Kategoriarkiv: Fagstoff

Selvmordsforebyggende sykepleie

Denne uken, nærmere bestemt 10 september, var verdensdagen for selvmordsforebygging. Dagen skal sette søkelys på at forebyggende arbeid fungerer for å redusere antallet selvmord. I Norge er det organisasjonen LEVE som har ansvar for markeringen av verdensdagen for selvmordsforebygging. LEVE er en organisasjon for mennesker som er etterlatte ved, eller berørt av, selvmord, les mer her.

Som sykepleiere kan vi møte selvmordstruede pasienter i alle områder av helsevesenet. Jeg har aldri jobbet i psykiatrien, men har allikevel møtt flere pasienter som sliter med selvmordstanker, og det kan være utfordrende å vite hvordan man skal møte disse menneskene, og hva man kan gjøre for å hjelpe. Her kan du lese litt mer om selvmord, og hva du som sykepleier kan gjøre for å hjelpe.

Hva er selvmord?

Selvmord kalles også selvdrap, og er det å ta livet av seg selv. Det er en aktiv, og villet handling som fører til døden. På verdensbasis dør nesten 800 000 mennesker årlig som følge av selvmord, det er flere som dør av selvmord enn drap og krig til sammen.

De fleste selvmord skjer i aldersgruppen under 50 år, og det er den nest vanligste dødsårsaken i aldersgruppen 15-25 år. I Norden tar selvmord i dag flere liv enn trafikkulykker, overdoser og kreft. Selv om det er nesten tre ganger så mange kvinner enn menn som gjør selvmordsforsøk, så begås ca. 2/3 av alle selvmord av menn. Les mer om selvmord i Folkehelserapporten om Selvmord i Norge.

Vi kan også anbefale å se Else Kåss Furuseths serie på TvNorge som omhandler selvmord, den kan sees helt gratis her. 

Hvorfor tar noen selvmord?

Årsakene til selvmord er sammensatte og det kan være vanskelig å oppfatte faresignalene. Ofte er det en kombinasjon av ulike faktorer som fører til at en person velger å ta sitt eget liv. Risikofaktorene varierer med kjønn, alder og etnisk gruppe, og kan endres over tid, noe som gjør det vanskeligere å fange opp signaler på selvmordstanker.

Varselsignaler for selvmordstanker kan f.eks. være uro, brått endret oppførsel uten åpenbar grunn, økende tristhet og følelser av at det er vanskelig å holde ut, at man snakker om selvmord eller at man gjør selvmordsforsøk.

De viktigste risikofaktorene for selvmord er tidligere selvmordsforsøk, selvskading og psykiske lidelser som f.eks. depresjon eller schizofreni. Vi vet også at familiehistorie med selvmord, belastende livshendelser som tap av nære relasjoner (ved dødsfall eller samlivsbrudd), mobbing, sosial isolasjon, vold og misbruk kan øke risikoen for selvmordsatferd.

Kilde: WHO

Hva kan sykepleiere gjøre?

Selvmordsforebygging er ikke bare et ansvar som ligger hos spesialistene, det er et samfunnsansvar og ikke minst et sykepleieansvar. Alle sykepleiere kan møte mennesker med selvmordstanker i sitt arbeid, og sykepleiere er sentral i selvmordsforebygging blant annet fordi de møter mennesker i en situasjon der livet i øyeblikket er vanskelig.

De fleste selvmordsnære sender direkte eller indirekte signaler om behov for hjelp, men som mottaker av disse signalene må vi lære oss å tolke signalene, og vite hva vi skal gjøre med dem. En god måte å lære seg litt mer om selvmordsatferd og selvmordsforebygging er ved å delta på kurs. Jeg har selv tatt kurs i «Førstehjelp ved selvmordsfare» som gir en verktøy for hvordan man kan se og møte mennesker som tenker på selvmord. Slike kurs arrangeres over hele landet og er utviklet for å hjelpe helsepersonell som møter selvmordsnære mennesker i sitt arbeid. Les mer om kurset her.

Det viktigste jeg tok med meg fra kurset var at dersom du oppdager at noen sliter med selvmordstanker må du tørre å spørre om de vurderer å ta livet sitt. Terskelen for å spørre er gjerne veldig høy, men åpenhet er ofte en fornuftig måte å forebygge på. Man kan f.eks. si at: «mange som har det så vanskelig noen ganger tenker på å ta sitt eget liv, gjør du det?». Da må man tåle å stå i den samtalen og lytte til personen, veilede eller hjelpe til å søke ytterligere hjelp og sørge for at personen med selvmordstanker er trygg til han eller hun får hjelp. Ved akutt selvmordsfare vil det kunne innebære å fjerne tilgangen til selvmordsmidler (som skytevåpen, høye bygg og giftige stoffer) da det fører til høy dødsrisiko.

Det er en myte at man gir folk ideer ved å stille slike spørsmål. Hvis en person er i en livskrise som er så ille at tankene dveler rundt om det er bedre å ikke leve mer, vil det lette på trykket å snakke om det. Helsebiblioteket har samlet retningslinjer for selvmordsforebygging her. 

Etterlatte ved selvmord

Selvmord har betydelige konsekvenser for familie og andre nære personer, og for samfunnet for øvrig. I Norge begår 500-600 mennesker selvmord per år. For hvert selvmord er det anslått at det står omkring ti nære etterlatte og berørte tilbake. Mange av oss har derfor erfaringer med, eller kjenner noen som har begått selvmord og flere etterlatte rammes av posttraumatiske stressreaksjoner, forlenget sorg, depresjon, angst og selvmordstanker.

Her kan du lese mer i helsedirektoratets veileder om ivaretakelse av etterlatte ved selvmord.

Lever du selvmordstanker, eller er du bekymret for noen?

Ring Mental Helses telefon på 116 123.

Ved akutt selvmordsfare, ring medisinsk nødtelefon – 113.

 

Ensomhet blant eldre

Vi har alle relasjoner med andre, enten det er venner, kollegaer, kassadama på Rema, ektefeller, barn, barnebarn eller som datteren min som har et ubrytelig bånd til kosedyret sitt, en kanin som heter Gulrot. For min datter er Gulrot en hun kan betro seg all verdens hemmeligheter til, en som er der når verden butter imot og som lytter når hun trenger det.

De fleste mennesker trenger å ha nære bånd med andre, slik datteren min har med Gulrot. Etter hvert som vi blir eldre får vi færre nære relasjoner. Barna flytter hjemmefra, vi slutter i jobb og blir pensjonister, mennesker vi er glade i vil etter hvert dø fra oss og det blir vanskeligere å holde på det sosiale nettverket, blant annet på grunn av sykdom, funksjonssvikt og generell alderdomssvekkelse. Eldre er mer utsatt for ensomhet enn yngre, og helsesvikt og tap av nære personer er de viktigste årsakene til eldres ensomhet.

