saltrike måltider kan øke natriumkonsentrasjonen i blodet. Noe som har direkte effekter på blodårenes funksjon. Plutselig høyt saltinntak kan gjøre at kroppen holder på mer væske og dermed øker blodtrykket

Alkohol: Et høyt daglig alkoholinntak øker risikoen for hjerteinfarkt gjennom å økt blodtrykk. Kronisk alkoholforbruk kan over tid skade hjertemuskelen slik at den blir svakere. Høyt alkoholforbruk kan også fremkalle rytmeforstyrrelser i hjertet. Forskning viser at det å drikke store mengder alkohol over kort tid øker risikoen for hjerteinfarkt.

Symptomer på hjerteinfarkt:

  • Brystsmerter eller trykk for brystet som vedvarer over flere minutter. Beskrives som klemmende, pressende eller snørende. Ofte lokalisert rett bak brystbeinet
  • Ofte utstråling til en eller begge armer – særlig venstre – og til hals eller underkjeve. Smerten kan også være lokalisert bare i hals, kjeve, rygg eller øvre del av magen
  • Smertene er vanligvis sterke og lindres ikke av hvile eller nitroglyserin
  • Kvalme og brekninger er vanlig
  • Uforklarlig kortpusthet, svimmelhet
  • Uforklarlig svetting, oppleves som «kaldsvetting»
  • Brystbrann eller ubehag fra magen
  • Ryggsmerter
  • Angst, uro, døsighet, slapphet

Kilde: https://nhi.no/sykdommer/hjertekar/koronarsykdom/hjerteinfarkt-symptomer/

Hva skal du gjøre om du mistenker hjerteinfarkt?

Som helsepersonell (og blivende helsepersonell) er det greit å huske på at juletid også er høytid for hjerteinfarkt, og kunne litt om symptomer på hjerteinfarkt. Husk at man behøver ikke ha alle disse symptomene og man kan ha andre eller vage symptomer. Kvinner har ofte andre symptomer enn de «klassiske» man assosierer med hjerteinfarkt. Er man i tvil er det alltid greit å kontakte lege.

Ved symptomer på hjerteinfarkt som varer i mer enn 5 minutter må man kontakte lege, legevakt eller ringe 113 snarest. Det haster å starte behandling som kan begrense eller forhindre varig skade på hjertemuskelen og hvert eneste minutt teller!

GOD JUL OG GODT NYTTÅR!

Med dette tar vi i Sykepleie i Nord juleferie. Vi takker de av dere som har lest våre innlegg og fulgt oppstarten av bloggen denne høsten. Vi er tilbake over nyttår med nye spennende innlegg og intervjuer med sykepleiere i jobb. Husk å følg oss på instagram @sykepleieinord.

Foto: ID 27430829 Marilyn Gould | Dreamstime

Hva betyr vel morgenstell og frokost hvis du har hjertesorg?

Som sykepleier er jeg opptatt av relasjoner. Så opptatt av relasjoner at jeg skriver doktorgrad om det. Jeg forsker på relasjoner mellom sykepleiere og pasienter og har tilbragt mye tid i hjemmetjenesten, sammen med sykepleiere som jobber der og pasienter som mottar helsetjenester i sine hjem. Jeg har møtt mange fantastiske flinke folk som strekker seg langt for å hjelpe andre. Jeg har også sett mye ensomhet, mange eldre som bor alene og ikke har familie eller venner.

Jeg tror ikke folk tenker over hvor viktig relasjoner med andre mennesker er, før de blir borte. Når du blir gammel vil du få færre nære relasjoner. Det blir vanskeligere å holde kontakten, og mennesker som du elsker kommer til å dø. I tillegg vil musklene og sansene dine svikte deg, og etterhvert blir dagligdagse ting, som å stå opp av sengen på egenhånd, vanskelig. Plutselig trenger du hjelp fra det offentlige for å klare å bo hjemme. Da kommer det sykepleiere til hjemmet ditt og hjelper deg slik at du får stelt deg, spist frokost, skiftet på et sår eller tatt medisinene dine. Har du få, eller ingen andre mennesker i livet ditt, blir relasjonene til disse sykepleierne veldig, veldig viktig.

