Ensomhet blant eldre

Vi har alle relasjoner med andre, enten det er venner, kollegaer, kassadama på Rema, ektefeller, barn, barnebarn eller som datteren min som har et ubrytelig bånd til kosedyret sitt, en kanin som heter Gulrot. For min datter er Gulrot en hun kan betro seg all verdens hemmeligheter til, en som er der når verden butter imot og som lytter når hun trenger det.

De fleste mennesker trenger å ha nære bånd med andre, slik datteren min har med Gulrot. Etter hvert som vi blir eldre får vi færre nære relasjoner. Barna flytter hjemmefra, vi slutter i jobb og blir pensjonister, mennesker vi er glade i vil etter hvert dø fra oss og det blir vanskeligere å holde på det sosiale nettverket, blant annet på grunn av sykdom, funksjonssvikt og generell alderdomssvekkelse. Eldre er mer utsatt for ensomhet enn yngre, og helsesvikt og tap av nære personer er de viktigste årsakene til eldres ensomhet.

Hva er ensomhet?

Det kan være litt vanskeligå sette ord på hva ensomhet egentlig er. Ensomhet er en form for emosjonelt ubehag. Det er en følelse av savn etter ønsket sosial kontakt med andre mennesker. Det vil si at man har mindre kontakt med andre mennesker enn man har lyst til eller at den kontakten man har gir så lite sosial verdi at den ikke opphever ensomhetsfølelsen. Å være ensom er ikke det samme som å være alene. Man kan ha et stort sosialt nettverk og allikevel være ensom, og man kan være helt alene uten å være ensom. Mennesker med få sosiale kontakter er oftere ensomme enn de med stort nettverk.

Kilde: Pixabay

Ensomhet blant eldre i Norge

Eldre er en voksende gruppe i Norge. Fra 67 års alder regnes man som eldre og mens gruppen i dag utgjør ca. 15% av befolkningen, vil andelen stige til 21% i 2050. Ensomhet blant eldre er et økende folkehelseproblem, ikke bare fordi det blir flere og flere eldre, men også fordi de er mer ensomme enn resten av befolkningen. Mens 16 % av alle nordmenn plages av en følelse av ensomhet, er tallet så høyt som 30% blant eldre over 75 år.

Sosial isolasjon og ensomhet rammer de mest sårbare menneskene i samfunnet hardest. Særlig eldre som bor alene og er hjelpetrengende er utsatt for, og preget av sosiale tap og alvorlig sykdom som kan føre til sorg, savn, utrygghet og ensomhet. I fremtiden vil enda flere eldre bo alene i egen bolig, da det er et uttalt politisk mål at eldre skal bo hjemme så lenge som mulig. Det er delvis fordi det er billigere at personer bor hjemme, siden langtidsopphold på institusjon er veldig kostnadskrevende for trygdesystemet, men det er også fordi det for de fleste er viktig å kunne bo hjemme så lenge som mulig, selv med høy alder og helsesvikt.

Ensomhet innebærer ikke bare at man går glipp av gleden ved å være sammen med andre, man går også glipp av helsegevinsten ved å være en del av et fellesskap. Flere studier understreker at følelsen av ensomhet er skadelig og vi vet at ensomhet kan bidra til at man spiser mindre, sover dårligere, ikke klarer å være i nødvendig aktivitet og at man er mer utsatt for ulike sykdommer som f.eks. hjertesykdommer, infeksjonssykdommer og psykiske lidelser.

Å forebygge ensomhet

Det er primært det offentlige som i dag ivaretar befolkningens helsebehov. Det er kommunene som har ansvaret for hjemmetjenester og langtidsinstitusjoner, og dermed også har ansvaret for de fleste eldres omsorgsbehov. I Forskrift om kvalitet i kommunale helsetjenester er det eksplisitt nevnt at tjenestetilbudet skal legge til rette for sosiale behov som mulighet for samvær, sosial kontakt, fellesskap og aktivitet. Allikevel viser studier at mindre enn 40% av sykepleiere i de kommunale helse- og omsorgstjenestene sier at de har tid til å ivareta pasienters behov for omsorg, sosial kontakt og fellesskap. Ofte er dreier dette seg om manglende ressurser, og psykososiale behov nedprioriteres til fordel for fysiske.

