Kategoriarkiv: Debatt

Ensomhet blant eldre

Vi har alle relasjoner med andre, enten det er venner, kollegaer, kassadama på Rema, ektefeller, barn, barnebarn eller som datteren min som har et ubrytelig bånd til kosedyret sitt, en kanin som heter Gulrot. For min datter er Gulrot en hun kan betro seg all verdens hemmeligheter til, en som er der når verden butter imot og som lytter når hun trenger det.

De fleste mennesker trenger å ha nære bånd med andre, slik datteren min har med Gulrot. Etter hvert som vi blir eldre får vi færre nære relasjoner. Barna flytter hjemmefra, vi slutter i jobb og blir pensjonister, mennesker vi er glade i vil etter hvert dø fra oss og det blir vanskeligere å holde på det sosiale nettverket, blant annet på grunn av sykdom, funksjonssvikt og generell alderdomssvekkelse. Eldre er mer utsatt for ensomhet enn yngre, og helsesvikt og tap av nære personer er de viktigste årsakene til eldres ensomhet.

Hva er ensomhet?

Det kan være litt vanskeligå sette ord på hva ensomhet egentlig er. Ensomhet er en form for emosjonelt ubehag. Det er en følelse av savn etter ønsket sosial kontakt med andre mennesker. Det vil si at man har mindre kontakt med andre mennesker enn man har lyst til eller at den kontakten man har gir så lite sosial verdi at den ikke opphever ensomhetsfølelsen. Å være ensom er ikke det samme som å være alene. Man kan ha et stort sosialt nettverk og allikevel være ensom, og man kan være helt alene uten å være ensom. Mennesker med få sosiale kontakter er oftere ensomme enn de med stort nettverk.

Kilde: Pixabay

Ensomhet blant eldre i Norge

Eldre er en voksende gruppe i Norge. Fra 67 års alder regnes man som eldre og mens gruppen i dag utgjør ca. 15% av befolkningen, vil andelen stige til 21% i 2050. Ensomhet blant eldre er et økende folkehelseproblem, ikke bare fordi det blir flere og flere eldre, men også fordi de er mer ensomme enn resten av befolkningen. Mens 16 % av alle nordmenn plages av en følelse av ensomhet, er tallet så høyt som 30% blant eldre over 75 år.

Sosial isolasjon og ensomhet rammer de mest sårbare menneskene i samfunnet hardest. Særlig eldre som bor alene og er hjelpetrengende er utsatt for, og preget av sosiale tap og alvorlig sykdom som kan føre til sorg, savn, utrygghet og ensomhet. I fremtiden vil enda flere eldre bo alene i egen bolig, da det er et uttalt politisk mål at eldre skal bo hjemme så lenge som mulig. Det er delvis fordi det er billigere at personer bor hjemme, siden langtidsopphold på institusjon er veldig kostnadskrevende for trygdesystemet, men det er også fordi det for de fleste er viktig å kunne bo hjemme så lenge som mulig, selv med høy alder og helsesvikt.

Ensomhet innebærer ikke bare at man går glipp av gleden ved å være sammen med andre, man går også glipp av helsegevinsten ved å være en del av et fellesskap. Flere studier understreker at følelsen av ensomhet er skadelig og vi vet at ensomhet kan bidra til at man spiser mindre, sover dårligere, ikke klarer å være i nødvendig aktivitet og at man er mer utsatt for ulike sykdommer som f.eks. hjertesykdommer, infeksjonssykdommer og psykiske lidelser.

Å forebygge ensomhet

Det er primært det offentlige som i dag ivaretar befolkningens helsebehov. Det er kommunene som har ansvaret for hjemmetjenester og langtidsinstitusjoner, og dermed også har ansvaret for de fleste eldres omsorgsbehov. I Forskrift om kvalitet i kommunale helsetjenester er det eksplisitt nevnt at tjenestetilbudet skal legge til rette for sosiale behov som mulighet for samvær, sosial kontakt, fellesskap og aktivitet. Allikevel viser studier at mindre enn 40% av sykepleiere i de kommunale helse- og omsorgstjenestene sier at de har tid til å ivareta pasienters behov for omsorg, sosial kontakt og fellesskap. Ofte er dreier dette seg om manglende ressurser, og psykososiale behov nedprioriteres til fordel for fysiske.