Forskning viser at nære relasjoner mellom sykepleiere og pasienter har helsemessige gevinster for pasientene. De opplever økt velvære og livskvalitet til tross for alvorlig sykdom. Sykepleie av høy kvalitet er helt avhengig av nære relasjoner mellom sykepleier og pasient. Å utvikle relasjoner tar tid, men tid er mangelvare i en hjemmetjeneste som ikke er organisert for å utvikle og ivareta relasjoner.

Telling og måling av omsorg

Organiseringen av norsk hjemmetjeneste er i stor grad basert på New Public Management-modellen, hvor effektivisering, mål- og resultatstyring, rapportering og kontroll står sentralt. Behovet for kontroll bunner i en mistillit til at de ansatte gjør jobben sin, dermed må arbeidsinnsatsen deres styres og alle utførte arbeidsoppgaver skal dokumenteres. I hjemmetjenesten er oppgavene som skal utføres hos pasienten forhåndsbestemt gjennom enkeltvedtak, og hver oppgave tidsstyres. Hjemmetjenesten får betalt for det antallet minutter pasienten har vedtak på, og derfor blir det viktig at sykepleieren forholder seg til de forhåndsdefinerte oppgavene og antallet minutter. Bruker sykepleieren mer tid får ikke hjemmetjenesten betalt.

Sykepleiere er frustrerte. De opplever høyt arbeidspress, dokumentasjonskrav og detaljstyring som spiser opp tiden som de vil bruke på menneskene som trenger dem. Fokus på effektivitet og økonomi gjør at sykepleie måles i kvantitative målsetninger, som antall minutter eller utførte vedtak. Det er nemlig vanskelig å måle «helse» eller «omsorg», dermed må sykepleierne måles på det man kan måle. Sykepleiere presses til å gjøre det de måles på, og ikke det som ut fra faglig og etisk skjønn er riktig i situasjonen.

Harde prioriteringer i hjemmesykepleien

Tenk deg at du er sykepleier i hjemmetjenesten, du kommer på dagvakt og får utdelt en liste med 13 pasientnavn. På denne listen står det i detalj hva hver pasient skal ha hjelp til denne dagen og hvor mange minutter det skal ta.

Foto: @josterpi – Flickr.com

Du kjører til den første pasienten. På listen står det at pasienten skal ha hjelp til morgenstell, han skal skifte på et sår, spise frokost, måle blodsukker og få sine medisiner. Du har 34 minutter. Du kjenner pasienten godt og vet at han mistet sin kone for noen måneder siden. Han har tilsynelatende taklet det greit. I dag finner du pasienten under dynen i et mørkt soverom. Du setter deg på sengekanten, tar han i hånden og spør hvordan han har det. Pasienten begynner å gråte. Forteller at han har ligget våken hele natten. Han savner sin kone og føler seg ensom, han trenger noen å snakke med. Dere sitter slik og snakker i en halv time før pasienten er klar for å stå opp, men nå er vedtakstiden brukt opp, og pasienten har ikke spist en eneste brødskive. Den tiden du brukte på å snakke med pasienten betyr at du har mindre tid å fordele på de andre 12 pasientene. Og du vet at Fru Jensen ikke tørr å spise før du har målt blodsukkeret hennes, at Herr Hansen ikke kommer seg opp av sengen uten din hjelp og at Fru Olsen har det veldig vanskelig fordi hun har nettopp mistet datteren sin.

Hvilke behov er viktigst for pasientens helse og velvære?

Hver dag møter sykepleiere slike utfordringer. Å arbeide med mennesker er uforutsigbart og man vet ikke alltid hvilke behov som er viktigst for den enkelte pasienten akkurat den dagen. Sykepleiere er pålagt å utføre de tjenestene pasienten har vedtak på. Hva gjør du da når du ser at en pasient ikke har det bra, men du ikke har tid til å snakke med ham fordi det ikke står på vedtaket?

Hvilket helsevesen vil vi ha? Skal sykepleiere ikke kunne spørre hvordan mennesker har det fordi de blir for opptatte av å innfri forhåndsbestemte krav? At de ikke kan møte pasienten der han er, i sin sorg eller krise. For hva betyr vel morgenstell og frokost hvis man har hjertesorg? At sykepleieren setter seg ned og lytter blir svært viktig i slike situasjoner, men samtaler kan ikke måles og det finnes ikke enkeltvedtak på å lytte. Derfor er relasjonsarbeid «usynlig arbeid», og etter dagens standard ineffektivt. Relasjonens verdi for pasientens helse er vanskelig, om ikke umulig å gjøre om til kvantitative tall. Vi beveger oss mot et system hvor suksess måles ut fra hvor mange pasienter man rakk innom heller enn kvaliteten ved arbeidet som ble utført.

