Organdonasjon

Dette er første av to innlegg. Det første innlegget vil ta for seg hovedmomentene om organdonasjon, og det andre innlegget vil ta for seg hovedmomenter om organtransplantasjon. Nederst i innlegget finner du linker med utfyllende informasjon.

Kanskje skal du som student skrive en oppgave om temaet, kanskje er du en leser som vurderer å bli donor eller kanskje kjenner du noen som trenger et organ? Uansett, god lesing!

Hva er organdonasjon og hvorfor doneres organer?

I følge Norsk ressursgruppe for organdonasjon (NOROD) er organdonasjon en prosess der et organ eller del av et organ gis fra et menneske i den hensikt å bli transplantert til et annet menneske. Donasjon av organ(er) i denne hensikt kan foregå med avdød eller levende giver.

Organtransplantasjon er overføringen av et fungerende organ fra en giver til en pasient. Organtransplantasjon er den beste behandling ved varig organsvikt, og for mange pasienter er dette den eneste tilgjengelige behandling. Resultatene ved organtransplantasjon i Norge er meget gode, med betydelig forlengede leveutsikter og bedre livskvalitet sammenlignet med alternative medisinske behandlingstilbud.

Den første vellykkede nyretransplantasjon mellom mennesker skjedde i Boston i 1954. Giver og mottager var eneggede tvillinger. Allerede 2 år senere ble Norges og Nordens første nyretransplantasjon gjennomført ved Rikshospitalet. Senere er det i Norge transplantert pasienter med hjerte, lever, lunge og bukspyttkjertel. De fleste organdonasjoner er fra avdøde givere, men i Norge utføres nå ca. 25 % av alle nyretransplantasjoner med nyre fra levende giver.

2017 i tall

  • 112 gjennomførte donasjoner fra avdød giver
  • 463 pasienter fikk livreddende hjelp
  • 78 prosent positive svar til donasjon (avdøde selv, eller familien på vegne av avdøde)
  • 436 organtransplantasjoner fra avdød giver
  • 77 organtransplantasjoner fra levende giver (en nyre)
  • 12005 transplantasjoner i Norge siden oppstart i 1969
  • 437 på venteliste for nytt organ (pr. 31.12.2017)

Hvilke organer kan doneres?

En avdød kan donere: hjerte, lunger, lever, nyrer og bukspyttkjertel (pancreas), i alt syv organer. Ulike vev, som hornhinne, benvev, sener, hjerteklaffer og blodårer, kan også doneres med tanke på transplantasjon.

Fra bukspyttkjertelen er det mulig å trekke ut øyceller for donasjon (kan brukes som behandlingsform for diabetespasienter). En lever kan deles for transplantasjon til to mottagere. Som levende giver kan man donere én av sine to nyrer til en slektning eller nær venn.

Hvem kan donere?

Alle kan si ja til organdonasjon, men de som faktisk blir organdonorer er som regel personer som dør mens de er i respirator, på et av landets donorsykehus. Dessuten må en rekke medisinske krav være oppfylt. Organdonasjon er mulig ved 0,4-0,5% av alle dødsfall. Det er ingen begrensninger i forhold til alder eller kjønn for hvem som kan donere organer. De aller fleste religiøse retninger stiller seg positive til organdonasjon.

Er det pårørende som bestemmer?

Nei, det er avdødes vilje som gjelder ifølge transplantasjonsloven. Har avdøde sagt ja til organdonasjon, enten muntlig eller skriftlig, f.eks. i form av et donorkort, -app, eller annet, skal donasjon gjennomføres, hvis medisinsk mulig. De pårørende har da ikke anledning til å nekte dette.

Er avdødes vilje ukjent, vil legene i samråd med pårørende forsøke å komme frem til hva avdøde kan ha ønsket. Dersom de pårørende ikke motsetter seg det, kan donasjon gjennomføres. I tilfeller der den avdødes holdning til donasjon var negativ, gjennomføres ikke donasjon selv om de pårørende skulle stille seg positive til dette.

Hvordan foregår det?