Det er all grunn til å forebygge ensomhet, men ensomhet er et vanskelig «problem» å løse. For eldre er ensomhet ofte knyttet til fravær av nære personer, og kanskje er løsningen like vanskelig som den er enkel, nemlig at ensomhet løses ved at mennesker møtes og blir kjent. Eldre som sliter med ensomhet og depresjon bør få tilbud om tiltak som bryter ensomheten, på lik linje med yngre mennesker. Man trenger arenaer der man kan bli kjent i trygge omgivelser og på egne premisser.

Det finnes allerede flere tilbud for eldre som forebygger ensomhet, som f.eks. seniordans, gå-grupper for eldre og seniorkor. Mange kommuner og frivillige organisasjoner har besøks- og aktivitetsvenner og andre prosjekter som kobler sammen personer som er utsatte for ensomhet. Stiftelsen «Livsglede for eldre» sørger for at barnehagebarn, skoleelever, studenter og lokale ildsjeler møter eldre og bidrar i eldreomsorgen.

Å sørge for at eldre har digital kompetanse er også et viktig tiltak for å forebygge ensomhet, og teknologiske verktøy kan mobilisere pårørende og bidra til samhandling mellom generasjoner. Det er også foreslått å opprette moderne boligformer for eldre hvor sykehjem og omsorgsboliger har bibliotek, kino, kafe, konserthall eller badeanlegg slik at eldre som blir flyttet inn på institusjon skal ha mulighet til å delta i samfunnslivet og kulturlivet. I et slikt bosamfunn kan eldre delta i forskjellige aktiviteter uten å måtte ta på seg jakken.

Kilde: Pixabay

Er det offentlige tilbudet godt nok?

Selv om slike tilbud er veldig bra og hjelper mange, så er allikevel eldres ensomhet et økende folkehelseproblem. Mye tyder på at det offentlige ikke makter å ivareta eldres psykososiale behov. Dagens tilbud er med andre ord ikke gode nok. Kanskje treffer ikke tiltakene de aller mest sårbare gruppene. Eldre er en stor og variert gruppe med forskjellige behov for sosial stimuli.

For mange eldre er det ikke nok å settes sammen i eldregrupper. Det er vanskelig å være sosial når man nesten ikke ser eller hører lengre, eller dersom man lever med kognitiv svikt. Personer som lever med demens er spesielt vanskelig å forebygge ensomhet hos og forskning viser  at tiltak gjort hos demente eldre har mindre virkning på ensomhet enn hos kognitivt friske eldre. Kanskje blir denne gruppen dermed forsømt, og vi vet at mindre enn 10% av hjemmeboende eldre med demens har dagaktivitetstilbud. Det er lite. (Les mer om kognitiv svikt her)

Kilde: Pixabay

For å hjelpe de mest sårbare gruppene ut av ensomheten trengs det kompetanse, helsepersonell som har tid og som tar seg tid. Sosiale bånd handler ikke bare om de private båndene, men kan også knyttes mellom sykepleiere og pasienter. Også disse relasjonene er helsefremmende for eldre pasienter. At noen viser interesse for det du driver med, og det å ha noen du kan dele små og store opplevelser, gleder og sorger med, er en kilde til livskvalitet og trygghet.

Det er nødvendig å arbeide systematisk for å forhindre ensomhet. Det er behov for tydelige mål i arbeidet mot ensomhet og klare verktøy for kommunen, og dem som jobber med eldre. Det er kommunene som har et særlig ansvar for de eldre som mottar omsorg fra kommunen. Kommunene bør være i stand til å avdekke og kartlegge ensomhet og årsakene til dette, slik at man kan sikre treffsikre tiltak. Samtidig har ikke kommunene nok ressurser til et såpass omfattende arbeid.