Utvikling av relasjoner kan ikke planlegges og tidsstyres i enkeltvedtak. Vi kan ikke gå inn til en pasient og si at «i dag skal vi danne en relasjon». Det skjer spontant, men det tar tid, og relasjonen utvikles gjennom gjentagende møter, samtaler, nærværenhet og engasjement. Derfor må det finnes tid og rom til spontane samtaler og å møte pasientens unike behov når de oppstår. Vi må ha tillit til at sykepleiere er i stand til å vurdere hvordan tiden best skal disponeres.

Stansteam

Selv om hjertestans ikke er en dagligdags affære for de aller fleste sykepleiere, er det veldig sannsynlig at du på et eller annet tidspunkt befinner deg i en slik kritisk situasjon og må handle raskt. Selv har jeg vært med på flere hjertestanser. Som sykepleier på post har jeg vært tilstede i rommet når pasienten får hjertestans, jeg har kommet inn på rommet og funnet pasienter som har falt om og jeg har kommet til for å hjelpe andre sykepleiere som har bevitnet hjertestans.

I alle tilfeller har vi trykket på «stansalarmen». Sannsynligvis er «stansalarmen» noe av det første du blir vist når du kommer som ny student eller ansatt ved en avdeling. Når man trykket på denne knappen varsles Stansteamet, også kjent som Medisinsk Akutteam.

Da jeg var sykepleiestudent og nyutdannet sykepleier arbeidet jeg ved medisinsk hjerteovervåkning. Fra denne avdelingen var det spesialsykepleiere som var en del av stansteamet. Hver gang alarmen gikk tok de med seg defibrillatoren og løp ut. Noen ganger, når jeg var frempå, fikk jeg være med.

Å være med stansteamet ut er veldig lærerikt, og noe jeg anbefaler å være med på dersom man får muligheten. Det er noe helt spesielt ved å løpe ut med defibrillatoren under armen. Hvert sekund blir viktig ved hjertestans og da er det helt avgjørende at stansteamet er raskt på plass.

Hva er et stansteam?

Stansteamet er et team av flere ulike fagfolk med spesiell akuttmedisinsk kompetanse. Teamet skal tilkalles ved hjertestans eller ved truende respirasjonsstans/hjertestans og målet er å redde liv.

Medlemmene i stansteamet arbeider ved ulike avdelinger på sykehuset. Dette er personer som er i vanlig jobb, men de har med seg en stans-calling. Når noen trykker på «stansalarmen» piper det i denne callingen og medlemmene av stansteamet må slippe det de holder på med og løpe dit hvor en pasient trenger hjelp.

Medlemmer av stansteam kan variere, men består oftest av:

  • Medisinsk overlege
  • Medisinsk LIS 2
  • Anestesilege
  • Anestesisykepleier
  • Sykepleiere/spesialsykepleiere fra akuttmottak, overvåkningsavdeling eller intensivavdeling
  • andre

Hva gjør stansteamet?

Når stansalarmen går er stansteamet stort sett på plass innen få minutter. De ulike faggruppene er godt drillet og tar ansvar for sine fagområder.

Medisinsk lege er stort sett Teamleder. Teamleder skal ha overblikket og delegere oppgaver. De skal sørge for at gjeldene prosedyrer for avansert HLR følges og at kompetansen som er tilgjengelig brukes best mulig. Teamleder har også ansvar for defibrillering, for journalføring og for at relevant informasjon (pasientjournal osv.) innhentes. Dersom det er flere medisinske leger starter gjerne den andre med hjertekompresjoner.

Anestesisykepleier og anestesilege samarbeider om luftveiene og ventilasjon. De skal sørge for at luftveiene er frie og korrekt ventilasjon. I noen tilfeller velger de å ventilere pasienten med bag, i andre tilfeller velger de å intubere. De sørger også for intravenøst tilgang (PVK) og eventuelt en arteriekanyle.

