Organtransplantasjon

Dette er del 2 av et tidligere innlegg om organdonasjon. Her får du en kort innføring i organtransplantasjon. Teksten er hentet og lett omskrevet fra Norsk ressursgruppe for organdonasjon (NOROD), Nasjonal behandlingstjeneste for organtransplantasjon og Wenche Gerandsens artikkel Et hjerte til overs fra Aftenposten Innsikt.

Hva er transplantasjon?

Ved langt kommet, irreversibel organsvikt kan organtransplantasjon være aktuell behandling. I Norge transplanteres rutinemessig nyre, lever, pankreas, hjerte og lunger. Mens det brukes avdød organgiver for alle organer, brukes i Norge også levende giver til nyretransplantasjon og til dels levertransplantasjon. I noen land brukes også levende giver til lungetransplantasjon, da særlig til barn. Alle transplantasjoner utføres ved Rikshospitalet eller i utlandet via Rikshospitalet. Livslang oppfølging etter transplantasjon i samarbeid mellom Rikshospitalet og pasientens lokale sykehus.

Felles for all organtransplantasjon er at operasjonen er omfattende med høy risiko, og at mottagerne av organet må bruke immundempende medisiner livslangt etter transplantasjonen. Derfor må egnethet for transplantasjon vurderes nøye i hvert tilfelle før en transplantasjon. I tillegg er det mangel på tilgjengelige organer, særlig lunger, og det må derfor ofte gjøres en streng prioritering. Denne prioriteringen baseres hovedsakelig på behov og på utsikter til vellykket resultat. Utbredt sykdom i andre organsystemer og den økte tendens til infeksjoner vil i praksis være de viktigste betenkelighetene ved organtransplantasjon hos immunsviktpasienter.

Forberedelser til transplantasjon består i å kartlegge pasientens blodtype og vevstype. De viktigste er blodtypeantigenene, siden vevstypeantigenene. Man ønsker en donor med et immunapparat som har flest mulig likhetstrekk med pasientens.  Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet inngår som ett av 10 senter i organisasjonen Scandiatransplant (scandiatransplant.org). Hver av de nordiske landene har for små populasjoner til å sikre optimal vevstype-likhet og å kunne tilby en haste-venteliste ved akutt svikt i lever og hjertefunksjon. Formålet med Scandiatransplant er bl.a. å sikre best mulig match samt å kunne tilby en ordning med hasteventeliste ved å dele organer mellom medlem sykehusene etter bestemte kriterier. Mellom 10 og 20% av organene i Skandinavia deles på denne måten. Scandiatransplant har i tillegg en rekke kvalitetsregister for transplantasjonsvirksomheten i de nordiske landene.

Utfordringen med transplantasjoner er at det oppstår en forkastelsesreaksjon mot det fremmede vevet. For å dempe denne reaksjonen må transplanterte pasienter bruke immunsuppressive medikamenter- medikamenter som undertrykker immunforsvaret.

Tolypocladium inflatum

I 1956 foregikk den første organtransplantasjonen – en nyre – i Norden. Operasjonen fant sted ved Rikshospitalet i Oslo, bare to år etter verdens første vellykkede nyretransplantasjon i USA. Men de første transplantasjonene var kortvarige suksesser. Pasientene levde ikke lenge etter operasjonene. De fikk kanskje noen uker før organene sluttet å virke. Immunforsvaret reagerer på fremmede organer som inntrengere, og støter dem bort med store betennelser.

Mannen som ble Nordens første nyretransplanterte i 1956, levde bare 30 dager med den nye nyren. Legene hadde gjort det de kunne for å hindre avstøting, men metodene var for røffe for en menneskekropp. De hadde heller ikke tilstrekkelig kunnskap om hvordan vevstyper til donor og mottager må passe sammen. Bortstøting og tidlig død forble det største problemet med transplantasjoner på verdensbasis. Men en del av norsk natur endret pasientenes forventede levetid.