  • En person blir utsatt for en ulykke, blodpropp eller hjerneblødning.
  • Ambulanse blir tilkalt og pasienten fraktes til sykehus. Ambulansepersonell har fokus på å redde liv -de leter ikke etter donorkortet.
  • Legene på sykehuset prøver å redde pasienten. Donasjon er ennå ikke aktuelt.
  • Legene ser at pasienten ikke kan reddes. Nå begynner de å tenke på donasjon. Dette kan skje fra noen timer til dager etter ulykkestidspunktet. Normal prosedyre betyr at pårørende kontaktes ved alvorlige innleggelser.
  • Pasienten dør, men sirkulasjon til organene opprettholdes med respirator.
  • Donorlegen spør pårørende om de kjenner avdødes holdning til donasjon, da kan donorkortet være til hjelp. Det er avdødes vilje som gjelder.
  • Donorteam fra Oslo universitetssykehus HF, Rikshospitalet, blir kontaktet og kommer ut og henter organene.
  • Transplantasjon blir gjennomført ved landets transplantasjonssykehus, OUS, Rikshospitalet. Inntil syv mennesker kan bli reddet.
  • Etter en donasjon blir det en normal begravelse.

Hvordan fastslås det at pasienten er død?

Forskriftene til loven gir helt klare og omfattende instrukser om hvordan det skal fastslås at pasienten er død. Blant annet foretas det cerebral angiografi av hjernen. Dette er en røntgenundersøkelse som viser at det ikke lenger er blodtilførsel til hjernen. Hjernen er da totalt og uopprettelig ødelagt (også kjent som hjernedød). Når alle krav er oppfylt, utstedes dødsattest som underskrives av to leger. Det finnes på dette tidspunkt ingen tvil om at pasienten er død.

Passer et donert organ til alle som trenger det?

Det må være en viss forlikelighet, eller «match», mellom giver og mottager. De viktigste kriteriene er:

  • at de har samme blodgruppe (blodgruppeforlikelighet)
  • er omtrent av samme høyde og vekt (ved hjerte-, lunge- og levertransplantasjon)
  • at immunologiske forhold tillater transplantasjon

Ved behov kan likevel blodtype-kravet omgås, både ved lever- og nyretransplantasjon. I blant deles lever i to deler som så kan transplanteres til hver sin pasient. Ved levertransplantasjon hos barn må en voksen lever alltid deles grunnet plassforhold. Ved nyretransplantasjon stilles visse krav til vevsforlikelighet.

Hva er vevsforlikelighet?

Vevstype er et uttrykk for den kombinasjon hver og en av oss har av noen spesielle overflatemolekyler på cellene våre som er viktig for immungjenkjenning av fremmedstoffer, så som virus, bakterieprodukter, skadde celler osv. Vevstypene er altså ikke noe annet enn spesielle antenner på våre celleoverflater. Disse er såpass individuelt varierende at de er med på å definere hver og en av oss rent immunologisk. Ved å matche, prøver en å dermed å finne vevstyper som er mest mulig like av utseende, og til dette benyttes forskjellige laboratoriemessige teknikker. Betydningen av å matche for vevstyper har blitt noe mindre med moderne immunsuppresjon (demping av immunforsvaret), men benyttes fortsatt ved nyretransplantasjon.

Hvorfor ikke donorregister?

I Norge er hele befolkningen potensielle donorer. Det finnes et donorkort, laget av Stiftelsen Organdonasjon, som blant annet kan skrives ut fra www.organdonasjon.no. Hovedhensikten med kortet er å bevisstgjøre, og få de som er villige til å bli donorer, til å snakke med sine pårørende, slik at de er informert dersom det skulle bli aktuelt. Kortet fås nå også som mobilapplikasjon for Apple og Android. Den sender en SMS til to selvvalgte pårørende, som hjelper samtalen i gang.

Noen land har donorregistre, som i Danmark der man kan velge ja, nei, eller et betinget ja med spesifisering av hvilke organer man er villig til å donere. Man kan også oppgi et «vet ikke», som overlater til de pårørende å ta stilling. I noen stater i USA og i Australia kan man velge å ha donorstatus på førerkortet. Spania har ikke noe donorregister, men er likevel det landet i verden med flest donasjoner i forhold til innbyggertallet. Effektiviteten skyldes blant annet substansielle investeringer i donorsykehus og opplæring av helsepersonell.

Forskning viser at det ikke er noen sammenheng mellom donorregister og donorrate. Både Sverige og Danmark har registre. Likevel er donasjonsratene høyere i Norge, enn hos våre naboland.