Men, er det rimelig å forvente at et økonomisk presset offentlig helsevesen skal prioritere å bruke ressurser på å forebygge og behandle ensomhet? Hvilke andre helsetilbud går det i så fall på bekostning av, og kan vi godta det?

Hva er egentlig sykepleie?

Det har vært stille på bloggen en stund og skyldes at vi har vært travelt opptatt i planlegging og gjennomføring av Øvelse Nord, samt at Anne er i full gang med datainnsamling til sin doktorgrad og jeg forbereder meg til disputas (avsluttende offentlig forsvar av doktorgradsavhandling). Vi satser på å komme sterkere tilbake om litt men i mellomtiden kommer noen (ikke fult så) kloke ord om hva sykepleie egentlig er.

I forbindelse med Tidsskriftet Sykepleien sin temautgave “Hva er egentlig sykepleie?” ba de meg om å svare på noen spørsmål om hva sykepleie er, hvilke utfordringer sykepleierrollen står ovenfor og om vi trenger nye definisjoner på hva sykepleie er. Man sier ikke nei når Sykepleien spør og under er mine tanker om disse spørsmålene.

Link til innlegget hos Sykepleien finner du her. 🙂

Hva er sykepleie?

Sykepleieres ansvarsområder og funksjoner spenner vidt, og det finnes ikke et enkelt svar på hva sykepleie egentlig er.

For meg handler sykepleie om å bruke både hjertet og hjernen. Om å kombinere en subjektiv følelse av at «noe» ikke stemmer, med kliniske vurderinger basert på objektive data og målinger.

Sykepleie er en helhetlig tilnærming med mål om å hjelpe pasienten i å oppnå, opprettholde eller gjenopprette det pasienten selv opplever som best mulig helse og velvære. Det innebærer også å være litt kameleon – å tilpasse seg pasienten, å være veileder for en pasient som trenger forklaring, heiagjeng for en annen som nesten ikke makter, og en trygg hånd å holde i ved livets slutt. Sykepleie handler om å møte både menneskets og sykdommens behov, fordi de er ikke alltid de samme.

Hva er de største utfordringene for sykepleierrollen i dag?

Jeg mener at nedskjæringer, effektivisering og standardisering av sykepleieoppgaver er alvorlige trusler mot sykepleieprofesjonen og mot pasientsikkerheten. Pasientene er eldre og sykere enn før. Deres tilstander svinger, og behovet for å utøve skjønn på stående fot og på en klok måte er helt nødvendig. Allikevel skal sykepleieres arbeidsoppgaver i økende grad forhåndsbestemmes, styres og måles, samtidig som tiden som er til rådighet skrumpes inn.

Sykepleieres ansvarsområder vokser. Det er svært bekymringsfullt at muligheten til å gjøre selvstendige vurderinger og handle ut fra faglig og etisk skjønn i møte med pasientenes komplekse og skiftende behov, innskrenkes.

Det er et problem at sykepleiernes tid spises opp av ikke-pasientnære oppgaver som f.eks. rapportering eller støvtørking, og at verdien av ikke-målbare aktiviteter som for eksempel en samtale, ikke anerkjennes nok. Sykepleieidentiteten settes under press når vi må nedprioritere deler av vår faglighet, våre verdier og profesjonsetikk.

Trenger vi nye definisjoner av hva sykepleie er?

Sykepleiernes særegne funksjon og ansvar er ikke tydelig nok avgrenset. Dermed er det behov for nye definisjoner av hva sykepleie er, samtidig som vi skal holde fast ved våre sykepleiefaglige kjerneverdier. For dersom sykepleie strippes for sitt fundament, er det da sykepleie som praktiseres?

Sykepleie skal utvikle seg for å møte samfunnets behov, men sykepleie er også limet i et stadig mer komplisert helsevesen. Det er vi som kjenner pasienten best og er best egnet til å koordinere et helhetlig pasienttilbud. Vi kan ikke slippe pasientnære oppgaver, og nye definisjoner må ivareta vår nærhet til pasienten samtidig som våre andre oppgaver og roller tydeliggjøres og begrenses.