En sensommerdag i 1969 kjørte den sveitsiske biologen Hans Peter Frey og hans kone over Hardangervidda. De var på ferie, men Frey tok likevel med seg jordprøver underveis. En av prøvene inneholdt en mikrosopp kalt Tolypocladium inflatum. Det sveitsiske legemiddelfirmaet Sandoz, en del av dagens storaktør Novartis, oppdaget raskt at soppen virket dårlig som antibiotika. Den produserte nemlig biokjemikalien ciklosporin, som svekket immunforsvaret.

Ved dårlig immunforsvar unngår man at kroppen støter bort de nye organene. Ciklosporin er i dag hovedingrediensen i medisiner som transplanterte må ta morgen og kveld for å holde seg i live. Medisinen åpnet for en helt annen forventet levetid for transplanterte, og den gjorde det mulig å gå videre med transplantasjon av andre organer.

Hvordan foregår det?

La oss si en kvinnelig pasient har fått et hjerneslag i Tromsø, og blir kjørt på sykehuset i full fart. Legene på intensivavdelingen gjør alt de kan for å redde livet hennes. Men etterhvert ser de hvor alvorlige skadene er. Pasienter med alvorlige hodeskader er de eneste som i praksis kan bli donorer etter sin død. Nå tar legene i Tromsø den første telefonen til Rikshospitalet i Oslo. Der jobber Stein Foss, vakthavende transplantasjonskoordinator. Han er en av seks slike koordinatorer i Norge.

Foss starter med å samle inn medisinske opplysninger om pasienten i Tromsø. Han spør en kirurg til råds, og melder tilbake til legen på sykehuset i Tromsø at dersom pasienten dør, kan de bruke hjertet og leveren. Men skal de kunne bruke lunger, må de ha tilleggsprøver. Blodprøver blir sendt til Oslo med kurier i fly. Dette skjer mens legene i Tromsø fortsatt prøver å redde livet til slagpasienten.

«Da vet legen hvilke organer som er aktuelle, og kan ha muligheten for donasjon i bakhodet dersom pasienten dør», forklarer Foss.

Etter en kamp for livet i nesten et døgn, viser kliniske symptomer at hjernen til pasienten i Tromsø er dødelig skadet. Legen tester alle hjernenervene, som bekrefter at hjernen er totalt ødelagt. Dersom organdonasjon skal gjennomføres, må dødsdiagnostikken bekreftes med en spesiell røntgenundersøkelse, som vil vise om blodtilførselen til hjernen er stoppet. Men før legen i Tromsø foretar denne undersøkelsen, ringer han til Foss i Oslo og forteller at pasienten er død. Røntgenbildeserien fjerner så enhver tvil, og ektefellen gir sitt samtykke. Kirurgene ved Rikshospitalet blir oppdatert om utviklingen, og koordinator Foss har allerede ordnet med et småfly som skal frakte donorteamet til Tromsø. Pasienter som passer til donororganene blir varslet, og fløyet inn til Oslo fra hele landet.

Donortemaet – mellom fire og ni personer, avhengig av hvilke organer som skal hentes – er på vei. Kirurger, operasjonssykepleiere, kanskje en anestesilege, og koordinatoren. Reiseplanen er trang, for Tromsø er det donorsykehuset som ligger lengst unna. De tar en maxitaxi til Gardermoen. Det innleide småflyet står og venter på dem.

Fremme på sykehuset sjekkes viktige ting som identitet, blodtype og dødserklæringen. Så starter operasjonen. De beregner ca. én time pr. organ som skal ut av den avdødes kropp. Når blodsirkulasjonen til organene stanses, ringer Foss til Oslo. Stoppeklokken starter samtidig. Nå har de bare fire timer på seg før hjertet, som tåler minst tid uten blodsirkulasjon, må være på plass i den nye kroppen. Det tar en time å kjøle ned og pakke inn organene. Maxitaxien er byttet ut med en ambulanse med blålys. Flyet er varslet. Det har meldt inn flighten og startet motorene. Kirurgen i Oslo er også varslet på ny. Han triller nå pasienten som skal bli mottager av hjertet, inn på operasjonsstuen.

