Kategoriarkiv: Blogg

Nyutdannet! Hva nå?

Nå er det flere av våre lesere som snart har sykepleierautorisasjonen i boks. GRATULERER! Noen av dere er kampklare og ivrige på å komme i gang, andre er kanskje livredde og gruer seg til å bli avslørt som lurendreiere.

Vi tilhørte begge sistnevnte kategori. Å være nyutdannet er ikke bare, bare. Det stilles store krav til kunnskaper og ferdigheter som skal være på plass. Samtidig føler mange (deriblant oss) seg som bedragere. I perioden fra siste eksamen frem til vi begynte i våre første jobber som sertifisert sykepleier tenkte vi begge mye på hvor mye trøbbel vi ville klare å rote oss oppi når alle oppdaget hvor lite vi faktisk kunne. Slike følelser er faktisk et velkjent psykologisk fenomen kjent som «Imposter syndrome», hvor man tviler på sine ferdigheter og har en innebygd frykt for å bli avslørt som bedragere.

Så står man plutselig der med autorisasjonen i hånden og har ansvar som sykepleier. Man har første arbeidsdag, kanskje en plass man er kjent, og kanskje en ny plass. Uansett er det både skummelt og spennende, og etter hvert blir det mer og mer gøy. Man glemmer hvor lite man kan for man vil bare lære mer og mer.

Som nyutdannede sykepleiere arbeidet vi begge to på kirurgiske avdelinger. Under har vi listet opp noen faktorer som for vår del bidro til en smidig overgang fra sykepleierstudent til sykepleier:

  • Fantastiske og erfarne kollegaer som tok seg tid til å forklare og demonstrere
  • Hyggelige kirurger som snakket langsomt slik at det var mulig å notere instrukser og forordninger
  • Pasienter med mye tålmodighet og overbærende smil

Å være nyutdannet sykepleier er litt som å ha fått førerkort for første gang. Du har lært mye men det er først nå du virkelig skal får prøve ut kunnskapene dine, og ikke minst lære veldig, veldig mye mer. Som sykepleiere og sykepleielærere har vi hatt mange studenter og nyutdannede sykepleiere under våre vinger. Det er ingen som forventer at dere skal kunne alt eller være verdensmestere. Det er mye tryggere for dere som er nyutdannede, for pasienter og for erfarne sykepleiere at dere spør om dere er usikker på noe. En ting som er helt sikkert er at ingen har forspurt seg.

Vi har listet opp noen tips og triks som kan gjøre overgangen fra student til sykepleier litt lettere:

  • På dager hvor det koker, spis mat og spring på do så snart du har mulighet! Plutselig eksploderer det på avdelingen og du får ikke tid til noe som helst. You never know when the shit hits the fan. Ingenting blir bedre med lavt blodsukker og full blære.
  • Ikke gi sterke smertestillende (særlig i.v.) om du ikke har tid eller mulighet til å følge opp pasienten etter det er administrert.
  • Ikke lat som du forstår om du ikke gjør det. Spør på nytt! Da unngår du å gjøre potensielle alvorlige feil
  • Ta vare på teamet ditt. Å jobbe sammen med gode kollegaer er uvurderlig, og man trenger hverandre. Hjelp til selv om du allerede har gjort dine arbeidsoppgaver.
  • Pasienter er stort sett veldig forståelsesfulle mot nyutdannede sykepleiere, så lenge du er tydelig på at du ikke nøler med å spørre noen med mer erfaring når du er usikker. Ikke lat som du kan noe du ikke er trygg på, det merker pasienter umiddelbart.
  • Pasienter skal ikke ligge å ha vondt! Gi beskjed til visittsykepleier eller den som er ansvarlig for omdelegering. Du eller noen andre må være hos den som har vondt.
  • Ta på treveiskran på PVK som skal brukes. Spesielt før nattevaktene kommer. Det er mye mindre knot, samt mindre infeksjonsrisiko. Og når den ikke er i bruk, ta en bit tubebandasje rundt hånden med et hull til tommelen, slik at pasienten slipper å hekte PVK fast i klær.
  • Lær deg tidlig hvor du finner brannteppe, stansknapp, akuttralle og Naloxon (antidot for opioid-overdose).
  • Ikke adopter ukulturer. Selv om noen snakker nedlatende om pasienter eller slurver med håndhygiene, trenger ikke du gjøre det.
  • Meld avvik. På deg selv og andre. Det er ikke sladring satt i system, det er en mulighet for å endre det som ikke funker.
  • På nattevakt; drikk mye vann og spis sunt. Det funker!

Vi gleder oss over å kunne ønske nye sykepleiere velkommen til yrket, og håper dere får en langvarig karriere med mye hardt arbeid og lønn i himmelen 🙂

Min jobb – Maren

Navn: Maren Falch Lindberg
Alder: 42
Utdanning: Sykepleier, Master i klinisk helsearbeid, Ph.d – smerteforløp etter kneprotesekirurgi

Jobber som: Fagutviklingssykepleier, kombinert med stilling som forsker (postdoktor) ved kirurgisk klinikk, på Lovisenberg Diakonale Sykehus

Hva består jobben din i? Hvordan kan en typisk arbeidshverdag se ut?

– Jeg har en veldig variert jobb. Jeg veksler annen hver uke mellom jobb i klinikken og forskning. I klinikken utfører jeg pre og postoperativ sykepleie til kirurgiske pasienter. Jeg har også kontordager som fagsykepleier, da kan jeg for eksempel jobbe med prosedyrer, eller med opplæring av nyansatte i medisinsk teknisk utstyr, planlegging og gjennomføring av undervisning, og mye annet. I perioder har vi masterstudenter i Avansert Sykepleie fra Universitetet i Oslo som har praksisstudier hos oss. Da er jeg med å veilede og tilrettelegger slik at de får øve seg på å undersøke pasienter. Dessuten er jeg med på å jobbe mer overordnet med ulike fagutviklingsprosjekter. For eksempel har jeg vært med i en arbeidsgruppe med formål å sikre at vi jobber evidensbasert gjennom hele pasientforløpet, og med å forbedre organisering av sykepleien og pasientbehandlingen. Dette er veldig spennende!

– Forskningsdagene mine er helt annerledes. For tiden jobber jeg med datasamling til en studie, jeg veileder master og ph.d studenter, og skriver artikler. Forskningen innebærer også en del reising, blant annet har vi et samarbeidsprosjekt i St Petersburg, Russland. Det er veldig spennende å forske og det burde flere sykepleiere vurdere som en karrierevei videre.

Hvorfor valgte du å bli sykepleier?

– Sykepleieryrket virket som en spennende og meningsfull jobb med mange muligheter. Jeg ville gjerne jobbe med pasientbehandling og jeg likte ideen om å jobbe tverrfaglig.

Hvordan havnet du i jobben du er i nå?

– Jeg søkte meg til kirurgisk klinikk fordi jeg ønsket å få mer erfaring med kirurgisk sykepleie. Jeg startet som nattevakt men oppdaget fort at jeg egentlig er et A-menneske. Jeg gikk snart over i tredelt turnus. De siste årene har jeg ikke jobbet turnus. Jeg trives veldig godt på kirurgen helt fra starten av. Jeg har fått mange spennende arbeidsoppgaver og muligheter til videreutdanning. Først tok jeg videreutdanning til klinisk sykepleiespesialist, og senere ble det en master i klinisk helsearbeid. Masteren har vært veldig relevant for jobben min som fagutviklingssykepleier. Senere fikk jeg muligheten til å bruke 50% av stillingen min til å ta en doktorgrad, og det resulterte i at jeg nylig disputerte. Nå har jeg fått stipend i 3 år fra Helse Sør-Øst for å fortsette å forske i en postdoktor-stilling, kombinert med jobben som fagsykepleier.

Hva elsker du med jobben din?

– Jobben min er som et kinderegg – jeg får holde på med tre spennende ting på en gang. Jeg treffer pasientene når jeg er i klinikken. På forskningsdagene mine studerer store grupper av pasienter. Da får jeg oversikt over hvordan resultatet blir over tid, og pasientfaktorer som har betydning for hvordan det går med pasientene over tid. Det er en veldig spennende kombinasjon. Sist men ikke minst jobber jeg jo også med fagutvikling, og det betyr at jeg også får være med på å implementere endringer som kommer direkte til nytte for pasientene.

Hva er ditt beste tips/råd til sykepleiestudenter?

– Det å være sykepleiestudent er spennende og gøy, men også ganske krevende! Prøv å få mest mulig ut av tida i praksis. Lag en plan hver dag på hva du har lyst til å lære og hva du trenger å øve på, så blir det lettere for din praksisveileder å tilrettelegge, og du får større utbytte av praksisstudiene. Man kan ikke alt når man er nyutdannet. Det første året etter at Bacheloren er i havn, lærer man enormt mye. Det kan være et tøft år men ikke gi opp, det blir snart bedre!