I lys av fremtidens alvorlige mangel på sykepleiere er det kanskje like viktig å definere hva sykepleie ikke er. Da kan sykepleieres kompetanse prioriteres riktig, så ikke sykepleiernes ansvarsområder fortsetter å vokse inn i det uendelige.

Det handler ikke BARE om lønn

Mange kommuner sliter med å rekruttere sykepleiere. Kommunene trenger hjelp til å se at det er mer enn bare lønn som skal til for å få sykepleiere inn i kommunens stillinger, og behold dem der. Innlegget under er publisert i Avisa Nordland denne helgen. Link nederst 🙂

Fredag morgen lyste følgende overskrift mot meg i Avisa Nordland: «Kritisk mangel på sykepleiere i Bodø: – Gir store driftsutfordringer». Her står det at Bodø kommune lenge har slitt med å rekruttere sykepleiere og vernepleiere, og at mangelen på sykepleiere nå er kritisk. Lønnsforskjeller mellom KS og Spekter pekes på som det avgjørende punkt. Sykepleierne ønsker og fortjener høyere lønn, åpenbart. Men lønn alene er ikke nok.

Jeg er sykepleier og jobber som doktorgradsstipendiat ved Nord Universitet. Jeg forsker på relasjoner mellom sykepleiere og pasienter i hjemmetjenesten og hvordan de forholder seg til og håndterer de organisatoriske systemene de er underlagt. Hjemmetjenestene i de fleste av landets kommuner (også Bodø) er organisert på bakgrunn av tankesettet i New Public Management. Det innebærer et sterkt fokus på lønnsomhet, effektivisering, målstyring og kontroll av ansatte. Sykepleiere slites ut som følge av denne organiseringen, og pasientene lider. Jeg vil løfte fram behovet for endringer i organiseringen av hjemmetjenestene, da det kan bidra til rekruttering og at sykepleiere forblir i sine stillinger.

Jeg tror ikke politikerne er klar over utfordringene sykepleierne står ovenfor, og vil forsøke å gi et svært forenklet innblikk i sykepleiernes hverdag:

Sykepleiere må forholde seg til forhåndsbestemte oppgaver på arbeidslister. Der står det i detalj hva det er bestemt at hver pasient skal få hjelp til og hvor mange minutter sykepleierne har på å gjøre jobben. Det kan for eksempel være: «Administrere medisiner: 5 minutter» eller «Hjelp til dusj: 15 minutter». Oppgavene på denne arbeidslisten er hovedsakelig rettet mot fysiske behov, noe som i seg selv er utfordrende da pasienten ikke bare er en kropp, men et menneske som har behov for å bli sett, hørt, bekreftet og verdsatt for å ha det bra.

Når sykepleierne kommer til en pasient starter de tidtakere på sine arbeidstelefoner. Disse tidtakerne registrerer om sykepleierne bruker akkurat den tiden som pasienten er tildelt. Det er ofte knapt med tid og mange pasienter som trenger hjelp samtidig. Sykepleierne pålegges i tillegg krav om å dokumentere alle oppgaver de har gjort, og eventuelle avvik fra arbeidslisten skal begrunnes. Forståelig nok kan det føles ganske meningsløst å bruke dyrebar tid på å dokumentere at man har tatt inn posten, og begrunne det med at pasientens trapp er isete og glatt, og pasienten kan falle om han går etter posten alene.

Sykepleierne er frustrerte! Dagens organisering er rigid og begrenser sykepleiernes handlingsrom i møte med pasienters skiftende behov. Pasienter er ikke statiske, de har ikke samme behov hver dag. Sykepleiere er utdannet til å se akkurat den unike pasienten de har foran seg, deres spesielle behov og å imøtekomme disse. De føler seg kompetente til å vurdere hvilke behov som er viktigst for akkurat den pasienten, akkurat den dagen, men mulighetene til å gi helhetlig og skreddersydd pleie vanskeliggjøres av formaliserte og oppgaveorienterte organiseringssystemer.