Flyturen til Gardermoen tar i underkant av to timer. En ambulanse venter ute på rullebanen. Kirurgen blir oppringt, men han har lagt fra seg mobilen, for han står og opererer på pasienten. Det er fortsatt mørkt utenfor. Assistenten hans forteller at de har ca. 25 min igjen før donorteamet er inne. Han åpner brystkassen og kobler til en hjerte/lungemaskin. Når donorteamet setter fra seg transportboksen på operasjonsstuen, klipper kirurgen ut det syke hjertet. Han har nå 15 minutter på seg til å sette inn det friske hjertet, før det har vært uten blodsirkulasjon i fire timer.

«Det går akkurat, når alt er nøye planlagt. Men vi må hele tiden være i forkant, og tenke to trekk fremover», sier Foss, som har jobbet som koordinator siden 1995.

Mer lesing? 

Litt mer sykepleiefaglig:

Nasjonal behandlingstjeneste for organtransplantasjon finner du informasjon om både hjerte- og lungetransplantasjoner og nyre- og levertransplantasjon, som følger under. På NORODs hjemmesider finner du e-læringskurs, litteratur og statistikk mm om emnet.

Nyretransplantasjon

Generelt er nyretransplantasjon det beste tilbudet for behandling av terminal nyresvikt. Det gir bedre livskvalitet, i de fleste tilfellene lenger levetid og er dessuten samfunnsøkonomisk den beste løsning fremfor dialyse, som er å rense kroppen for avfallsstoffer og overflødig væske når nyrene svikter. Det største problemet er mangel på nyrer og dermed økende ventelister på nyre fra avdød person. Det beste alternativet er dersom man har mulighet for å finne en levende donor i familien. Dette bedrer transplantatoverlevelsen. Når levende giver ikke finnes, settes pasienten på ventelisten i Scandiatransplant (scandiatransplant.org).

Det er et mål å transplantere flest mulig pasienter i en predialystisk fase slik at de unngår dialysebehandling. Dette er et generelt akseptert mål internasjonalt, men det oppnås relativt sjelden. I Norge er andelen 24 % som er den høyeste raten i verden. En hovedårsak er at opptil 40 % får nyre fra levende giver- det er da lettere å få utført transplantasjonen i tide, halvparten venter over ett år på ventelisten for nyre fra avdød og mange blir da dialyseavhengige.

Det er ikke alle pasienter som har nytte av transplantasjon, hver enkelt pasient må vurderes individuelt og gevinsten må balanseres opp mot risikoen. Det er særlig høy alder og andre fysisk eller alvorlig psykiske tilstander som kan kontraindisere transplantasjon

Retningslinjer for utredning og behandling finner du i nasjonal behandlingsprotokoll for nyre-, pancreas og øyecelletransplantasjon (pdf).

Se denne animerte YouTube-videoen om hvordan en nyre blir høstet:

Levertransplantasjon

Levertransplantasjon er den eneste behandling ved alvorlig akutt eller kronisk sviktende leverfunksjon. Vanlige følgetilstander til leversykdom som gjør at transplantasjon overveies er:

  • variceblødning
  • behandlingsrefraktær ascites
  • hepatorenalt syndrom
  • hepatopulmonalt syndrom
  • portopulmonal hypertensjon
  • hepatisk encefalopati
  • spontan bakteriell peritonitt
  • gallegangsinfeksjoner
  • kløe og ekstrem tretthet
  • koagulopati, malnutrisjon
  • hepatisk osteodystrofi

Retningslinjer for utredning og behandling finner du i nasjonal behandlingsprotokoll for levertransplantasjon (pdf).

Ytterligere lesing:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.