– Som sykepleier og forsker brenner jeg for at sykepleiestudenter skal bli interessert i å bruke forskning for å holde seg faglig oppdatert og ta i bruk kunnskap. Dette har vi et selvstendig ansvar for som helsepersonell. Moderne sykepleie er tuftet på forskning. Florence Nightingale var en pioner for moderne sykepleie, og det kom av at hun var nysgjerrig, systematisk og kunne sin statistikk. Hun regnes som en dyktig pioner innen epidemiologi og var spesielt opptatt av hvordan elendige sanitære forhold førte til unødvendige dødsfall blant britiske soldater. Hennes forskning førte til at myndighetene måtte gjøre store forbedringer i de sanitære forholdene for soldatene og dette reddet mange menneskeliv. I dag finnes et vell av forskning som er relevant for sykepleiefaget, men det tar ofte lang tid før ny kunnskap tas i bruk i praksis. Her kan sykepleiestudenter gå foran som gode eksempler og ta initiativ til en kulturendring når de går ut i jobb som ferdige sykepleiere.

Dokumentarfilm – kriseøvelse

I forbindelse med Øvelse Nord lager journalistutdanningen på Nord Universitet hvert år en dokumentarfilm om hendelsene i øvelsen. I filmen kan dere blant annet se den fantastiske innsatsen til mange av våre flotte studenter 🙂

2 000 mennesker og rundt 30 etatsenheter deltok i årets 7 timer lange kriseøvelse. Alt dette er komprimert ned til drøye 8 minutters film. Lengre ned finner dere link til dokumentarfilmene som er produsert de siste tre årene, inkludert årets dokumentarfilm. Vi takker for en fantastisk lærerik og spennende kriseøvelse.

Enjoy!

Dokumentarfilm Kriseøvelse 2018:


Dokumentarfilm kriseøvelse 2017:


Dokumentarfilm kriseøvelse 2016:

 

Vel blåst! Øvelse Nord 2018.

Øvelse Nord er over for i år og det har vært noen utrolig intensive uker fram mot øvelsen. Å trene på håndtering av kriser er viktig for å kunne handle raskt og effektivt når slike hendelser faktisk oppstår i det virkelige liv. Samhandling mellom sivile og militære ressurser er også sentralt i myndighetenes planverk for å trygge samfunnet.

Årets øvelse var en kombinert land-luft-sjø øvelse, noe som betyr at vi hadde hendelser både på havet, på land og i luften. Jeg (Maria) har hatt mitt første år som nestkommanderende i øvelsen. Jeg har også vært «Fagleder Land», noe som innebærer at jeg har hatt ansvaret for den delen av øvelsen som foregår på land. Øvelsen har også egne fagledere for de delene av øvelsen som foregår i luften og på sjøen. Anne har vært leder for studentene som spilte førstehjelpere i øvelsen. Totalt har rundt 2000 mennesker vært involvert i årets øvelse, hvorav rundt 200 er studenter. Vi har lyst til å dele noen av bildene fra årets øvelse med dere!

Scenario

Hvert år lager vi et eget scenario til øvelsen. I år spilte vi at en gruppe studenter ved Nord Universitet hadde vært på en tredagers strandryddingstokt i Lofoten. Studentene er på vei fra Moskenes til Bodø om bord på fergen M/F Værøy når skipet plutselig får maskinproblemer og ikke lengre er manøvreringsdyktig. Det oppstår en eksplosjonsartet brann om bord i ferga og et stort antall passasjerer om bord er skadet. Noen passasjerer har havnet i havet, andre kaprer lettbåter og evakuerer, mens noen forblir på båten. Brannen utløser behov for RITS (Rednings Innsats Til Sjøs).

Sea King setter to RITS-lag ned på fergen, og disse starter søk og redning om bord. Sea King evakuerer skadde og uskadde fra fergen og transporterer skadde til sykehus og legevakt, samt uskadde til evakuerte-senter.

Et stort antall overlevende, både uskadde, fysisk skadde og sjokkskadde personer har forlatt fergen og kommer i land i Mørkvedbukta. Sykepleierstudenter på tur i bukta blir vitne til brannen, starter førstehjelpsbehandling på skadested i bukta og frakter de skadde til «Samleplass» (telt) der stabilisering og triagering (prioritering av skadde) foregår. Etter hvert får de bistand fra innsatspersonell fra ambulansetjenesten før de sendes videre med helikopter (SeaKing, Bell og Norsk Luftambulanse) til Mørkved Universitetssykehus (MUS) og legevakt i tre ulike kommuner (Bodø, Fauske og Gildeskål). MUS er et traumemottak og intensivavdeling som vi oppretter på Universitetet hvert år i forbindelse med øvelsen.

Studentenes roller

I år har vi hatt med både sykepleierstudenter, paramedic-studenter og studenter som går videreutdanning i psykisk helsevern. Annethvert år har vi også inne studenter som spesialiserer seg innen intensivsykepleie, anestesisykepleie og operasjonssykepleie (men det blir neste år).  Sykepleierstudenter har i all hovedsak tre mulige roller de spiller. Noen er markører, som innebærer at de spiller skadde med ulik alvorlighetsgrad, andre spiller førstehjelpere som skal iverksette førstehjelpsbehandling og triagering av skadde, og en siste gruppe spiller sykepleiere på Mørkved Universitetssykehus. Alle er under veiledning av sykepleiere eller leger slik at de skal få mest mulig læringsutbytte av denne øvelsen. 🙂

Krise, beredskap og sykepleie – Øvelse Nord 2018

Nå nærmer Øvelse Nord 2018 seg med stormskritt og 25. april braker det løs for alvor. Da skal tusenvis av mennesker i sving og fokuset er å trene på beredskap. Nord Universitet er eier av Øvelse Nord som er en fullskala kriseøvelse hvor samvirke mellom ulike etater og instanser er sentralt. Øvelsen hadde sin spede begynnelse for 23 år siden hvor hensikten var at sykepleierstudenter skulle få spille sine roller i det virkelige liv. Deretter har det ballet på seg og Øvelse Nord er i dag en massiv beredskapsmønstring på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Den grunnleggende hensikten er fremdeles at studenter skal få erfaringer med krisehåndtering og å trene på sine fremtidige roller som bl.a. sykepleiere. Jeg har tidligere skrevet om hva Øvelse Nord egentlig er, og det kan du lese om her.

Store øvelser kan involvere naturhendelser (f.eks. flom, snøskred), store ulykker (f.eks. brann, større bilulykker) eller tilsikrede handlinger (f.eks. terror/strategisk overfall). Årets Øvelse Nord er en redningsøvelse som kombinerer både sjø, land og luft-scenario. Som Nestleder i øvelsen har jeg faglig ansvar for å koordinere alt som foregår på land, samt i vekslingspunktene mellom land og sjø/luft. I forkant av øvelsen arrangeres to fagdager med masse faglig påfyll om krise og beredskap. Les fagdagsprogrammet.

Klikk på bildet for større versjon.

Krise

En krise er en vanskelig/farlig situasjon som avviker fra det som er normal. Kriser oppstår relativt hastig, har betydning for samfunnet, truer grunnleggende verdier (som helse, liv og livsgrunnlag) og krever at tiltak settes i verk raskt. Typiske kjennetegn på kriser er bl.a. usikkerhet og mangel på informasjon, at det involverer vitale interesser, stort tidspress og usikkerhet om utfallet av hendelsen. Omfanget av krisesituasjonen er definert å tilsvare en masseskade med et antall pasienter som overskrider den kapasitet det berørte sykehusets disponerer ved å benytte sine daglige rutinemessige prosedyrer. Norge er i utgangspunktet et trygt og robust samfunn og vi opplever relativt få hendelser med omfattende tap av menneskeliv, miljø og materielle verdier.

Beredskap

Beredskap handler om å være forberedt til innsats for å møte uventede, kritiske situasjoner. Det vil si å håndtere og redusere skadevirkninger av uønskede hendelser som kan føre til skade, dødsfall eller materielle tap. Beredskap betyr med andre ord «å være beredt». Øvelser er en måte å forebygge at kriser skjer ved at det avdekkes feil og mangler på ulike nivåer. Beredskapsarbeid og øvelser bidrar til økt fokus på potensielle kriser, og å knytte tettere bånd mellom rednings- og beredskapsarbeidet. Å være forberedt på at noe kan gå galt bidrar til at man kan skaffe seg bedre tid og mer informasjon i slike hendelser.