Det er all grunn til å forebygge ensomhet, men ensomhet er et vanskelig «problem» å løse. For eldre er ensomhet ofte knyttet til fravær av nære personer, og kanskje er løsningen like vanskelig som den er enkel, nemlig at ensomhet løses ved at mennesker møtes og blir kjent. Eldre som sliter med ensomhet og depresjon bør få tilbud om tiltak som bryter ensomheten, på lik linje med yngre mennesker. Man trenger arenaer der man kan bli kjent i trygge omgivelser og på egne premisser.

Det finnes allerede flere tilbud for eldre som forebygger ensomhet, som f.eks. seniordans, gå-grupper for eldre og seniorkor. Mange kommuner og frivillige organisasjoner har besøks- og aktivitetsvenner og andre prosjekter som kobler sammen personer som er utsatte for ensomhet. Stiftelsen «Livsglede for eldre» sørger for at barnehagebarn, skoleelever, studenter og lokale ildsjeler møter eldre og bidrar i eldreomsorgen.

Å sørge for at eldre har digital kompetanse er også et viktig tiltak for å forebygge ensomhet, og teknologiske verktøy kan mobilisere pårørende og bidra til samhandling mellom generasjoner. Det er også foreslått å opprette moderne boligformer for eldre hvor sykehjem og omsorgsboliger har bibliotek, kino, kafe, konserthall eller badeanlegg slik at eldre som blir flyttet inn på institusjon skal ha mulighet til å delta i samfunnslivet og kulturlivet. I et slikt bosamfunn kan eldre delta i forskjellige aktiviteter uten å måtte ta på seg jakken.

Kilde: Pixabay

Er det offentlige tilbudet godt nok?

Selv om slike tilbud er veldig bra og hjelper mange, så er allikevel eldres ensomhet et økende folkehelseproblem. Mye tyder på at det offentlige ikke makter å ivareta eldres psykososiale behov. Dagens tilbud er med andre ord ikke gode nok. Kanskje treffer ikke tiltakene de aller mest sårbare gruppene. Eldre er en stor og variert gruppe med forskjellige behov for sosial stimuli.

For mange eldre er det ikke nok å settes sammen i eldregrupper. Det er vanskelig å være sosial når man nesten ikke ser eller hører lengre, eller dersom man lever med kognitiv svikt. Personer som lever med demens er spesielt vanskelig å forebygge ensomhet hos og forskning viser  at tiltak gjort hos demente eldre har mindre virkning på ensomhet enn hos kognitivt friske eldre. Kanskje blir denne gruppen dermed forsømt, og vi vet at mindre enn 10% av hjemmeboende eldre med demens har dagaktivitetstilbud. Det er lite. (Les mer om kognitiv svikt her)

Kilde: Pixabay

For å hjelpe de mest sårbare gruppene ut av ensomheten trengs det kompetanse, helsepersonell som har tid og som tar seg tid. Sosiale bånd handler ikke bare om de private båndene, men kan også knyttes mellom sykepleiere og pasienter. Også disse relasjonene er helsefremmende for eldre pasienter. At noen viser interesse for det du driver med, og det å ha noen du kan dele små og store opplevelser, gleder og sorger med, er en kilde til livskvalitet og trygghet.

Det er nødvendig å arbeide systematisk for å forhindre ensomhet. Det er behov for tydelige mål i arbeidet mot ensomhet og klare verktøy for kommunen, og dem som jobber med eldre. Det er kommunene som har et særlig ansvar for de eldre som mottar omsorg fra kommunen. Kommunene bør være i stand til å avdekke og kartlegge ensomhet og årsakene til dette, slik at man kan sikre treffsikre tiltak. Samtidig har ikke kommunene nok ressurser til et såpass omfattende arbeid.

Men, er det rimelig å forvente at et økonomisk presset offentlig helsevesen skal prioritere å bruke ressurser på å forebygge og behandle ensomhet? Hvilke andre helsetilbud går det i så fall på bekostning av, og kan vi godta det?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.