Utallige studier har vist at slik organisering av helsetjenester både har uheldige konsekvenser og er mer kostbar. Det blir flere og flere pasienter i hjemmetjenesten, og de er eldre og sykere enn før. Pasientene lider av alvorlige sykdommer som krever mer avansert medisinsk utstyr og større behov for kompetanse. De trenger sykepleiere som kjenner dem og deres behov. Sykepleiere som har tid og mulighet til samtale og å gjøre nødvendige observasjoner som kan fange opp endringer i pasientens tilstand før pasienten blir alvorlig syk. Sykepleierne må få tillit til å utøve sin profesjon. De kan ikke styres blindt av forhåndsbestemte og tidsstyrte arbeidslister.

Kjære politikere: Denne måten å organisere tjenestene på strider mot sykepleieres verdier og utdannelse. Kommunene mister dyktige sykepleiere med lang erfaring fordi de ikke orker å gå på akkord med seg selv lengre. Organiseringen undergraver sykepleiernes profesjonalitet og tar faget og arbeidsgleden fra dem! Da er det ikke så merkelig at sykepleierne heller søker seg til andre arbeidsplasser hvor de i større grad får utøve sitt yrke i harmoni med egne verdier og utdannelse. Det må mer enn lønn til for å sikre kompetansen i kommunehelsetjenesten.

Innlegget finner du her. 

Hva betyr vel morgenstell og frokost hvis du har hjertesorg?

Som sykepleier er jeg opptatt av relasjoner. Så opptatt av relasjoner at jeg skriver doktorgrad om det. Jeg forsker på relasjoner mellom sykepleiere og pasienter og har tilbragt mye tid i hjemmetjenesten, sammen med sykepleiere som jobber der og pasienter som mottar helsetjenester i sine hjem. Jeg har møtt mange fantastiske flinke folk som strekker seg langt for å hjelpe andre. Jeg har også sett mye ensomhet, mange eldre som bor alene og ikke har familie eller venner.

Jeg tror ikke folk tenker over hvor viktig relasjoner med andre mennesker er, før de blir borte. Når du blir gammel vil du få færre nære relasjoner. Det blir vanskeligere å holde kontakten, og mennesker som du elsker kommer til å dø. I tillegg vil musklene og sansene dine svikte deg, og etterhvert blir dagligdagse ting, som å stå opp av sengen på egenhånd, vanskelig. Plutselig trenger du hjelp fra det offentlige for å klare å bo hjemme. Da kommer det sykepleiere til hjemmet ditt og hjelper deg slik at du får stelt deg, spist frokost, skiftet på et sår eller tatt medisinene dine. Har du få, eller ingen andre mennesker i livet ditt, blir relasjonene til disse sykepleierne veldig, veldig viktig.

Forskning viser at nære relasjoner mellom sykepleiere og pasienter har helsemessige gevinster for pasientene. De opplever økt velvære og livskvalitet til tross for alvorlig sykdom. Sykepleie av høy kvalitet er helt avhengig av nære relasjoner mellom sykepleier og pasient. Å utvikle relasjoner tar tid, men tid er mangelvare i en hjemmetjeneste som ikke er organisert for å utvikle og ivareta relasjoner.

Telling og måling av omsorg

Organiseringen av norsk hjemmetjeneste er i stor grad basert på New Public Management-modellen, hvor effektivisering, mål- og resultatstyring, rapportering og kontroll står sentralt. Behovet for kontroll bunner i en mistillit til at de ansatte gjør jobben sin, dermed må arbeidsinnsatsen deres styres og alle utførte arbeidsoppgaver skal dokumenteres. I hjemmetjenesten er oppgavene som skal utføres hos pasienten forhåndsbestemt gjennom enkeltvedtak, og hver oppgave tidsstyres. Hjemmetjenesten får betalt for det antallet minutter pasienten har vedtak på, og derfor blir det viktig at sykepleieren forholder seg til de forhåndsdefinerte oppgavene og antallet minutter. Bruker sykepleieren mer tid får ikke hjemmetjenesten betalt.