Sykepleiers roller ved en krise

Sykepleiere står stadig i utfordrende hendelser som må håndteres akutt. Kriser som i stor grad overbelaster helsetjenestens kapasitet til å motta alle pasienter og gi dem optimal undersøkelse og behandling, skjer derimot svært sjelden. De fleste store norske sykehus kan håndtere trafikkulykker med 5-10 skadde, men de er ikke dimensjonert for å ta imot f.eks. 50 skadde. I en slik situasjon vil antallet skadde overskride sykehuset kapasitet og det oppstår et misforhold mellom behovene til de skadde, og ressursene tilgjengelig. Dermed må nivået på behandlingen for hver enkelt pasient i verste fall reduseres for å kunne redde flest mulig liv. Når en krise oppstår står man med andre ord overfor andre utfordringer enn man normalt gjør og man må ta beslutninger med manglende tilgang til informasjon.

Helseinnsatsen på skadested vil primært rettes mot å gi akutt helsehjelp til skadde med ulike skadebilder. Deretter handler det om å gi psykososial innsats overfor involverte uten alvorlige fysiske skader. Store hendelser, slik vi spiller med i Øvelse Nord, krever mer av ledere og organisasjoner enn hverdagslig oppgaveløsning. For helsepersonell på taktisk nivå er håndtering av kriser mye likt håndtering av andre akutte hendelser, bare i et mye større omfang.

Lær mer om helsetjenestens organisering på skadested

Som sykepleier kan man ha ulike roller dersom det skulle oppstå en krise/masseskade. Det er naturlig å tenke at sykepleiere som arbeider på ambulanse, akuttmottak og intensivavdelinger vil ha sentrale roller i slike tilfeller, men sykepleiere i mange deler av helsevesenet kan bli aktivert dersom antall skadde er stort nok. Sykehuset nærmest skadested vil i slike tilfeller utløse «Katastrofealarm» og innkalle alt ledig personell til sykehuset. De vil jobbe med å flytte innlagt pasienter over til andre sykehus eller andre institusjoner for å skape sengeplasser til mottak av nye pasienter/skadde. I tillegg til behandling, omsorg og pleie til allerede innlagt pasienter og nye pasienter/skadde, kan du som sykepleier få ansvar for organisering/gjennomføring av slike overflyttinger.

Triage

Et sentralt begrep når det er snakk om masseskade er triage. Triage er det internasjonale begrepet for det norske ordet sortering, og er en prosess for å bestemme prioritering i behandling av pasienter basert på hvor alvorlig deres skader/medisinske tilstand er. Når antallet skadde overstiger tilgjengelige behandlings- og transportressurser på skadested handler helseinnsatsen om å gjøre «best mulig for flest mulig». I slike tilfeller snakker vi om masseskadetriage. Pasienter sorteres etter skadegrad og inndeles oftest i tre hovedkategorier som markeres med fargekoder: Pasienter som må umiddelbart til behandling (Akutt – RØD), pasienter som må raskt til behandling (Haster – GUL) og pasienter som kan/må vente (Vanlig – GRØNN). Helsepersonell med akuttmedisinsk erfaring kan operere med enda flere kategorier. Døde pasienter sorteres i en egen kategori (Livløs – SORT).

Last ned Nasjonal veileder for masseskadetriage.

Følg med på Instagram denne neste uken! Vi legger ut løpende oppdateringer om øvelsen 🙂

 

Instagram

Instagram er et fantastisk verktøy. Brukt rett kan det bidra med masse inspirasjon, motivasjon og kunnskap.

Noen kontoer er bedre enn andre. Her kommer 6 anbefalinger fra oss som du kanskje også kan like:

  1. @medicaltalks

Konto med fantastiske bilder av medisinske tilstander, operasjoner og hendelser som man ellers aldri ville sett. Noen av bildene er ganske brutale, men kan være veldig lærerikt dersom man er interessert. Teksten er ofte utfyllende og informativ.

  1. @ingeborgsenneset

Sykepleier, journalist i aftenposten og forfatter av boken Anorektisk. Skriver godt og lærerikt. Deltar i vaksinedebatten og skrev kommentar om antibiotikaresistens.

  1. @akuttgruppen

Akuttgruppen AS driver akuttmedisinkurs, men instagramkontoen deres viser blant annet anatomi, fysiologi og førstehjelp på en spennende måte. Se videoen av griselungene!

  1. @lean_mean_nursing_machine

Stolt sykepleier Anders som også er medisinstudent. Viser en spennende og allsidig

hverdag, og er ivrig på å svare på spørsmål om du lurer på noe. Skriver også innimellom for Sykepleien. Kanskje han kan skrive for oss en dag?

  1. @sykepleiepluss

Legger ofte ut quiz. Her kan du teste deg selv! De minner også på nye episoder av podcasten som vi hører på jevnlig.  Se innlegget vårt om Sykepleiepluss.

  1. @tegnehanne

Sykepleier, som nå lager tegneserier. Vi elsker TegneHanne! On point om en sykepleiers hverdag. Se om du kjenner deg igjen

@medicaltalks
@tegnehanne

Antibiotikaresistens

Antibiotikaresistens innebærer at bakterier er motstandsdyktige mot antibiotika, og er i dag en av de største utfordringene i moderne medisin. Resistens er en global utfordring og kan føre til lengre sykdomsvarighet, manglende behandlingsmuligheter og økt dødelighet.

Etter min datter ble født fikk hun sepsis. Årsaken var uklar, mest sannsynlig fikk hun en infeksjon under fødselen. Sepsis er, som forklart i et tidligere innlegg, bakterier i blodet. På grunn av effektiv antibiotikabehandling ble min datter raskt frisk. Hadde ikke antibiotikaene virket, ville utfallet blitt et helt annet.

Antibiotika brukes til å behandle infeksjoner forårsaket av bakterier. Medikamentene har ingen effekt mot f. eks. virus. Den mest vanlige antibiotikatypen er penicillin, som det finnes mange varianter av. Penicillinet ble oppdaget av Alexander Fleming i 1928. Det fikk han Nobelprisen for. Det har senere blitt videreutviklet til andre typer som ampicillin, amoxicillin og benzylpenicillin som virker mot en lang rekke mikrober i behandlingen av ulike infeksjoner.

Antibiotika er blant de medisinske oppdagelser som i størst grad har bidratt til å bedre folkehelse og øke levealderen. Antibiotika kan redde liv om det brukes korrekt. De stanser formeringen av bakterier eller de dreper dem. Kroppens naturlige forsvarsmekanismer ordner opp i resten.

Før denne oppdagelsen døde mennesker av infeksjoner som i dag er enkle å kurere. Men med tilgjengeligheten på antibiotika økte også forbruket. Med overforbruk kom også utviklingen av resistente bakterier. Antall dødsfall på verdensbasis anslås til 750 000 pr år grunnet antibiotikaresistente bakterier. I dette tempoet risikerer vi at i år 2050 er det 10 millioner dødsfall årlig.

Bakterier er levende organismer med individuelle forskjeller på samme måte som mennesker. På grunn av disse individuelle forskjellene vil det alltid finnes noen bakterier som tåler antibiotika bedre enn andre. Når de følsomme bakteriene og deler av kroppens naturlige og ufarlige bakterier (normalfloraen) utryddes ved behandling med antibiotika, får de motstandsdyktige bakteriene bedre mulighet til å formere seg. I løpet av en antibiotikakur kan motstandsdyktige, eller resistente, bakterier bli dominerende.

Uten effektive antibiotika vil vi i mindre grad kunne utføre store operasjoner, organtransplantasjoner og kreftbehandling.

Denne videoen lagd av Harvard Medical School viser en skremmende utvikling:

MRSA

mrsa
Foto: Hentet fra Wikipedia

En av de vanligste og farligste resistente bakterietypene er MRSA. Stafylokokker er en fellesbetegnelse for en gruppe bakterier som normalt finnes på huden til mennesker. Stafylokokkus aureus (gule stafylokokker) er en av hovedgruppene av stafylokokker. Bakterien er harmløs og ufarlig og bidrar til å holde farligere bakterier borte. Men dersom hudens barriere blir brutt, for eksempel ved sår, skader eller sykdom i huden, kan disse ufarlige overflatebakteriene trenge inn i kroppen og spres lokalt under huden, eller med blodet til andre deler av kroppen.

De vanlige stafylokokkene var opprinnelig enkle å behandle med penicillin. Men tidlig etter at penicillinet ble oppdaget greide noen av bakteriene å forandre seg slik at de ikke lot seg drepe av penicillin. Dette førte til utvikling av meticillin, som er et spesial-penicillin beregnet for motstandsdyktige stafylokokker. Men det samme skjedde på ny, det tok ikke lang tid før det utviklet seg bakteriestammer som også var motstandsdyktig (resistent) mot meticillin. Det er dette som kalles Meticillin Resistent Stafylokokkus Aureus (MRSA)

Årsaker til oppveksten av resistente bakterier?