Sykepleiere fra akuttpost har ulike oppgaver. Disse oppgavene kan også delegeres til sykepleiere som arbeider på sengeposten. Ulike arbeidsoppgaver kan være å koble til defibrillator, hente akuttralle, hente medikamenter, trekke opp medikamenter, koble til/følge med på scoop, ta BT (evt. andre målinger), utføre hjertekompresjoner, følge med på tiden og journalføre/dokumentere.

Hva skal du gjøre ved hjertestans?

Jeg har laget en liten smørbrødliste med hva du bør gjøre dersom du mistenker hjertestans/truende hjertestans hos en pasient på sykehus.

  • Tilkall hjelp. De aller fleste avdelinger har «akutt-alarm» på pasientrommene. Trykk på denne slik at kollegaene dine kommer til og hjelper deg.
  • Start HLR. Mens du venter på hjelp starter du HLR. Fortsett HLR mens dine kollegaer henter mer hjelp og utstyr dere trenger.
  • Trykk på stansalarmen. Din kollega skal straks løpe til stansalarmen og trykke inn denne. Stansalarmen er ofte lokalisert sentralt i avdelingen, noen ganger finnes den også inne på pasientrommene.
  • Hent defibrillator, akuttralle, og hjertebrett. Etter at stansalarmen er trykket inn må akuttralle/hjertebrett hentes.
  • Plasser ut varslingskjegle. Alle avdelinger skal ha varslingskjegler som skal plasseres utfor pasientrommet. Dette er veldig viktig for at stansteamet raskt skal finne frem til riktig rom.
  • Plasser hjertebrett under pasienten i sengen. For at hjertekompresjonene skal ha effekt er det viktig med hardt underlag. Legg hjertebrettet under pasienten.
  • Koble til defibrillator, scoop og ta BT. Sannsynligvis er Stansteamet kommet allerede og da vil de ta over. Er de ikke kommet til skal du/dine kollegaer koble til defibrillator, scoop og ta BT. Forsett HLR hele tiden.

Når stansteamet er på plass vil de ulike faggruppene overta sine oppgaver. Det kan allikevel være behov for din hjelp så du skal ikke gå din vei, men pass på at du ikke er i veien slik at stansteamet får gjort jobben sin raskt og effektivt. Under finner du en oversikt over ulike oppgaver du kan bli satt til når stansteamet er på plass:

  • Hente pasientjournalen. Medisinsk lege har behov for å vite om pasientens sykehistorie og medikamentliste. Hent pasientens journal, eller sørg for at den sykepleieren som kjenner pasienten best er tilstede for å svare på spørsmål.
  • Hjertekompresjoner. Å gi effektive hjertekompresjoner er tungt arbeid og derfor veksler man ofte på hvem som gjør det. Du kan bli satt til å foreta hjertekompresjoner. Ha fokus på at kompresjonene har god kvalitet. (Les deg opp og delta på HLR-kurs)
  • Finne frem og trekke opp medisiner. Her er det viktig å holde tungen rett i munnen. Det kan være mange ulike medikamenter og sprøyter i sving. Sørg for å gjenta hvilket medikament legen har bedt om og sørg for dobbeltkontroll.
  • Dokumentere. I kampens hete kan det være at man ikke husker hvilke medikamenter som ble gitt når. En person må ta ansvaret for å dokumentere dette. Ofte er det den som trekker opp medikamenter som også dokumenterer.
  • Følge med tiden. Avansert hjerte-lunge redning gis i tre-minutts sløyfer. En person skal ha ansvar for å følge med tiden slik at teamet vet når det er på tide å analysere hjerterytmen, gi medikamenter eller defibrillere.
  • Observasjoner. Du kan bli bedt om å ta BT, føle etter puls eller ta temperatur.
  • Pårørende. Dersom pårørende er tilstede eller kommer til bør disse følges ut på et pårørenderom og ivaretas der.

Har du vært med på en hjertestans er det viktig å snakke med noen om dette etterpå. Det kan oppleves traumatisk å være med på og man kan være usikker på om det man gjorde var riktig. Mange avdelinger har gode rutiner på debrief eller slike hendelser. Da samles alle i plenum og går igjennom det som skjedde. Hva ble gjort bra, hva kunne gjøres bedre osv. Det er en arena for læring og for å få bearbeidet hendelser som har gått inn på en. Det er ikke alltid debrief blir gjennomført, så etterspør det på avdelingen din om du har opplevd at en pasient har fått hjertestans.