Hva er ensomhet?

Det kan være litt vanskeligå sette ord på hva ensomhet egentlig er. Ensomhet er en form for emosjonelt ubehag. Det er en følelse av savn etter ønsket sosial kontakt med andre mennesker. Det vil si at man har mindre kontakt med andre mennesker enn man har lyst til eller at den kontakten man har gir så lite sosial verdi at den ikke opphever ensomhetsfølelsen. Å være ensom er ikke det samme som å være alene. Man kan ha et stort sosialt nettverk og allikevel være ensom, og man kan være helt alene uten å være ensom. Mennesker med få sosiale kontakter er oftere ensomme enn de med stort nettverk.

Kilde: Pixabay

Ensomhet blant eldre i Norge

Eldre er en voksende gruppe i Norge. Fra 67 års alder regnes man som eldre og mens gruppen i dag utgjør ca. 15% av befolkningen, vil andelen stige til 21% i 2050. Ensomhet blant eldre er et økende folkehelseproblem, ikke bare fordi det blir flere og flere eldre, men også fordi de er mer ensomme enn resten av befolkningen. Mens 16 % av alle nordmenn plages av en følelse av ensomhet, er tallet så høyt som 30% blant eldre over 75 år.

Sosial isolasjon og ensomhet rammer de mest sårbare menneskene i samfunnet hardest. Særlig eldre som bor alene og er hjelpetrengende er utsatt for, og preget av sosiale tap og alvorlig sykdom som kan føre til sorg, savn, utrygghet og ensomhet. I fremtiden vil enda flere eldre bo alene i egen bolig, da det er et uttalt politisk mål at eldre skal bo hjemme så lenge som mulig. Det er delvis fordi det er billigere at personer bor hjemme, siden langtidsopphold på institusjon er veldig kostnadskrevende for trygdesystemet, men det er også fordi det for de fleste er viktig å kunne bo hjemme så lenge som mulig, selv med høy alder og helsesvikt.

Ensomhet innebærer ikke bare at man går glipp av gleden ved å være sammen med andre, man går også glipp av helsegevinsten ved å være en del av et fellesskap. Flere studier understreker at følelsen av ensomhet er skadelig og vi vet at ensomhet kan bidra til at man spiser mindre, sover dårligere, ikke klarer å være i nødvendig aktivitet og at man er mer utsatt for ulike sykdommer som f.eks. hjertesykdommer, infeksjonssykdommer og psykiske lidelser.

Å forebygge ensomhet

Det er primært det offentlige som i dag ivaretar befolkningens helsebehov. Det er kommunene som har ansvaret for hjemmetjenester og langtidsinstitusjoner, og dermed også har ansvaret for de fleste eldres omsorgsbehov. I Forskrift om kvalitet i kommunale helsetjenester er det eksplisitt nevnt at tjenestetilbudet skal legge til rette for sosiale behov som mulighet for samvær, sosial kontakt, fellesskap og aktivitet. Allikevel viser studier at mindre enn 40% av sykepleiere i de kommunale helse- og omsorgstjenestene sier at de har tid til å ivareta pasienters behov for omsorg, sosial kontakt og fellesskap. Ofte er dreier dette seg om manglende ressurser, og psykososiale behov nedprioriteres til fordel for fysiske.

Det er all grunn til å forebygge ensomhet, men ensomhet er et vanskelig «problem» å løse. For eldre er ensomhet ofte knyttet til fravær av nære personer, og kanskje er løsningen like vanskelig som den er enkel, nemlig at ensomhet løses ved at mennesker møtes og blir kjent. Eldre som sliter med ensomhet og depresjon bør få tilbud om tiltak som bryter ensomheten, på lik linje med yngre mennesker. Man trenger arenaer der man kan bli kjent i trygge omgivelser og på egne premisser.

Det finnes allerede flere tilbud for eldre som forebygger ensomhet, som f.eks. seniordans, gå-grupper for eldre og seniorkor. Mange kommuner og frivillige organisasjoner har besøks- og aktivitetsvenner og andre prosjekter som kobler sammen personer som er utsatte for ensomhet. Stiftelsen «Livsglede for eldre» sørger for at barnehagebarn, skoleelever, studenter og lokale ildsjeler møter eldre og bidrar i eldreomsorgen.

Å sørge for at eldre har digital kompetanse er også et viktig tiltak for å forebygge ensomhet, og teknologiske verktøy kan mobilisere pårørende og bidra til samhandling mellom generasjoner. Det er også foreslått å opprette moderne boligformer for eldre hvor sykehjem og omsorgsboliger har bibliotek, kino, kafe, konserthall eller badeanlegg slik at eldre som blir flyttet inn på institusjon skal ha mulighet til å delta i samfunnslivet og kulturlivet. I et slikt bosamfunn kan eldre delta i forskjellige aktiviteter uten å måtte ta på seg jakken.

Kilde: Pixabay

Er det offentlige tilbudet godt nok?

Selv om slike tilbud er veldig bra og hjelper mange, så er allikevel eldres ensomhet et økende folkehelseproblem. Mye tyder på at det offentlige ikke makter å ivareta eldres psykososiale behov. Dagens tilbud er med andre ord ikke gode nok. Kanskje treffer ikke tiltakene de aller mest sårbare gruppene. Eldre er en stor og variert gruppe med forskjellige behov for sosial stimuli.

For mange eldre er det ikke nok å settes sammen i eldregrupper. Det er vanskelig å være sosial når man nesten ikke ser eller hører lengre, eller dersom man lever med kognitiv svikt. Personer som lever med demens er spesielt vanskelig å forebygge ensomhet hos og forskning viser  at tiltak gjort hos demente eldre har mindre virkning på ensomhet enn hos kognitivt friske eldre. Kanskje blir denne gruppen dermed forsømt, og vi vet at mindre enn 10% av hjemmeboende eldre med demens har dagaktivitetstilbud. Det er lite. (Les mer om kognitiv svikt her)

Kilde: Pixabay

For å hjelpe de mest sårbare gruppene ut av ensomheten trengs det kompetanse, helsepersonell som har tid og som tar seg tid. Sosiale bånd handler ikke bare om de private båndene, men kan også knyttes mellom sykepleiere og pasienter. Også disse relasjonene er helsefremmende for eldre pasienter. At noen viser interesse for det du driver med, og det å ha noen du kan dele små og store opplevelser, gleder og sorger med, er en kilde til livskvalitet og trygghet.