Overforbruk

I Norge har vi et moderat forbruk av antibiotika sammenlignet med de fleste andre land. Men forbruket har likevel økt med 30% de siste tiårene. I Norge forskrives nærmere 90 % av all antibiotika utenfor sykehus. 60 % av dette utgjør forskrivninger til luftveisinfeksjoner, som oftest skyldes virus. Altså tilfeller hvor antibiotika ikke har effekt. I tillegg forskrives det alt for mye til barn.

Men svineindustrien virker være et presserende problem. Visste du at det brukes mengder av antibiotika i kjøttindustrien? Når grisene er små, 4 uker gamle, blir de tatt fra moren sin for å fetes opp på tørrfor. Magene deres tåler ikke denne overgangen, da de egentlig skal die. Dermed får de antibiotika. I Danmark har en MRSA-type kalt CC398 fått fotfeste i svinefjøser. Denne typen MRSA er nå påvist å smitte fra dyr til mennesker- og i 2014 var 1200 mennesker smittet av bakterien MRSA CC398. Smitten har altså spredt seg fra svinefjøsene, til samfunnet og inn på sykehus. Danmark eksporterer svin til flere deler av verden for en halv milliard kroner årlig.

En dansk dokumentar tilgjengelig på NRK avdekker hvordan bøndene i Danmark jobbet mot testing av MRSA av avlsgrisene og hemmelighold av alvorlighetsgraden. Episoden anbefales!

Utenlandsreiser

Av totalt drøyt 2000 personer som fikk påvist MRSA i Norge i fjor, ble et lite mindretall smittet på sykehus. Hele tusen personer ble smittet utenlands. 800 personer ble smittet av andre i Norge.

I den norske dokumentarserien Brennpunkt viser de blant annet Mona, som får en vannblemme på foten etter å ha tråkket på varme fliser ved bassengkanten i Syden. Dette fører til mange måneder på isolat på Ullevål Sykehus, flere alvorlige infeksjoner og til slutt amputasjon av benet.

I samme episode viser de klipp fra Hydrabad, India. Her holder 200 legemiddelfabrikker til. På grunn av andre (ingen) regler om medisinsk utslipp, slipper de medisinsk overskudd og avfall ut i kloakk og lokalt kildevann. Prøver fra dette vannet viser ville forekomster av resistente bakterier. I tillegg får man kjøpt antibiotika på kiosken. Uten resept. Dette har jeg selv opplevd i Afrika. På vei ned fra Kilimanjaro i 2011, fikk jeg en kjedelig urinveisinfeksjon. Vel nede smatt guiden vår inn på en lokal matbutikk, og kom ut med antibiotika. Til meg.

Hva kan gjøres?

Et viktig tiltak for å unngå unødig antibiotikabruk, er å forebygge at infeksjoner oppstår. Flere infeksjoner kan forebygges. Blant befolkningen er tiltak som god hånd-, hoste- og kjøkkenhygiene viktig. I helseinstitusjoner er det spesielt viktig med god etterlevelse av smitteverntiltak. Vaksinering er også et effektivt virkemiddel for å forebygge infeksjoner og dermed behovet for antibiotika.

Norske helsemyndigheter har satt som mål å redusere den totale mengden av antibiotika som brukes i Norge med 30 % innen 2020. Dette vil være et viktig bidrag i å dempe økende resistensutvikling i bakterier. Dermed vil vi kunne beholde disse viktige medisinene i effektfull infeksjonsbehandling, også i fremtiden.

Vi skal ikke slutte å bruke antibiotika. Men vi ønsker å bevare disse livsviktige medisinene slik at de også i fremtiden kommer til nytte i behandlingen av infeksjonssykdommer.

Unødvendig bruk av antibiotika omfatter både overforbruk og feil bruk, og fører til økt resistens.

  • Feil bruk vil for eksempel være å gi antibiotika til en pasient som har en virusinfeksjon, eller som har en bakterieinfeksjon som vil gå over av seg selv.
  • Det er også feil å gi mer bredspektret antibiotika enn nødvendig, eller gi antibiotika i for lav, eller for sjelden (og dermed ikke effektiv) dose.

Man bør ikke forskrive eller starte behandlingen uten gode diagnostiske overveielser (gjerne med støtte i laboratorieprøver).

Interessert i mer lesing?

MSIS (Meldingssystem for smittsomme sykdommer) registrerer bærertilstand og infeksjoner for følgende resistente bakterier:

  • meticillinresistente gule stafylokokker (MRSA)
  • vankomycinresistente enterokokker (VRE)
  • penicillinresistente pneumokokker (PRP)
  • mikrober med spesielle resistensmønstre, for eksempel, karbapenemaseproduserende Enterobacteriaceae (ESBLCARBA)

Norsk overvåkingssystem for resistens hos mikrober (NORM) kartlegger resistensforhold, overvåker resistensutvikling og gjør resultatene tilgjengelige for helsetjenesten og forskning. NORM drives av Universitetssykehuset i Nord-Norge i nært samarbeid med landets medisinsk-mikrobiologiske avdelinger.

NORM er også ansvarlig for norsk deltagelse i Det europeiske overvåkingssystemet for antibiotikaresistens EARSS.

Les også

 

Organtransplantasjon

Dette er del 2 av et tidligere innlegg om organdonasjon. Her får du en kort innføring i organtransplantasjon. Teksten er hentet og lett omskrevet fra Norsk ressursgruppe for organdonasjon (NOROD), Nasjonal behandlingstjeneste for organtransplantasjon og Wenche Gerandsens artikkel Et hjerte til overs fra Aftenposten Innsikt.

Hva er transplantasjon?

Ved langt kommet, irreversibel organsvikt kan organtransplantasjon være aktuell behandling. I Norge transplanteres rutinemessig nyre, lever, pankreas, hjerte og lunger. Mens det brukes avdød organgiver for alle organer, brukes i Norge også levende giver til nyretransplantasjon og til dels levertransplantasjon. I noen land brukes også levende giver til lungetransplantasjon, da særlig til barn. Alle transplantasjoner utføres ved Rikshospitalet eller i utlandet via Rikshospitalet. Livslang oppfølging etter transplantasjon i samarbeid mellom Rikshospitalet og pasientens lokale sykehus.

Felles for all organtransplantasjon er at operasjonen er omfattende med høy risiko, og at mottagerne av organet må bruke immundempende medisiner livslangt etter transplantasjonen. Derfor må egnethet for transplantasjon vurderes nøye i hvert tilfelle før en transplantasjon. I tillegg er det mangel på tilgjengelige organer, særlig lunger, og det må derfor ofte gjøres en streng prioritering. Denne prioriteringen baseres hovedsakelig på behov og på utsikter til vellykket resultat. Utbredt sykdom i andre organsystemer og den økte tendens til infeksjoner vil i praksis være de viktigste betenkelighetene ved organtransplantasjon hos immunsviktpasienter.

Forberedelser til transplantasjon består i å kartlegge pasientens blodtype og vevstype. De viktigste er blodtypeantigenene, siden vevstypeantigenene. Man ønsker en donor med et immunapparat som har flest mulig likhetstrekk med pasientens.  Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet inngår som ett av 10 senter i organisasjonen Scandiatransplant (scandiatransplant.org). Hver av de nordiske landene har for små populasjoner til å sikre optimal vevstype-likhet og å kunne tilby en haste-venteliste ved akutt svikt i lever og hjertefunksjon. Formålet med Scandiatransplant er bl.a. å sikre best mulig match samt å kunne tilby en ordning med hasteventeliste ved å dele organer mellom medlem sykehusene etter bestemte kriterier. Mellom 10 og 20% av organene i Skandinavia deles på denne måten. Scandiatransplant har i tillegg en rekke kvalitetsregister for transplantasjonsvirksomheten i de nordiske landene.

Utfordringen med transplantasjoner er at det oppstår en forkastelsesreaksjon mot det fremmede vevet. For å dempe denne reaksjonen må transplanterte pasienter bruke immunsuppressive medikamenter- medikamenter som undertrykker immunforsvaret.

Tolypocladium inflatum

I 1956 foregikk den første organtransplantasjonen – en nyre – i Norden. Operasjonen fant sted ved Rikshospitalet i Oslo, bare to år etter verdens første vellykkede nyretransplantasjon i USA. Men de første transplantasjonene var kortvarige suksesser. Pasientene levde ikke lenge etter operasjonene. De fikk kanskje noen uker før organene sluttet å virke. Immunforsvaret reagerer på fremmede organer som inntrengere, og støter dem bort med store betennelser.