Av de 40.000 personer som dør i Norge hvert år er det mindre enn 0,5 % som egner seg som donorer, det vil si mindre enn 200 personer. Hvis man skal ”finne” noen i et slikt register innebærer det at registreringsprosenten (med enten ja eller nei) må være høy, fortrinnsvis 60 – 70 % av befolkningen. Dette har ingen land lykkes med. Generelt melder en lav andel av de positive seg inn i slike registre. Manglende innmelding kan tolkes av de pårørende som et «nei». Dermed blir det ikke donasjon til tross for at den avdøde var positiv. I Norge vurderes alle som potensielle donorer, og man spør derfor etter den avdødes standpunkt til organdonasjon. Helsepersonell som jobber med organdonasjon ønsker seg ikke register. For dem er samtalen med de pårørende svært viktig. Ulempen med registre at det blir mindre fokus på samtalen med familien. Denne samtalen er viktig, fordi den er med på å skape bevissthet om organdonasjon i befolkningen, i tillegg til å gjøre familier litt mer forberedt på en eventuell situasjon der organdonasjon skulle bli aktuelt.

I Sverige ser man at register ikke gir ønsket effekt. Her er omtrent 85% av befolkningen er positive, mens kun 15% har meldt seg inn i registeret. Folk var redde for at de skulle få dårligere helsebehandling på sykehus hvis de var donorer. Derfor får helsepersonell bare sjekke om avdøde pasienter står i registeret. Da er det strengt tatt for sent. Den svenske regelen gjør legenes jobb mye vanskeligere, for selve prosessen med å koordinere en donasjon, starter allerede før pasienten – den mulige giveren – har mistet livet. Det er en finslipt prosess, der god utnyttelse av tid kan utgjøre forskjellen på liv og død. Sverige har nå tilnærmet seg en modell som likner mer på den vi har i Norge. Danske politikere har tatt kontakt med Stiftelsen Organdonasjon, for å få ideer til hvordan de kan endre den negative trenden i Danmark. Spania, som har de høyeste donorratene i Europa, har samme system som i Norge, der det er samtalen med de pårørende som gjelder. EU har også gått med en anbefaling som fraråder register.

Liste over norske donorsykehus

Følgende sykehus i Norge er godkjent for organuttak. Disse har status som donorsykehus. Kanskje du som sykepleierstudent ikke visste at sykehuset du er i praksis på er et donorsykehus? Sjekk det opp, kanskje du til og med kan få et innblikk i hvordan deler av forløpet foregår.

  • Sykehuset Innlandet HF, Elverum
  • Sykehuset Innlandet HF, Hamar
  • Sykehuset Innlandet HF, Gjøvik
  • Sykehuset Innlandet HF, Lillehammer
  • Akershus universitetssykehus HF, Akershus
  • Vestre Viken HF, Bærum
  • Vestre Viken HF, Drammen
  • Sykehuset Østfold HF, Fredrikstad
  • Helse Nord-Trøndelag HF, Namsos
  • Helse Nord-Trøndelag HF, Levanger
  • St. Olavs Hospital HF, St. Olavs Hospital
  • Helse Møre og Romsdal HF, Molde
  • Helse Møre og Romsdal HF, Ålesund
  • Helse Førde HF, Førde
  • Helse Bergen HF, Haukeland
  • Helse Fonna HF, Haugesund
  • Helse Stavanger HF, Stavanger
  • Sørlandet sykehus HF, Kristiansand
  • Sørlandet sykehus HF, Arendal
  • Sykehuset Telemark HF, Skien
  • Sykehuset i Vestfold HF, Tønsberg
  • Nordlandssykehuset HF, Bodø
  • Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Harstad
  • Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Tromsø
  • Oslo Universitetssykehus HF, Ullevål
  • Oslo Universitetssykehus HF, Rikshospitalet

 Kilde: NOROD

Jeg har brukt Stiftelsen Organdonasjon, Rikshospitalets hjemmeside, artikkelen Et hjerte til overs av Wenche Gerhardsen fra Aftenposten Innsikt og Slik er gjennomføringen av organdonasjon av Siv Marte Lorås som kilder.

Se også disse sidene for ytterligere informasjon:

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.