Det er nødvendig å arbeide systematisk for å forhindre ensomhet. Det er behov for tydelige mål i arbeidet mot ensomhet og klare verktøy for kommunen, og dem som jobber med eldre. Det er kommunene som har et særlig ansvar for de eldre som mottar omsorg fra kommunen. Kommunene bør være i stand til å avdekke og kartlegge ensomhet og årsakene til dette, slik at man kan sikre treffsikre tiltak. Samtidig har ikke kommunene nok ressurser til et såpass omfattende arbeid.

Men, er det rimelig å forvente at et økonomisk presset offentlig helsevesen skal prioritere å bruke ressurser på å forebygge og behandle ensomhet? Hvilke andre helsetilbud går det i så fall på bekostning av, og kan vi godta det?

Hva er egentlig sykepleie?

Det har vært stille på bloggen en stund og skyldes at vi har vært travelt opptatt i planlegging og gjennomføring av Øvelse Nord, samt at Anne er i full gang med datainnsamling til sin doktorgrad og jeg forbereder meg til disputas (avsluttende offentlig forsvar av doktorgradsavhandling). Vi satser på å komme sterkere tilbake om litt men i mellomtiden kommer noen (ikke fult så) kloke ord om hva sykepleie egentlig er.

I forbindelse med Tidsskriftet Sykepleien sin temautgave “Hva er egentlig sykepleie?” ba de meg om å svare på noen spørsmål om hva sykepleie er, hvilke utfordringer sykepleierrollen står ovenfor og om vi trenger nye definisjoner på hva sykepleie er. Man sier ikke nei når Sykepleien spør og under er mine tanker om disse spørsmålene.

Link til innlegget hos Sykepleien finner du her. 🙂

Hva er sykepleie?

Sykepleieres ansvarsområder og funksjoner spenner vidt, og det finnes ikke et enkelt svar på hva sykepleie egentlig er.

For meg handler sykepleie om å bruke både hjertet og hjernen. Om å kombinere en subjektiv følelse av at «noe» ikke stemmer, med kliniske vurderinger basert på objektive data og målinger.

Sykepleie er en helhetlig tilnærming med mål om å hjelpe pasienten i å oppnå, opprettholde eller gjenopprette det pasienten selv opplever som best mulig helse og velvære. Det innebærer også å være litt kameleon – å tilpasse seg pasienten, å være veileder for en pasient som trenger forklaring, heiagjeng for en annen som nesten ikke makter, og en trygg hånd å holde i ved livets slutt. Sykepleie handler om å møte både menneskets og sykdommens behov, fordi de er ikke alltid de samme.

Hva er de største utfordringene for sykepleierrollen i dag?

Jeg mener at nedskjæringer, effektivisering og standardisering av sykepleieoppgaver er alvorlige trusler mot sykepleieprofesjonen og mot pasientsikkerheten. Pasientene er eldre og sykere enn før. Deres tilstander svinger, og behovet for å utøve skjønn på stående fot og på en klok måte er helt nødvendig. Allikevel skal sykepleieres arbeidsoppgaver i økende grad forhåndsbestemmes, styres og måles, samtidig som tiden som er til rådighet skrumpes inn.

Sykepleieres ansvarsområder vokser. Det er svært bekymringsfullt at muligheten til å gjøre selvstendige vurderinger og handle ut fra faglig og etisk skjønn i møte med pasientenes komplekse og skiftende behov, innskrenkes.

Det er et problem at sykepleiernes tid spises opp av ikke-pasientnære oppgaver som f.eks. rapportering eller støvtørking, og at verdien av ikke-målbare aktiviteter som for eksempel en samtale, ikke anerkjennes nok. Sykepleieidentiteten settes under press når vi må nedprioritere deler av vår faglighet, våre verdier og profesjonsetikk.

Trenger vi nye definisjoner av hva sykepleie er?

Sykepleiernes særegne funksjon og ansvar er ikke tydelig nok avgrenset. Dermed er det behov for nye definisjoner av hva sykepleie er, samtidig som vi skal holde fast ved våre sykepleiefaglige kjerneverdier. For dersom sykepleie strippes for sitt fundament, er det da sykepleie som praktiseres?

Sykepleie skal utvikle seg for å møte samfunnets behov, men sykepleie er også limet i et stadig mer komplisert helsevesen. Det er vi som kjenner pasienten best og er best egnet til å koordinere et helhetlig pasienttilbud. Vi kan ikke slippe pasientnære oppgaver, og nye definisjoner må ivareta vår nærhet til pasienten samtidig som våre andre oppgaver og roller tydeliggjøres og begrenses.

I lys av fremtidens alvorlige mangel på sykepleiere er det kanskje like viktig å definere hva sykepleie ikke er. Da kan sykepleieres kompetanse prioriteres riktig, så ikke sykepleiernes ansvarsområder fortsetter å vokse inn i det uendelige.

Bildet er croppet. Kilde: Flickr - The Hudson Family, Spotlight UCLA

Sykepleie til premature og syke nyfødte

Som sykepleier har jeg hovedsakelig jobbet med voksne pasienter, mest på hjerteovervåkning og på kirurgisk sengepost. På sistnevnte fikk vi innimellom inn smårollinger med brannskader etter å ha tatt på en varm ovn eller fått en kaffekopp over seg. Selv om det er trist og vanskelig når barn skader seg så må jeg innrømme at jeg liker veldig godt å jobbe med barn. Jeg skrev min mastergrad om nyfødtintensiv og for to år siden begynte jeg også å ta ekstravakter på en slik avdeling.

Kuvøse. Kilde: Pixabay

Syke nyfødte og premature er en helt spesiell pasientgruppe og er ikke mini-kopier av voksne. Da jeg hadde opplæring på avdelingen var det veldig spesielt å se sykepleierne stå rolig og observere mens oksygenmetningen til et prematurt barn falt til 30 %. Hos en voksen pasient ville alle alarmer ha gått av ved så lav oksygenmetning, men med dette lille barnet gjaldt det å ha litt is i magen. De små er umodne, og innimellom «glemmer» de å puste. Da er det best at de «kommer på det» selv. Selv om jeg ble svett, var barnet aldri i fare og oksygenmetningen spratt opp igjen i det barnet husket på å puste.