Mannen som ble Nordens første nyretransplanterte i 1956, levde bare 30 dager med den nye nyren. Legene hadde gjort det de kunne for å hindre avstøting, men metodene var for røffe for en menneskekropp. De hadde heller ikke tilstrekkelig kunnskap om hvordan vevstyper til donor og mottager må passe sammen. Bortstøting og tidlig død forble det største problemet med transplantasjoner på verdensbasis. Men en del av norsk natur endret pasientenes forventede levetid.

En sensommerdag i 1969 kjørte den sveitsiske biologen Hans Peter Frey og hans kone over Hardangervidda. De var på ferie, men Frey tok likevel med seg jordprøver underveis. En av prøvene inneholdt en mikrosopp kalt Tolypocladium inflatum. Det sveitsiske legemiddelfirmaet Sandoz, en del av dagens storaktør Novartis, oppdaget raskt at soppen virket dårlig som antibiotika. Den produserte nemlig biokjemikalien ciklosporin, som svekket immunforsvaret.

Ved dårlig immunforsvar unngår man at kroppen støter bort de nye organene. Ciklosporin er i dag hovedingrediensen i medisiner som transplanterte må ta morgen og kveld for å holde seg i live. Medisinen åpnet for en helt annen forventet levetid for transplanterte, og den gjorde det mulig å gå videre med transplantasjon av andre organer.

Hvordan foregår det?

La oss si en kvinnelig pasient har fått et hjerneslag i Tromsø, og blir kjørt på sykehuset i full fart. Legene på intensivavdelingen gjør alt de kan for å redde livet hennes. Men etterhvert ser de hvor alvorlige skadene er. Pasienter med alvorlige hodeskader er de eneste som i praksis kan bli donorer etter sin død. Nå tar legene i Tromsø den første telefonen til Rikshospitalet i Oslo. Der jobber Stein Foss, vakthavende transplantasjonskoordinator. Han er en av seks slike koordinatorer i Norge.

Foss starter med å samle inn medisinske opplysninger om pasienten i Tromsø. Han spør en kirurg til råds, og melder tilbake til legen på sykehuset i Tromsø at dersom pasienten dør, kan de bruke hjertet og leveren. Men skal de kunne bruke lunger, må de ha tilleggsprøver. Blodprøver blir sendt til Oslo med kurier i fly. Dette skjer mens legene i Tromsø fortsatt prøver å redde livet til slagpasienten.

«Da vet legen hvilke organer som er aktuelle, og kan ha muligheten for donasjon i bakhodet dersom pasienten dør», forklarer Foss.

Etter en kamp for livet i nesten et døgn, viser kliniske symptomer at hjernen til pasienten i Tromsø er dødelig skadet. Legen tester alle hjernenervene, som bekrefter at hjernen er totalt ødelagt. Dersom organdonasjon skal gjennomføres, må dødsdiagnostikken bekreftes med en spesiell røntgenundersøkelse, som vil vise om blodtilførselen til hjernen er stoppet. Men før legen i Tromsø foretar denne undersøkelsen, ringer han til Foss i Oslo og forteller at pasienten er død. Røntgenbildeserien fjerner så enhver tvil, og ektefellen gir sitt samtykke. Kirurgene ved Rikshospitalet blir oppdatert om utviklingen, og koordinator Foss har allerede ordnet med et småfly som skal frakte donorteamet til Tromsø. Pasienter som passer til donororganene blir varslet, og fløyet inn til Oslo fra hele landet.

Donortemaet – mellom fire og ni personer, avhengig av hvilke organer som skal hentes – er på vei. Kirurger, operasjonssykepleiere, kanskje en anestesilege, og koordinatoren. Reiseplanen er trang, for Tromsø er det donorsykehuset som ligger lengst unna. De tar en maxitaxi til Gardermoen. Det innleide småflyet står og venter på dem.

Fremme på sykehuset sjekkes viktige ting som identitet, blodtype og dødserklæringen. Så starter operasjonen. De beregner ca. én time pr. organ som skal ut av den avdødes kropp. Når blodsirkulasjonen til organene stanses, ringer Foss til Oslo. Stoppeklokken starter samtidig. Nå har de bare fire timer på seg før hjertet, som tåler minst tid uten blodsirkulasjon, må være på plass i den nye kroppen. Det tar en time å kjøle ned og pakke inn organene. Maxitaxien er byttet ut med en ambulanse med blålys. Flyet er varslet. Det har meldt inn flighten og startet motorene. Kirurgen i Oslo er også varslet på ny. Han triller nå pasienten som skal bli mottager av hjertet, inn på operasjonsstuen.

Flyturen til Gardermoen tar i underkant av to timer. En ambulanse venter ute på rullebanen. Kirurgen blir oppringt, men han har lagt fra seg mobilen, for han står og opererer på pasienten. Det er fortsatt mørkt utenfor. Assistenten hans forteller at de har ca. 25 min igjen før donorteamet er inne. Han åpner brystkassen og kobler til en hjerte/lungemaskin. Når donorteamet setter fra seg transportboksen på operasjonsstuen, klipper kirurgen ut det syke hjertet. Han har nå 15 minutter på seg til å sette inn det friske hjertet, før det har vært uten blodsirkulasjon i fire timer.

«Det går akkurat, når alt er nøye planlagt. Men vi må hele tiden være i forkant, og tenke to trekk fremover», sier Foss, som har jobbet som koordinator siden 1995.

Mer lesing? 

Litt mer sykepleiefaglig:

Nasjonal behandlingstjeneste for organtransplantasjon finner du informasjon om både hjerte- og lungetransplantasjoner og nyre- og levertransplantasjon, som følger under. På NORODs hjemmesider finner du e-læringskurs, litteratur og statistikk mm om emnet.

Nyretransplantasjon

Generelt er nyretransplantasjon det beste tilbudet for behandling av terminal nyresvikt. Det gir bedre livskvalitet, i de fleste tilfellene lenger levetid og er dessuten samfunnsøkonomisk den beste løsning fremfor dialyse, som er å rense kroppen for avfallsstoffer og overflødig væske når nyrene svikter. Det største problemet er mangel på nyrer og dermed økende ventelister på nyre fra avdød person. Det beste alternativet er dersom man har mulighet for å finne en levende donor i familien. Dette bedrer transplantatoverlevelsen. Når levende giver ikke finnes, settes pasienten på ventelisten i Scandiatransplant (scandiatransplant.org).

Det er et mål å transplantere flest mulig pasienter i en predialystisk fase slik at de unngår dialysebehandling. Dette er et generelt akseptert mål internasjonalt, men det oppnås relativt sjelden. I Norge er andelen 24 % som er den høyeste raten i verden. En hovedårsak er at opptil 40 % får nyre fra levende giver- det er da lettere å få utført transplantasjonen i tide, halvparten venter over ett år på ventelisten for nyre fra avdød og mange blir da dialyseavhengige.

Det er ikke alle pasienter som har nytte av transplantasjon, hver enkelt pasient må vurderes individuelt og gevinsten må balanseres opp mot risikoen. Det er særlig høy alder og andre fysisk eller alvorlig psykiske tilstander som kan kontraindisere transplantasjon

Retningslinjer for utredning og behandling finner du i nasjonal behandlingsprotokoll for nyre-, pancreas og øyecelletransplantasjon (pdf).

Se denne animerte YouTube-videoen om hvordan en nyre blir høstet:

Levertransplantasjon

Levertransplantasjon er den eneste behandling ved alvorlig akutt eller kronisk sviktende leverfunksjon. Vanlige følgetilstander til leversykdom som gjør at transplantasjon overveies er:

  • variceblødning
  • behandlingsrefraktær ascites
  • hepatorenalt syndrom
  • hepatopulmonalt syndrom
  • portopulmonal hypertensjon
  • hepatisk encefalopati
  • spontan bakteriell peritonitt
  • gallegangsinfeksjoner
  • kløe og ekstrem tretthet
  • koagulopati, malnutrisjon
  • hepatisk osteodystrofi

Retningslinjer for utredning og behandling finner du i nasjonal behandlingsprotokoll for levertransplantasjon (pdf).

Ytterligere lesing:

Organdonasjon

Dette er første av to innlegg. Det første innlegget vil ta for seg hovedmomentene om organdonasjon, og det andre innlegget vil ta for seg hovedmomenter om organtransplantasjon. Nederst i innlegget finner du linker med utfyllende informasjon.

Kanskje skal du som student skrive en oppgave om temaet, kanskje er du en leser som vurderer å bli donor eller kanskje kjenner du noen som trenger et organ? Uansett, god lesing!

Hva er organdonasjon og hvorfor doneres organer?

I følge Norsk ressursgruppe for organdonasjon (NOROD) er organdonasjon en prosess der et organ eller del av et organ gis fra et menneske i den hensikt å bli transplantert til et annet menneske. Donasjon av organ(er) i denne hensikt kan foregå med avdød eller levende giver.