Sykepleiere er frustrerte. De opplever høyt arbeidspress, dokumentasjonskrav og detaljstyring som spiser opp tiden som de vil bruke på menneskene som trenger dem. Fokus på effektivitet og økonomi gjør at sykepleie måles i kvantitative målsetninger, som antall minutter eller utførte vedtak. Det er nemlig vanskelig å måle «helse» eller «omsorg», dermed må sykepleierne måles på det man kan måle. Sykepleiere presses til å gjøre det de måles på, og ikke det som ut fra faglig og etisk skjønn er riktig i situasjonen.

Harde prioriteringer i hjemmesykepleien

Tenk deg at du er sykepleier i hjemmetjenesten, du kommer på dagvakt og får utdelt en liste med 13 pasientnavn. På denne listen står det i detalj hva hver pasient skal ha hjelp til denne dagen og hvor mange minutter det skal ta.

Foto: @josterpi – Flickr.com

Du kjører til den første pasienten. På listen står det at pasienten skal ha hjelp til morgenstell, han skal skifte på et sår, spise frokost, måle blodsukker og få sine medisiner. Du har 34 minutter. Du kjenner pasienten godt og vet at han mistet sin kone for noen måneder siden. Han har tilsynelatende taklet det greit. I dag finner du pasienten under dynen i et mørkt soverom. Du setter deg på sengekanten, tar han i hånden og spør hvordan han har det. Pasienten begynner å gråte. Forteller at han har ligget våken hele natten. Han savner sin kone og føler seg ensom, han trenger noen å snakke med. Dere sitter slik og snakker i en halv time før pasienten er klar for å stå opp, men nå er vedtakstiden brukt opp, og pasienten har ikke spist en eneste brødskive. Den tiden du brukte på å snakke med pasienten betyr at du har mindre tid å fordele på de andre 12 pasientene. Og du vet at Fru Jensen ikke tørr å spise før du har målt blodsukkeret hennes, at Herr Hansen ikke kommer seg opp av sengen uten din hjelp og at Fru Olsen har det veldig vanskelig fordi hun har nettopp mistet datteren sin.

Hvilke behov er viktigst for pasientens helse og velvære?

Hver dag møter sykepleiere slike utfordringer. Å arbeide med mennesker er uforutsigbart og man vet ikke alltid hvilke behov som er viktigst for den enkelte pasienten akkurat den dagen. Sykepleiere er pålagt å utføre de tjenestene pasienten har vedtak på. Hva gjør du da når du ser at en pasient ikke har det bra, men du ikke har tid til å snakke med ham fordi det ikke står på vedtaket?

Hvilket helsevesen vil vi ha? Skal sykepleiere ikke kunne spørre hvordan mennesker har det fordi de blir for opptatte av å innfri forhåndsbestemte krav? At de ikke kan møte pasienten der han er, i sin sorg eller krise. For hva betyr vel morgenstell og frokost hvis man har hjertesorg? At sykepleieren setter seg ned og lytter blir svært viktig i slike situasjoner, men samtaler kan ikke måles og det finnes ikke enkeltvedtak på å lytte. Derfor er relasjonsarbeid «usynlig arbeid», og etter dagens standard ineffektivt. Relasjonens verdi for pasientens helse er vanskelig, om ikke umulig å gjøre om til kvantitative tall. Vi beveger oss mot et system hvor suksess måles ut fra hvor mange pasienter man rakk innom heller enn kvaliteten ved arbeidet som ble utført.

Utvikling av relasjoner kan ikke planlegges og tidsstyres i enkeltvedtak. Vi kan ikke gå inn til en pasient og si at «i dag skal vi danne en relasjon». Det skjer spontant, men det tar tid, og relasjonen utvikles gjennom gjentagende møter, samtaler, nærværenhet og engasjement. Derfor må det finnes tid og rom til spontane samtaler og å møte pasientens unike behov når de oppstår. Vi må ha tillit til at sykepleiere er i stand til å vurdere hvordan tiden best skal disponeres.