Årlig fødes rundt 60 000 barn i Norge. 7000-8000 av disse må innlegges på nyfødtintensivavdelinger. Moderne fødselsomsorg og utvikling innen intensivbehandling har gjort det mulig å redde premature og kritisk syke nyfødte som for få år siden ikke ville ha overlevd. Dette betyr i praksis at sykepleiere på nyfødtintensiv i større grad gir sykepleie til veldig små pasienter med mer kompliserte tilstander som krever avansert sykepleie. Om du har tenkt at det kunne vært spennende å jobbe med syke nyfødte – les videre 😊

Kilde: Flickr - Eco Bear Biohazard Cleaning Company
Kilde: Flickr – Eco Bear Biohazard Cleaning Company www.ecobear.co

Premature barn

Barn født før 37 fullgåtte svangerskapsuker defineres som premature. Å fødes alt for tidlig innebærer lange sykehusopphold og økt risiko for sykdom og død. Fra 23. svangerskapsuke tilbys det i Norge aktiv, livreddende behandling. Rundt halvparten av barna født i uke 23 som behandles på nyfødtintensiv overlever i dag, og overlevelsesgraden stiger kraftig de neste svangerskapsukene til nesten 90% i uke 25.

Det er stor forskjell på de yngste og eldste premature når det gjelder umodenhet og sårbarhet. Generelt er alle organsystemene til premature umodne, og barna må pleies med forsiktighet for å ikke skades.  Premature får ofte pustevansker på grunn av umodne lunger, lite utviklet muskulatur og umodent pustesenter i hjernen. Derfor kan de trenge medikamentell og mekanisk pustestøtte (f.eks. respirator eller CPAP) i lengre tid etter fødselen. Huden deres (som skal beskytte og bevare) er tynn og de mangler underhudsfett. Huden kan dermed revne om man ikke er veldig forsiktig. Prematures cerebrale umodenhet viser seg ved at de ikke kan regulere temperaturen godt selv, at hormonell regulering ikke virker optimalt, diffus refleksaktivitet (som griperefleksen) og lite dyp søvn. Hjernen og nervesystemets umodenhet gjør at høye lyder, skarpt lys, mye berøring og temperaturforandringer kan gi livstruende stress. Premature barn har derfor et stort behov for å skjermes fra omgivelsene.

Kilde: Wikimedia Commons - Brian Hall
Prematur på CPAP Kilde: Wikimedia Commons – Brian Hall

Som alle andre organsystemer er også fordøyelsesorganene umodne og barnet er kan være avhengig av intravenøs ernæring de første ukene av livet. Dette gjør dem helt avhengige av intravenøse katetre og kanyler. Kanylene, kombinert med umodenhet i alle organer og manglende overføring av infeksjonshemmende stoffer fra mor, bidrar til at barnet har lite motstandskraft mot infeksjoner. Intravenøs antibiotikabehandling er derfor også vanlig de første ukene i nyfødtintensiv.

Fullbårne barn

Barn som fødes fra og med svangerskapsuke 37 regnes som fullbårne. Disse barna er mer moden i organsystemene enn premature, men selv om de er litt mer robuste, møter også de noen av de samme utfordringene. Omveltningen fra den varme rolige tilværelsen inne i magen, til det kalde, ukjente miljøet utenfor kan være stor.  Barnet kan blant annet få problemer med temperaturreguleringen, blodsukkerforstyrrelser, gulsott eller forbigående pusteproblemer. Behandlingsspekteret varierer fra ukomplisert lysbehandling (ved gulsott) eller regulering av lavt blodsukker, til kompliserte medisinske tilstander som krever langvarige opphold i nyfødtintensivavdelingen. Den vanligste årsaken til innleggelse av barn født til termin er asfyksi (pga. utilstrekkelig oksygentilførsel under fødsel), etterfulgt av pusteproblemer og infeksjoner. Også fullbårne nyfødte har et umodent infeksjonsforsvar og er derfor mer utsatt for å få ulike infeksjoner som ofte krever intravenøs antibiotikabehandling. Både Anne og jeg har opplevd at egne barn (født til termin) måtte innlegges på nyfødtintensiv avdeling pga. asfyksi og infeksjon/sepsis. Da er det godt med sykepleiere som vet hva de gjør.

Syk nyfødt Kilde: Pixabay

På nyfødtintensiv avdeling

På nyfødtintensiv avdeling kommer altså både prematurt fødte barn og fullbårne barn med behov for spesiell overvåkning eller behandling den første tiden etter fødselen pga. medfødte lidelser, kromosomavvik og akutt sykdom oppstått i forbindelse med svangerskap og fødsel. Dagens nyfødtintensivavdeling har mye avansert teknologisk utstyr og personalet har spesialkompetanse og utøver komplisert sykepleie og medisinsk behandling. For foreldre eller andre som ikke er vant til dette kan avdelingen virke både teknisk, steril og til dels skremmende. Det syke nyfødte barnet kan ligge månedsvis i kuvøser omringet av teknisk utstyr, ledninger, overvåkning og infusjoner. Det «uler» i alarmer hele tiden og barnets tilstand kan raskt endre seg. Sykepleiernes hverdag på nyfødtintensiv avdeling preges av uforutsigbarhet i at pasientenes tilstand ofte endres hurtig og de kan plutselig bli veldig dårlig, eller at nye syke nyfødte kan innlegges på kort varsel.  

Kilde: Flickr - Brad Greenlee
På nyfødtintensiv avdeling. Kilde: Flickr – Brad Greenlee

Sykepleie til syke nyfødte og premature

Sykepleie til premature og syke nyfødte tar utgangspunkt i konsekvensene av  sykdommen eller prematuriteten. At premature er så umodne og f.eks. ikke kan regulere temperaturen sin selv, innebærer at sykepleieren må sørge for riktig temperatur. Det er nødvendig med spesiell kompetanse om nyfødte, syke nyfødte og premature barns behov og reaksjonsmønster for å kunne gi god sykepleie. Videreutdanning innen barn, nyfødtsykepleie og/eller intensiv er vanlig blant sykepleiere.

Kilde: Flickr - Jim Champion
Lysbehandling ved gulsott Kilde: Flickr – Jim Champion

De nyfødte pasientene er små og sårbare. De kan ikke selv fortelle hvordan de har det eller hva de trenger og er avhengig av at sykepleieren kan tolke deres signaler. Jo sykere og/eller mer prematurt barnet er, jo vagere er signalene de sender ut. En liten rynke i pannen kan bety at det er fare på ferde. Observasjon er derfor selve grunnlaget for sykepleien av det nyfødte barnet.

Sykepleie på nyfødtintensiv kan innebære alt fra høyteknologisk intensivbehandling som respirator til en prematur med umodne lunger, til helt grunnleggende omsorgsoppgaver som bleieskift og mating. Mange premature sliter med å komme i gang med ammingen på grunn av umoden sugerefleks, og derfor brukes tid på å veilede mor i amming av barnet. Siden syke nyfødte og særlig premature er sårbare for ytre stimuli, er det også en viktig oppgave å verne barnet fra for mye lyd, lys og undersøkelser.