Organtransplantasjon er overføringen av et fungerende organ fra en giver til en pasient. Organtransplantasjon er den beste behandling ved varig organsvikt, og for mange pasienter er dette den eneste tilgjengelige behandling. Resultatene ved organtransplantasjon i Norge er meget gode, med betydelig forlengede leveutsikter og bedre livskvalitet sammenlignet med alternative medisinske behandlingstilbud.

Den første vellykkede nyretransplantasjon mellom mennesker skjedde i Boston i 1954. Giver og mottager var eneggede tvillinger. Allerede 2 år senere ble Norges og Nordens første nyretransplantasjon gjennomført ved Rikshospitalet. Senere er det i Norge transplantert pasienter med hjerte, lever, lunge og bukspyttkjertel. De fleste organdonasjoner er fra avdøde givere, men i Norge utføres nå ca. 25 % av alle nyretransplantasjoner med nyre fra levende giver.

2017 i tall

  • 112 gjennomførte donasjoner fra avdød giver
  • 463 pasienter fikk livreddende hjelp
  • 78 prosent positive svar til donasjon (avdøde selv, eller familien på vegne av avdøde)
  • 436 organtransplantasjoner fra avdød giver
  • 77 organtransplantasjoner fra levende giver (en nyre)
  • 12005 transplantasjoner i Norge siden oppstart i 1969
  • 437 på venteliste for nytt organ (pr. 31.12.2017)

Hvilke organer kan doneres?

En avdød kan donere: hjerte, lunger, lever, nyrer og bukspyttkjertel (pancreas), i alt syv organer. Ulike vev, som hornhinne, benvev, sener, hjerteklaffer og blodårer, kan også doneres med tanke på transplantasjon.

Fra bukspyttkjertelen er det mulig å trekke ut øyceller for donasjon (kan brukes som behandlingsform for diabetespasienter). En lever kan deles for transplantasjon til to mottagere. Som levende giver kan man donere én av sine to nyrer til en slektning eller nær venn.

Hvem kan donere?

Alle kan si ja til organdonasjon, men de som faktisk blir organdonorer er som regel personer som dør mens de er i respirator, på et av landets donorsykehus. Dessuten må en rekke medisinske krav være oppfylt. Organdonasjon er mulig ved 0,4-0,5% av alle dødsfall. Det er ingen begrensninger i forhold til alder eller kjønn for hvem som kan donere organer. De aller fleste religiøse retninger stiller seg positive til organdonasjon.

Er det pårørende som bestemmer?

Nei, det er avdødes vilje som gjelder ifølge transplantasjonsloven. Har avdøde sagt ja til organdonasjon, enten muntlig eller skriftlig, f.eks. i form av et donorkort, -app, eller annet, skal donasjon gjennomføres, hvis medisinsk mulig. De pårørende har da ikke anledning til å nekte dette.

Er avdødes vilje ukjent, vil legene i samråd med pårørende forsøke å komme frem til hva avdøde kan ha ønsket. Dersom de pårørende ikke motsetter seg det, kan donasjon gjennomføres. I tilfeller der den avdødes holdning til donasjon var negativ, gjennomføres ikke donasjon selv om de pårørende skulle stille seg positive til dette.

Hvordan foregår det?

  • En person blir utsatt for en ulykke, blodpropp eller hjerneblødning.
  • Ambulanse blir tilkalt og pasienten fraktes til sykehus. Ambulansepersonell har fokus på å redde liv -de leter ikke etter donorkortet.
  • Legene på sykehuset prøver å redde pasienten. Donasjon er ennå ikke aktuelt.
  • Legene ser at pasienten ikke kan reddes. Nå begynner de å tenke på donasjon. Dette kan skje fra noen timer til dager etter ulykkestidspunktet. Normal prosedyre betyr at pårørende kontaktes ved alvorlige innleggelser.
  • Pasienten dør, men sirkulasjon til organene opprettholdes med respirator.
  • Donorlegen spør pårørende om de kjenner avdødes holdning til donasjon, da kan donorkortet være til hjelp. Det er avdødes vilje som gjelder.
  • Donorteam fra Oslo universitetssykehus HF, Rikshospitalet, blir kontaktet og kommer ut og henter organene.
  • Transplantasjon blir gjennomført ved landets transplantasjonssykehus, OUS, Rikshospitalet. Inntil syv mennesker kan bli reddet.
  • Etter en donasjon blir det en normal begravelse.

Hvordan fastslås det at pasienten er død?

Forskriftene til loven gir helt klare og omfattende instrukser om hvordan det skal fastslås at pasienten er død. Blant annet foretas det cerebral angiografi av hjernen. Dette er en røntgenundersøkelse som viser at det ikke lenger er blodtilførsel til hjernen. Hjernen er da totalt og uopprettelig ødelagt (også kjent som hjernedød). Når alle krav er oppfylt, utstedes dødsattest som underskrives av to leger. Det finnes på dette tidspunkt ingen tvil om at pasienten er død.

Passer et donert organ til alle som trenger det?

Det må være en viss forlikelighet, eller «match», mellom giver og mottager. De viktigste kriteriene er:

  • at de har samme blodgruppe (blodgruppeforlikelighet)
  • er omtrent av samme høyde og vekt (ved hjerte-, lunge- og levertransplantasjon)
  • at immunologiske forhold tillater transplantasjon

Ved behov kan likevel blodtype-kravet omgås, både ved lever- og nyretransplantasjon. I blant deles lever i to deler som så kan transplanteres til hver sin pasient. Ved levertransplantasjon hos barn må en voksen lever alltid deles grunnet plassforhold. Ved nyretransplantasjon stilles visse krav til vevsforlikelighet.

Hva er vevsforlikelighet?

Vevstype er et uttrykk for den kombinasjon hver og en av oss har av noen spesielle overflatemolekyler på cellene våre som er viktig for immungjenkjenning av fremmedstoffer, så som virus, bakterieprodukter, skadde celler osv. Vevstypene er altså ikke noe annet enn spesielle antenner på våre celleoverflater. Disse er såpass individuelt varierende at de er med på å definere hver og en av oss rent immunologisk. Ved å matche, prøver en å dermed å finne vevstyper som er mest mulig like av utseende, og til dette benyttes forskjellige laboratoriemessige teknikker. Betydningen av å matche for vevstyper har blitt noe mindre med moderne immunsuppresjon (demping av immunforsvaret), men benyttes fortsatt ved nyretransplantasjon.

Hvorfor ikke donorregister?

I Norge er hele befolkningen potensielle donorer. Det finnes et donorkort, laget av Stiftelsen Organdonasjon, som blant annet kan skrives ut fra www.organdonasjon.no. Hovedhensikten med kortet er å bevisstgjøre, og få de som er villige til å bli donorer, til å snakke med sine pårørende, slik at de er informert dersom det skulle bli aktuelt. Kortet fås nå også som mobilapplikasjon for Apple og Android. Den sender en SMS til to selvvalgte pårørende, som hjelper samtalen i gang.

Noen land har donorregistre, som i Danmark der man kan velge ja, nei, eller et betinget ja med spesifisering av hvilke organer man er villig til å donere. Man kan også oppgi et «vet ikke», som overlater til de pårørende å ta stilling. I noen stater i USA og i Australia kan man velge å ha donorstatus på førerkortet. Spania har ikke noe donorregister, men er likevel det landet i verden med flest donasjoner i forhold til innbyggertallet. Effektiviteten skyldes blant annet substansielle investeringer i donorsykehus og opplæring av helsepersonell.

Forskning viser at det ikke er noen sammenheng mellom donorregister og donorrate. Både Sverige og Danmark har registre. Likevel er donasjonsratene høyere i Norge, enn hos våre naboland.

Av de 40.000 personer som dør i Norge hvert år er det mindre enn 0,5 % som egner seg som donorer, det vil si mindre enn 200 personer. Hvis man skal ”finne” noen i et slikt register innebærer det at registreringsprosenten (med enten ja eller nei) må være høy, fortrinnsvis 60 – 70 % av befolkningen. Dette har ingen land lykkes med. Generelt melder en lav andel av de positive seg inn i slike registre. Manglende innmelding kan tolkes av de pårørende som et «nei». Dermed blir det ikke donasjon til tross for at den avdøde var positiv. I Norge vurderes alle som potensielle donorer, og man spør derfor etter den avdødes standpunkt til organdonasjon. Helsepersonell som jobber med organdonasjon ønsker seg ikke register. For dem er samtalen med de pårørende svært viktig. Ulempen med registre at det blir mindre fokus på samtalen med familien. Denne samtalen er viktig, fordi den er med på å skape bevissthet om organdonasjon i befolkningen, i tillegg til å gjøre familier litt mer forberedt på en eventuell situasjon der organdonasjon skulle bli aktuelt.