Kilde: Flickr - Jim Champion
Mating med sprøyte Kilde: Flickr – Jim Champion

På nyfødtintensiv gis sykepleie både til det nyfødte barnet og til familien som helhet. Det betyr at det som skjer med det nyfødte barnet, også rammer familien, særlig foreldrene. Foreldre til premature og syke nyfødte opplever ofte krisereaksjoner i forbindelse med fødsel og barseltid. Å oppleve at barnet deres er sykt er belastende og de er i fremmede omgivelser og avhengig av ukjente mennesker. Det hele kan oppleves ganske uvirkelig og de kan føle seg hjelpeløse, oppleve angst og skyldfølelse. En del av jobben er derfor å støtte og snakke med foreldre om følelsene deres rundt det de har opplevd, samt inkludere dem i omsorgen for barnet.

Kilde: Wikimedia Commons - Polihale
Prematur født i uke 30, på mors bryst. Kilde: Wikimedia Commons – Polihale

Lær av pasientcaser

Vi i Sykepleie i Nord elsker å lære av pasientcaser. Det er en fin måte å se sammenheng i et pasientforløp. På denne måten kan man få innblikk i symptomer, observasjoner, vurderinger, blodprøver, undersøkelser og behandling til pasienter med både vanlige og sjeldne tilstander.

Så dagens anbefaling fra oss er Tidsskrift Den Norske Legeforening. Alt innhold i Tidsskriftet publiseres på nett, og er åpent tilgjengelig for alle. Her finner dere MASSE spennende fagstoff.

En vi spesielt liker er Noe å lære av. Her finner dere detaljerte pasientcasuser som leger selv skriver for at andre skal kunne dra lærdom av.

For eksempel:

  • «En mann ble lagt inn i sykehus på grunn av mistanke om gastroenteritt og dehydrering. Utviklingen i løpet av de neste timene ble overraskende dramatisk. Årsaken viste seg å være en tilstand som er uvanlig i Norge i dag…..» Les fortsettelsen på denne casusen her
  • Eller en lærerik casus om hvor galt det kan gå ved heteslag

 

I tillegg liker vi Medisinen i bilder.  Her kan dere se bilder av forkalkning i kjeveligament eller propp i lungene!

God Lesing!

Antibiotikaresistens

Antibiotikaresistens innebærer at bakterier er motstandsdyktige mot antibiotika, og er i dag en av de største utfordringene i moderne medisin. Resistens er en global utfordring og kan føre til lengre sykdomsvarighet, manglende behandlingsmuligheter og økt dødelighet.

Etter min datter ble født fikk hun sepsis. Årsaken var uklar, mest sannsynlig fikk hun en infeksjon under fødselen. Sepsis er, som forklart i et tidligere innlegg, bakterier i blodet. På grunn av effektiv antibiotikabehandling ble min datter raskt frisk. Hadde ikke antibiotikaene virket, ville utfallet blitt et helt annet.

Antibiotika brukes til å behandle infeksjoner forårsaket av bakterier. Medikamentene har ingen effekt mot f. eks. virus. Den mest vanlige antibiotikatypen er penicillin, som det finnes mange varianter av. Penicillinet ble oppdaget av Alexander Fleming i 1928. Det fikk han Nobelprisen for. Det har senere blitt videreutviklet til andre typer som ampicillin, amoxicillin og benzylpenicillin som virker mot en lang rekke mikrober i behandlingen av ulike infeksjoner.

Antibiotika er blant de medisinske oppdagelser som i størst grad har bidratt til å bedre folkehelse og øke levealderen. Antibiotika kan redde liv om det brukes korrekt. De stanser formeringen av bakterier eller de dreper dem. Kroppens naturlige forsvarsmekanismer ordner opp i resten.

Før denne oppdagelsen døde mennesker av infeksjoner som i dag er enkle å kurere. Men med tilgjengeligheten på antibiotika økte også forbruket. Med overforbruk kom også utviklingen av resistente bakterier. Antall dødsfall på verdensbasis anslås til 750 000 pr år grunnet antibiotikaresistente bakterier. I dette tempoet risikerer vi at i år 2050 er det 10 millioner dødsfall årlig.

Bakterier er levende organismer med individuelle forskjeller på samme måte som mennesker. På grunn av disse individuelle forskjellene vil det alltid finnes noen bakterier som tåler antibiotika bedre enn andre. Når de følsomme bakteriene og deler av kroppens naturlige og ufarlige bakterier (normalfloraen) utryddes ved behandling med antibiotika, får de motstandsdyktige bakteriene bedre mulighet til å formere seg. I løpet av en antibiotikakur kan motstandsdyktige, eller resistente, bakterier bli dominerende.

Uten effektive antibiotika vil vi i mindre grad kunne utføre store operasjoner, organtransplantasjoner og kreftbehandling.

Denne videoen lagd av Harvard Medical School viser en skremmende utvikling:

MRSA

mrsa
Foto: Hentet fra Wikipedia

En av de vanligste og farligste resistente bakterietypene er MRSA. Stafylokokker er en fellesbetegnelse for en gruppe bakterier som normalt finnes på huden til mennesker. Stafylokokkus aureus (gule stafylokokker) er en av hovedgruppene av stafylokokker. Bakterien er harmløs og ufarlig og bidrar til å holde farligere bakterier borte. Men dersom hudens barriere blir brutt, for eksempel ved sår, skader eller sykdom i huden, kan disse ufarlige overflatebakteriene trenge inn i kroppen og spres lokalt under huden, eller med blodet til andre deler av kroppen.

De vanlige stafylokokkene var opprinnelig enkle å behandle med penicillin. Men tidlig etter at penicillinet ble oppdaget greide noen av bakteriene å forandre seg slik at de ikke lot seg drepe av penicillin. Dette førte til utvikling av meticillin, som er et spesial-penicillin beregnet for motstandsdyktige stafylokokker. Men det samme skjedde på ny, det tok ikke lang tid før det utviklet seg bakteriestammer som også var motstandsdyktig (resistent) mot meticillin. Det er dette som kalles Meticillin Resistent Stafylokokkus Aureus (MRSA)

Årsaker til oppveksten av resistente bakterier?

Overforbruk

I Norge har vi et moderat forbruk av antibiotika sammenlignet med de fleste andre land. Men forbruket har likevel økt med 30% de siste tiårene. I Norge forskrives nærmere 90 % av all antibiotika utenfor sykehus. 60 % av dette utgjør forskrivninger til luftveisinfeksjoner, som oftest skyldes virus. Altså tilfeller hvor antibiotika ikke har effekt. I tillegg forskrives det alt for mye til barn.