I Sverige ser man at register ikke gir ønsket effekt. Her er omtrent 85% av befolkningen er positive, mens kun 15% har meldt seg inn i registeret. Folk var redde for at de skulle få dårligere helsebehandling på sykehus hvis de var donorer. Derfor får helsepersonell bare sjekke om avdøde pasienter står i registeret. Da er det strengt tatt for sent. Den svenske regelen gjør legenes jobb mye vanskeligere, for selve prosessen med å koordinere en donasjon, starter allerede før pasienten – den mulige giveren – har mistet livet. Det er en finslipt prosess, der god utnyttelse av tid kan utgjøre forskjellen på liv og død. Sverige har nå tilnærmet seg en modell som likner mer på den vi har i Norge. Danske politikere har tatt kontakt med Stiftelsen Organdonasjon, for å få ideer til hvordan de kan endre den negative trenden i Danmark. Spania, som har de høyeste donorratene i Europa, har samme system som i Norge, der det er samtalen med de pårørende som gjelder. EU har også gått med en anbefaling som fraråder register.

Liste over norske donorsykehus

Følgende sykehus i Norge er godkjent for organuttak. Disse har status som donorsykehus. Kanskje du som sykepleierstudent ikke visste at sykehuset du er i praksis på er et donorsykehus? Sjekk det opp, kanskje du til og med kan få et innblikk i hvordan deler av forløpet foregår.

  • Sykehuset Innlandet HF, Elverum
  • Sykehuset Innlandet HF, Hamar
  • Sykehuset Innlandet HF, Gjøvik
  • Sykehuset Innlandet HF, Lillehammer
  • Akershus universitetssykehus HF, Akershus
  • Vestre Viken HF, Bærum
  • Vestre Viken HF, Drammen
  • Sykehuset Østfold HF, Fredrikstad
  • Helse Nord-Trøndelag HF, Namsos
  • Helse Nord-Trøndelag HF, Levanger
  • St. Olavs Hospital HF, St. Olavs Hospital
  • Helse Møre og Romsdal HF, Molde
  • Helse Møre og Romsdal HF, Ålesund
  • Helse Førde HF, Førde
  • Helse Bergen HF, Haukeland
  • Helse Fonna HF, Haugesund
  • Helse Stavanger HF, Stavanger
  • Sørlandet sykehus HF, Kristiansand
  • Sørlandet sykehus HF, Arendal
  • Sykehuset Telemark HF, Skien
  • Sykehuset i Vestfold HF, Tønsberg
  • Nordlandssykehuset HF, Bodø
  • Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Harstad
  • Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Tromsø
  • Oslo Universitetssykehus HF, Ullevål
  • Oslo Universitetssykehus HF, Rikshospitalet

 Kilde: NOROD

Jeg har brukt Stiftelsen Organdonasjon, Rikshospitalets hjemmeside, artikkelen Et hjerte til overs av Wenche Gerhardsen fra Aftenposten Innsikt og Slik er gjennomføringen av organdonasjon av Siv Marte Lorås som kilder.

Se også disse sidene for ytterligere informasjon:

 

 

Min Jobb – Christer

Navn: Christer Holst
Alder: 40 år
Utdanning:  Bachelor i sykepleie ved Høgskolen i Bodø (2007-2010), Jordmorutdanninga ved Universitetet i Tromsø (2012-1014)

Jobber som:
Jordmor for:
– Leger uten grenser
– Kvinneklinikken, Nordlandssykehuset, Bodø

Hva består jobben din i? Hvordan kan en typisk arbeidshverdag se ut?

– Jobben som jordmor er ekstremt variert, men ved fødeavdelinga i Bodø har man i grove trekk 3 enheter; svangerskapsobservasjon, forløsning og barsel. Hver av fagfeltene har en rekke oppgaver og prosedyrer, og alle jordmødrene rullerer mellom å være på de 3 enhetene.

– På enheten for svangerskapsobservasjon håndterer vi alle gravide som har en eller annen form for komplikasjon i svangerskapet og trenger ekstra oppfølging. Mange blir lagt inn og ligger her til de føder, men noen kan dra hjem etter en dag. Komplikasjonene som kvinnene har, kan for eksempel være høyt blodtrykk, svangerskapsforgiftning, tidlig vannavgang, premature rier og hyperemesis (sykelig svangerskapskvalme). Dagen består i å sørge for å overvåke at mor og foster har det bra, og å utføre medisinske prosedyrer etter retningslinjer og gynekologenes forordninger. Det er viktig at kvinnene føler seg trygg og ivaretatt, og en del av det er at vi hele tiden vurderer sammen med legene om kvinnen skal ligge inne på sykehuset, på pasienthotellet eller om de kan dra hjem og så komme til kontroller. I noen tilfeller velger legene å sette i gang fødselen, slik at svangerskapet blir avsluttet så fort som mulig. Av og til beslutter de også å gjøre keisersnitt hvis faren for kvinnens eller barnets liv er stor.

– Arbeidsdagen på fødegangen avhenger av om det er kvinner i fødsel eller ikke. Når man kommer på jobb, vet man aldri hvordan dagen blir. Det kan være tomt på fødestuene, men på enden av dagen er 2-3 babyer født. Det kan også gå andre veien, at det har kommet inn flere kvinner med rier, men de kan dra hjem i påvente av at riene skal ta seg opp og livmorhalsen åpne seg mer. Som jordmor er det viktig å være bevisst på at man er en støttespiller og god hjelper. De fleste fødslene trenger ingen medisinsk innblanding, så den viktigste oppgaven blir å veilede og støtte kvinnen gjennom riene. En veileder jeg hadde under praksis i Danmark, vektla veldig at det mest utfordrende ikke er å ta i mot babyen når den kommer, altså de siste sekundene eller minuttene, men alt som skjer før selve forløsninga. Jeg må bla. passe på at kvinnen får i seg mat og drikke, at hun har vannlating og ikke minst skal jeg sørge for at hun og partneren føler seg trygge.

– Barsel er de 4-6 første ukene etter fødselen, men et barselopphold på sykehuset er bare noen dager. Da er det fokus på å få en god start på amminga. Samtidig følger vi også med at kvinnen har moderat blødning og ellers føler seg vel etter fødselen. De kvinnene som har hatt komplikasjoner i graviditet og fødsel, gir vi ekstra oppfølging hvis det er nødvendig. Det kan være å følge opp blodtrykket hos de med svangerskapshypertensjon, og følge med at det normaliserer seg etter fødselen, eller gi væske, jern og/eller blod hvis det har vært en større blødning.

– Arbeidsdagen for Leger uten grenser, som jordmor i det borgerkrigsrammede utviklingslandet Sør-Sudan, var veldig forskjellig fra jobben i Norge. Pga. mangel på trent helsepersonell, er man nødt til å ha et større ansvarsområde enn i Norge. Sør-Sudan har iflg. WHO 1 jordmor per ca 39 000 innbyggere og 1 lege per 65 000 innbyggere, så man trenger ikke så veldig mye fantasi for å skjønne at det faller mye mer ansvar på den enkelte jordmor, lege og sykepleier enn i vestlige, industrialiserte land. Som jordmor ved Leger uten grensers klinikk ved flyktningeleiren Doro, jobbet jeg i skjæringa mellom en vestlig jordmor og en gynekolog. Vi jordmødrene var de med høyest kompetanse på fødselshjelp og gynekologi, så mye ansvar og mange oppgaver falt på oss. Hvis vi hadde behov for keisersnitt eller andre kirurgiske inngrep, kunne vi overflytte til et annet sykehus, 20 minutters kjøring unna, som hadde lege med trening i generell kirurgi.

– Det jeg liker veldig godt med å jobbe for Leger uten grenser, er at det er viktig å lære opp lokalbefolkninga til å klare seg selv. Den dagen den akutte krisa er over og prosjektet kan avsluttes, så er det mange personer blant lokalbefolkninga og flyktningene som sitter igjen med en masse kompetanse om både helsehjelp og organisering av dette, og er i stand til å utføre mye god helsehjelp uten assistanse.

– Kvinnene i flyktningeleiren i Doro lever et svært hardt liv. Jeg kommer aldri til å glemme de høygravide kvinnene langs veiene i flyktningeleiren, som kom bærende på svære kanner med vann. De jobber hele svangerskapet, for hvis ikke de henter vann, lager mat, passer barn, dyrker grønnsaker og passe de eldre, så er det ingen andre som gjør det. Tilværelsen er brutal og nådeløs. Vi hadde mange kvinner som kom med spontane aborter, og mange av kvinnene sa at utstøtinga hadde begynt i forbindelse med arbeid eller henting av vann.