Men svineindustrien virker være et presserende problem. Visste du at det brukes mengder av antibiotika i kjøttindustrien? Når grisene er små, 4 uker gamle, blir de tatt fra moren sin for å fetes opp på tørrfor. Magene deres tåler ikke denne overgangen, da de egentlig skal die. Dermed får de antibiotika. I Danmark har en MRSA-type kalt CC398 fått fotfeste i svinefjøser. Denne typen MRSA er nå påvist å smitte fra dyr til mennesker- og i 2014 var 1200 mennesker smittet av bakterien MRSA CC398. Smitten har altså spredt seg fra svinefjøsene, til samfunnet og inn på sykehus. Danmark eksporterer svin til flere deler av verden for en halv milliard kroner årlig.

En dansk dokumentar tilgjengelig på NRK avdekker hvordan bøndene i Danmark jobbet mot testing av MRSA av avlsgrisene og hemmelighold av alvorlighetsgraden. Episoden anbefales!

Utenlandsreiser

Av totalt drøyt 2000 personer som fikk påvist MRSA i Norge i fjor, ble et lite mindretall smittet på sykehus. Hele tusen personer ble smittet utenlands. 800 personer ble smittet av andre i Norge.

I den norske dokumentarserien Brennpunkt viser de blant annet Mona, som får en vannblemme på foten etter å ha tråkket på varme fliser ved bassengkanten i Syden. Dette fører til mange måneder på isolat på Ullevål Sykehus, flere alvorlige infeksjoner og til slutt amputasjon av benet.

I samme episode viser de klipp fra Hydrabad, India. Her holder 200 legemiddelfabrikker til. På grunn av andre (ingen) regler om medisinsk utslipp, slipper de medisinsk overskudd og avfall ut i kloakk og lokalt kildevann. Prøver fra dette vannet viser ville forekomster av resistente bakterier. I tillegg får man kjøpt antibiotika på kiosken. Uten resept. Dette har jeg selv opplevd i Afrika. På vei ned fra Kilimanjaro i 2011, fikk jeg en kjedelig urinveisinfeksjon. Vel nede smatt guiden vår inn på en lokal matbutikk, og kom ut med antibiotika. Til meg.

Hva kan gjøres?

Et viktig tiltak for å unngå unødig antibiotikabruk, er å forebygge at infeksjoner oppstår. Flere infeksjoner kan forebygges. Blant befolkningen er tiltak som god hånd-, hoste- og kjøkkenhygiene viktig. I helseinstitusjoner er det spesielt viktig med god etterlevelse av smitteverntiltak. Vaksinering er også et effektivt virkemiddel for å forebygge infeksjoner og dermed behovet for antibiotika.

Norske helsemyndigheter har satt som mål å redusere den totale mengden av antibiotika som brukes i Norge med 30 % innen 2020. Dette vil være et viktig bidrag i å dempe økende resistensutvikling i bakterier. Dermed vil vi kunne beholde disse viktige medisinene i effektfull infeksjonsbehandling, også i fremtiden.

Vi skal ikke slutte å bruke antibiotika. Men vi ønsker å bevare disse livsviktige medisinene slik at de også i fremtiden kommer til nytte i behandlingen av infeksjonssykdommer.

Unødvendig bruk av antibiotika omfatter både overforbruk og feil bruk, og fører til økt resistens.

  • Feil bruk vil for eksempel være å gi antibiotika til en pasient som har en virusinfeksjon, eller som har en bakterieinfeksjon som vil gå over av seg selv.
  • Det er også feil å gi mer bredspektret antibiotika enn nødvendig, eller gi antibiotika i for lav, eller for sjelden (og dermed ikke effektiv) dose.

Man bør ikke forskrive eller starte behandlingen uten gode diagnostiske overveielser (gjerne med støtte i laboratorieprøver).

Interessert i mer lesing?

MSIS (Meldingssystem for smittsomme sykdommer) registrerer bærertilstand og infeksjoner for følgende resistente bakterier:

  • meticillinresistente gule stafylokokker (MRSA)
  • vankomycinresistente enterokokker (VRE)
  • penicillinresistente pneumokokker (PRP)
  • mikrober med spesielle resistensmønstre, for eksempel, karbapenemaseproduserende Enterobacteriaceae (ESBLCARBA)

Norsk overvåkingssystem for resistens hos mikrober (NORM) kartlegger resistensforhold, overvåker resistensutvikling og gjør resultatene tilgjengelige for helsetjenesten og forskning. NORM drives av Universitetssykehuset i Nord-Norge i nært samarbeid med landets medisinsk-mikrobiologiske avdelinger.

NORM er også ansvarlig for norsk deltagelse i Det europeiske overvåkingssystemet for antibiotikaresistens EARSS.

Les også

 

Organtransplantasjon

Dette er del 2 av et tidligere innlegg om organdonasjon. Her får du en kort innføring i organtransplantasjon. Teksten er hentet og lett omskrevet fra Norsk ressursgruppe for organdonasjon (NOROD), Nasjonal behandlingstjeneste for organtransplantasjon og Wenche Gerandsens artikkel Et hjerte til overs fra Aftenposten Innsikt.

Hva er transplantasjon?

Ved langt kommet, irreversibel organsvikt kan organtransplantasjon være aktuell behandling. I Norge transplanteres rutinemessig nyre, lever, pankreas, hjerte og lunger. Mens det brukes avdød organgiver for alle organer, brukes i Norge også levende giver til nyretransplantasjon og til dels levertransplantasjon. I noen land brukes også levende giver til lungetransplantasjon, da særlig til barn. Alle transplantasjoner utføres ved Rikshospitalet eller i utlandet via Rikshospitalet. Livslang oppfølging etter transplantasjon i samarbeid mellom Rikshospitalet og pasientens lokale sykehus.

Felles for all organtransplantasjon er at operasjonen er omfattende med høy risiko, og at mottagerne av organet må bruke immundempende medisiner livslangt etter transplantasjonen. Derfor må egnethet for transplantasjon vurderes nøye i hvert tilfelle før en transplantasjon. I tillegg er det mangel på tilgjengelige organer, særlig lunger, og det må derfor ofte gjøres en streng prioritering. Denne prioriteringen baseres hovedsakelig på behov og på utsikter til vellykket resultat. Utbredt sykdom i andre organsystemer og den økte tendens til infeksjoner vil i praksis være de viktigste betenkelighetene ved organtransplantasjon hos immunsviktpasienter.

Forberedelser til transplantasjon består i å kartlegge pasientens blodtype og vevstype. De viktigste er blodtypeantigenene, siden vevstypeantigenene. Man ønsker en donor med et immunapparat som har flest mulig likhetstrekk med pasientens.  Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet inngår som ett av 10 senter i organisasjonen Scandiatransplant (scandiatransplant.org). Hver av de nordiske landene har for små populasjoner til å sikre optimal vevstype-likhet og å kunne tilby en haste-venteliste ved akutt svikt i lever og hjertefunksjon. Formålet med Scandiatransplant er bl.a. å sikre best mulig match samt å kunne tilby en ordning med hasteventeliste ved å dele organer mellom medlem sykehusene etter bestemte kriterier. Mellom 10 og 20% av organene i Skandinavia deles på denne måten. Scandiatransplant har i tillegg en rekke kvalitetsregister for transplantasjonsvirksomheten i de nordiske landene.

Utfordringen med transplantasjoner er at det oppstår en forkastelsesreaksjon mot det fremmede vevet. For å dempe denne reaksjonen må transplanterte pasienter bruke immunsuppressive medikamenter- medikamenter som undertrykker immunforsvaret.

Tolypocladium inflatum

I 1956 foregikk den første organtransplantasjonen – en nyre – i Norden. Operasjonen fant sted ved Rikshospitalet i Oslo, bare to år etter verdens første vellykkede nyretransplantasjon i USA. Men de første transplantasjonene var kortvarige suksesser. Pasientene levde ikke lenge etter operasjonene. De fikk kanskje noen uker før organene sluttet å virke. Immunforsvaret reagerer på fremmede organer som inntrengere, og støter dem bort med store betennelser.

Mannen som ble Nordens første nyretransplanterte i 1956, levde bare 30 dager med den nye nyren. Legene hadde gjort det de kunne for å hindre avstøting, men metodene var for røffe for en menneskekropp. De hadde heller ikke tilstrekkelig kunnskap om hvordan vevstyper til donor og mottager må passe sammen. Bortstøting og tidlig død forble det største problemet med transplantasjoner på verdensbasis. Men en del av norsk natur endret pasientenes forventede levetid.

En sensommerdag i 1969 kjørte den sveitsiske biologen Hans Peter Frey og hans kone over Hardangervidda. De var på ferie, men Frey tok likevel med seg jordprøver underveis. En av prøvene inneholdt en mikrosopp kalt Tolypocladium inflatum. Det sveitsiske legemiddelfirmaet Sandoz, en del av dagens storaktør Novartis, oppdaget raskt at soppen virket dårlig som antibiotika. Den produserte nemlig biokjemikalien ciklosporin, som svekket immunforsvaret.

Ved dårlig immunforsvar unngår man at kroppen støter bort de nye organene. Ciklosporin er i dag hovedingrediensen i medisiner som transplanterte må ta morgen og kveld for å holde seg i live. Medisinen åpnet for en helt annen forventet levetid for transplanterte, og den gjorde det mulig å gå videre med transplantasjon av andre organer.

Hvordan foregår det?

La oss si en kvinnelig pasient har fått et hjerneslag i Tromsø, og blir kjørt på sykehuset i full fart. Legene på intensivavdelingen gjør alt de kan for å redde livet hennes. Men etterhvert ser de hvor alvorlige skadene er. Pasienter med alvorlige hodeskader er de eneste som i praksis kan bli donorer etter sin død. Nå tar legene i Tromsø den første telefonen til Rikshospitalet i Oslo. Der jobber Stein Foss, vakthavende transplantasjonskoordinator. Han er en av seks slike koordinatorer i Norge.

Foss starter med å samle inn medisinske opplysninger om pasienten i Tromsø. Han spør en kirurg til råds, og melder tilbake til legen på sykehuset i Tromsø at dersom pasienten dør, kan de bruke hjertet og leveren. Men skal de kunne bruke lunger, må de ha tilleggsprøver. Blodprøver blir sendt til Oslo med kurier i fly. Dette skjer mens legene i Tromsø fortsatt prøver å redde livet til slagpasienten.

«Da vet legen hvilke organer som er aktuelle, og kan ha muligheten for donasjon i bakhodet dersom pasienten dør», forklarer Foss.

Etter en kamp for livet i nesten et døgn, viser kliniske symptomer at hjernen til pasienten i Tromsø er dødelig skadet. Legen tester alle hjernenervene, som bekrefter at hjernen er totalt ødelagt. Dersom organdonasjon skal gjennomføres, må dødsdiagnostikken bekreftes med en spesiell røntgenundersøkelse, som vil vise om blodtilførselen til hjernen er stoppet. Men før legen i Tromsø foretar denne undersøkelsen, ringer han til Foss i Oslo og forteller at pasienten er død. Røntgenbildeserien fjerner så enhver tvil, og ektefellen gir sitt samtykke. Kirurgene ved Rikshospitalet blir oppdatert om utviklingen, og koordinator Foss har allerede ordnet med et småfly som skal frakte donorteamet til Tromsø. Pasienter som passer til donororganene blir varslet, og fløyet inn til Oslo fra hele landet.

Donortemaet – mellom fire og ni personer, avhengig av hvilke organer som skal hentes – er på vei. Kirurger, operasjonssykepleiere, kanskje en anestesilege, og koordinatoren. Reiseplanen er trang, for Tromsø er det donorsykehuset som ligger lengst unna. De tar en maxitaxi til Gardermoen. Det innleide småflyet står og venter på dem.

Fremme på sykehuset sjekkes viktige ting som identitet, blodtype og dødserklæringen. Så starter operasjonen. De beregner ca. én time pr. organ som skal ut av den avdødes kropp. Når blodsirkulasjonen til organene stanses, ringer Foss til Oslo. Stoppeklokken starter samtidig. Nå har de bare fire timer på seg før hjertet, som tåler minst tid uten blodsirkulasjon, må være på plass i den nye kroppen. Det tar en time å kjøle ned og pakke inn organene. Maxitaxien er byttet ut med en ambulanse med blålys. Flyet er varslet. Det har meldt inn flighten og startet motorene. Kirurgen i Oslo er også varslet på ny. Han triller nå pasienten som skal bli mottager av hjertet, inn på operasjonsstuen.

Flyturen til Gardermoen tar i underkant av to timer. En ambulanse venter ute på rullebanen. Kirurgen blir oppringt, men han har lagt fra seg mobilen, for han står og opererer på pasienten. Det er fortsatt mørkt utenfor. Assistenten hans forteller at de har ca. 25 min igjen før donorteamet er inne. Han åpner brystkassen og kobler til en hjerte/lungemaskin. Når donorteamet setter fra seg transportboksen på operasjonsstuen, klipper kirurgen ut det syke hjertet. Han har nå 15 minutter på seg til å sette inn det friske hjertet, før det har vært uten blodsirkulasjon i fire timer.