– Spontane aborter kan føre til infeksjoner, så det var viktig at vi overvåket kvinnene i hvert fall et døgn og evt. startet opp med antibiotika. Hvis ikke hele fosteret og morkaka ble utstøtt og/eller hun hadde blødning, måtte jeg utføre evakuering av livmora med manuell vakuumaspirering (MVA). Mange fikk også aborter eller fødte prematurt som en følge av infeksjoner. Det var særlig mye urinveisinfeksjoner, ofte residiverende, og malaria. Noen tilfeller av syfilis hadde vi også hver uke.

– En historie som gjorde veldig sterkt inntrykk på meg, var den lille gutten som ble født med hjertefeil. Han var kvikk og rask, ammet fint hos mora og gikk raskt opp i vekt, men vi oppdaget fort at noe var i veien med respirasjonen hans. Han hadde lav oksygenmetning og selv med oksygentilførsel hadde han takypné. Barnelegen vår fikk ikke foretatt en endelig diagnose, da ultralyd ikke var tilgjengelig, men utfra kliniske tegn og en helhetsvurdering, så besluttet hun at det ikke var mer vi kunne gjøre. Det var tungt da vi måtte koble babyen fra oksygenkonsentratoren og skrive han ut. Det var ikke mer vi kunne gjøre for gutten, men mora fikk komme tilbake med han, med jevne mellomrom, for at hun skulle føle seg ivaretatt. Det siste jeg hørte om gutten var fra en kollega, som var flyktning og kjente til familien. Han fortalte at gutten, som da må ha vært ca. 3 måneder, fortsatt var i live, men at respirasjonsfrekvensen fortsatt var svært høy. Han kom nok ikke til å overleve i mer enn 1-2 år.

Hvorfor valgte du å bli sykepleier?

– Jeg hadde egentlig ikke tenkt å jobbe i helsevesenet i det hele og store. Hjertet mitt var i fotograferingen og musikken, men ironisk nok var det pga. av dette at jeg begynte i helsevesenet. Jeg hadde behov for litt sikker inntekt, og fikk i 2004 jobb som assistent ved nå nedlagte Røsvik Bo -og behandlingssenter, en avdeling under Nordlandssykehuset.

– Deretter ble det en av de psykiatriske akuttpostene i Bodø. Noen av kollegaene mine oppmuntret meg til å begynne på sykepleien, og på en nattevakt på sommeren 2007 bestemte jeg meg endelig for å søke. Jeg fant ut at det var noe som het restopptak, og på høgskolen fortalte de meg at det var gode sjanser for at det ble ledige plasser i Mo i Rana. Det var det, og så ble det 3 år sør for Saltfjellet.

Hvordan havnet du i jobben du er i nå?

– Det er et resultat av tilfeldigheter. I Mo i Rana hadde jeg 2 uker observasjonspraksis ved Helgelandssykehuset. Jeg husker at jeg likte godt stemninga på avdelinga og det var stort å få være med på 2 fødsler. Jordmødrene tok godt i mot meg, og da jeg spøkte med at jeg skulle bli jordmor, så husker jeg godt at de var entusiastiske og sa at det burde jeg gjøre. Så gikk det noen år. Jeg ble sykepleier og begynte i somatikken ved sykehuset i Bodø.

– Etter 2 år var jeg klar for videreutdanning, og jeg ønska å ta en av de lengre løpene. Den gang var det kun jordmorutdanninga som var 2 år, og derfor et alternativ, men jeg hella mer mot anestesi som var 1,5 år. Ei natt på hjerteovervåkinga i Bodø, jobba jeg sammen med ei som gikk på jordmorutdanninga, og hun overtalte meg til å søke. Det ble til at jeg søkte på både jordmor og anestesi, og kom inn på begge. Magefølelsen min sa jordmor, og da valgte jeg å stole på den, noe jeg aldri har angret på.

Hva elsker du med jobben din?

– Det er mange ting jeg er glad i med jobben min. Kollegaene mine er supre, og fødekvinnene og partnerne deres er det alltid trivelig å bli kjent med. Det er en ære å få lov til å være med å hjelpe familier med å bli etablert eller økt i antall. Kort og godt kan man si at jeg setter stor pris på samspillet mellom kvinnene som føder, partnerne deres og oss som hjelper til under graviditeten, fødselen og i barseltida.

– Jeg syns det er svært trivelig å få lov til å skrive et innlegg på denne sykepleierbloggen, men ironisk nok vil jeg bruke litt plass på å skrive om forholdet mellom rollen som jordmor kontra rollen som sykepleier. Jeg er personlig veldig tydelig på at jeg primært en autorisert jordmor og ikke spesialisert sykepleier. Hvorfor er dette så viktig for meg?

– En av jordmødrenes viktigste oppgaver kan kort oppsummeres på følgende måte: Å holde den normale graviditet og fødsel normal. En graviditet er en fullstendig normal fysiologisk prosess, og har med mindre det oppstår komplikasjoner og sykdom hos mor eller foster, så er den ikke en sykdom. Kvalme, oppkast, tretthet, bekkensmerter, sure oppstøt, hyppig vannlating og hovenhet er helt normale tegn på at en kvinne er gravid, og skal ikke behandles. Overbehandling kan derimot føre til unødvendige innleggelser og ubehag for kvinnen og kan skape komplikasjoner som kunne vært unngått. Derfor er det veldig viktig at det finnes en profesjon som passer på at det normale ikke blir forvekslet med patologi. Selvfølgelig skal en hver komplikasjon følges opp og behandles av lege, og dette er jordmødrene flinke til å identifisere og henvise videre til spesialisthelsetjenesten. Det heter seg at hvis man er trygg på hva som er normalt, så vet man også når det normale har gått over til å bli unormalt. Dette var for meg en stor overgang fra min jobb som sykepleier på medisinsk avdeling. Som sykepleier var jeg vant til å jobbe med sykdom og observasjon av symptomer. Hverdagen bestod av bla. målinger, stell, medisinering, væsketerapi og registrering av urin, avføring og ernæringsinntak. Da jeg begynte på jordmorutdanninga, hadde jeg denne tankemåten godt innarbeidet. Jeg husker godt hvor forundret jeg var da læreren min kritiserte meg i et refleksjonsnotat fordi jeg hadde foreslått å gi glukose til en fødende kvinne, som var sliten. I dag skjønner jeg godt hvorfor. For det første er det mer trivelig å spise ei brødskive og drikke et glass juice enn å få intravenøs, og for det andre så er det dumt å være lenket til et dryppstativ når det er viktig å kunne bevege seg fritt og skifte stilling for å takle smertene bedre. Jeg må understreke at jeg trivdes veldig godt med å jobbe som sykepleier, men jeg mener begge profesjonene er tjent med at de har sine egne identiteter.

– Det er viktig at vi jordmødrene tar vare på vår rolle i helsevesenet og samfunnet. I en verden der dårlig tid, tidsklemme, karrierejag og stort personlig press er blitt viktige deler av folks liv, er det viktig å ha noen som hjelper til med familiedannelsesprosessen, uansett om det er nybakte foreldre som stifter familie eller familieforøkelse. Vi trenger noen som bidrar til å alminneliggjøre graviditeten og fødselen. Vi trenger noen som har spisskompetanse på amminga, som i enkelte tilfeller kan være en utfordring. Vi trenger noen som kan få nybakte foreldre til å føle at de er verdens flinkeste. Og vi trenger noen som har en helhetlig forståelse av reproduktiv helse; altså alt som har med graviditet, amming, prevensjon, abort, familiedannelse og familieplanlegging å gjøre.

– Da jeg hadde praksis i kommunehelsetjenesten i Umeå, fikk jeg se hvordan svenskene har klart å bygge opp et system der jordmor har det overordnede ansvaret for kvinnehelse. Hvis ikke kvinnen ønsker noe annet og det ikke oppstår komplikasjoner som trenger legeassistanse, så går hun kun til jordmor fra graviditetens start til etterkontrollen 6 uker etter fødselen. Hos jordmor kan hun også diskutere familieplanlegging og få skrevet ut prevensjonsmidler og få satt inn både implantat og spiral. Slik er det i enkelte kommuner i Norge, men det er ennå ikke blitt standarden. Jeg håper vi vil få til dette i fremtida. Da jeg hadde praksis i Danmark, fikk jeg vite en del om kjent-jordmor, en ordning der et team med jordmødre følger kvinnen gjennom svangerskap, fødsel og barseltid. En av jordmødrene er kvinnens primærkontakt, men hun blir kjent med de andre, slik at hun uansett får et kjent ansikt å forholde seg til hvis primærkontakten er på ferie eller opptatt på annen måte. Mulighetene er mange, og jeg håper og tror at jordmødrene fortsatt vil være en viktig og særegen profesjon i fremtida.

Foto: Christer Holst