«Det går akkurat, når alt er nøye planlagt. Men vi må hele tiden være i forkant, og tenke to trekk fremover», sier Foss, som har jobbet som koordinator siden 1995.

Mer lesing? 

Litt mer sykepleiefaglig:

Nasjonal behandlingstjeneste for organtransplantasjon finner du informasjon om både hjerte- og lungetransplantasjoner og nyre- og levertransplantasjon, som følger under. På NORODs hjemmesider finner du e-læringskurs, litteratur og statistikk mm om emnet.

Nyretransplantasjon

Generelt er nyretransplantasjon det beste tilbudet for behandling av terminal nyresvikt. Det gir bedre livskvalitet, i de fleste tilfellene lenger levetid og er dessuten samfunnsøkonomisk den beste løsning fremfor dialyse, som er å rense kroppen for avfallsstoffer og overflødig væske når nyrene svikter. Det største problemet er mangel på nyrer og dermed økende ventelister på nyre fra avdød person. Det beste alternativet er dersom man har mulighet for å finne en levende donor i familien. Dette bedrer transplantatoverlevelsen. Når levende giver ikke finnes, settes pasienten på ventelisten i Scandiatransplant (scandiatransplant.org).

Det er et mål å transplantere flest mulig pasienter i en predialystisk fase slik at de unngår dialysebehandling. Dette er et generelt akseptert mål internasjonalt, men det oppnås relativt sjelden. I Norge er andelen 24 % som er den høyeste raten i verden. En hovedårsak er at opptil 40 % får nyre fra levende giver- det er da lettere å få utført transplantasjonen i tide, halvparten venter over ett år på ventelisten for nyre fra avdød og mange blir da dialyseavhengige.

Det er ikke alle pasienter som har nytte av transplantasjon, hver enkelt pasient må vurderes individuelt og gevinsten må balanseres opp mot risikoen. Det er særlig høy alder og andre fysisk eller alvorlig psykiske tilstander som kan kontraindisere transplantasjon

Retningslinjer for utredning og behandling finner du i nasjonal behandlingsprotokoll for nyre-, pancreas og øyecelletransplantasjon (pdf).

Se denne animerte YouTube-videoen om hvordan en nyre blir høstet:

Levertransplantasjon

Levertransplantasjon er den eneste behandling ved alvorlig akutt eller kronisk sviktende leverfunksjon. Vanlige følgetilstander til leversykdom som gjør at transplantasjon overveies er:

  • variceblødning
  • behandlingsrefraktær ascites
  • hepatorenalt syndrom
  • hepatopulmonalt syndrom
  • portopulmonal hypertensjon
  • hepatisk encefalopati
  • spontan bakteriell peritonitt
  • gallegangsinfeksjoner
  • kløe og ekstrem tretthet
  • koagulopati, malnutrisjon
  • hepatisk osteodystrofi

Retningslinjer for utredning og behandling finner du i nasjonal behandlingsprotokoll for levertransplantasjon (pdf).

Ytterligere lesing:

Organdonasjon

Dette er første av to innlegg. Det første innlegget vil ta for seg hovedmomentene om organdonasjon, og det andre innlegget vil ta for seg hovedmomenter om organtransplantasjon. Nederst i innlegget finner du linker med utfyllende informasjon.

Kanskje skal du som student skrive en oppgave om temaet, kanskje er du en leser som vurderer å bli donor eller kanskje kjenner du noen som trenger et organ? Uansett, god lesing!

Hva er organdonasjon og hvorfor doneres organer?

I følge Norsk ressursgruppe for organdonasjon (NOROD) er organdonasjon en prosess der et organ eller del av et organ gis fra et menneske i den hensikt å bli transplantert til et annet menneske. Donasjon av organ(er) i denne hensikt kan foregå med avdød eller levende giver.

Organtransplantasjon er overføringen av et fungerende organ fra en giver til en pasient. Organtransplantasjon er den beste behandling ved varig organsvikt, og for mange pasienter er dette den eneste tilgjengelige behandling. Resultatene ved organtransplantasjon i Norge er meget gode, med betydelig forlengede leveutsikter og bedre livskvalitet sammenlignet med alternative medisinske behandlingstilbud.

Den første vellykkede nyretransplantasjon mellom mennesker skjedde i Boston i 1954. Giver og mottager var eneggede tvillinger. Allerede 2 år senere ble Norges og Nordens første nyretransplantasjon gjennomført ved Rikshospitalet. Senere er det i Norge transplantert pasienter med hjerte, lever, lunge og bukspyttkjertel. De fleste organdonasjoner er fra avdøde givere, men i Norge utføres nå ca. 25 % av alle nyretransplantasjoner med nyre fra levende giver.

2017 i tall

  • 112 gjennomførte donasjoner fra avdød giver
  • 463 pasienter fikk livreddende hjelp
  • 78 prosent positive svar til donasjon (avdøde selv, eller familien på vegne av avdøde)
  • 436 organtransplantasjoner fra avdød giver
  • 77 organtransplantasjoner fra levende giver (en nyre)
  • 12005 transplantasjoner i Norge siden oppstart i 1969
  • 437 på venteliste for nytt organ (pr. 31.12.2017)

Hvilke organer kan doneres?

En avdød kan donere: hjerte, lunger, lever, nyrer og bukspyttkjertel (pancreas), i alt syv organer. Ulike vev, som hornhinne, benvev, sener, hjerteklaffer og blodårer, kan også doneres med tanke på transplantasjon.

Fra bukspyttkjertelen er det mulig å trekke ut øyceller for donasjon (kan brukes som behandlingsform for diabetespasienter). En lever kan deles for transplantasjon til to mottagere. Som levende giver kan man donere én av sine to nyrer til en slektning eller nær venn.

Hvem kan donere?

Alle kan si ja til organdonasjon, men de som faktisk blir organdonorer er som regel personer som dør mens de er i respirator, på et av landets donorsykehus. Dessuten må en rekke medisinske krav være oppfylt. Organdonasjon er mulig ved 0,4-0,5% av alle dødsfall. Det er ingen begrensninger i forhold til alder eller kjønn for hvem som kan donere organer. De aller fleste religiøse retninger stiller seg positive til organdonasjon.

Er det pårørende som bestemmer?

Nei, det er avdødes vilje som gjelder ifølge transplantasjonsloven. Har avdøde sagt ja til organdonasjon, enten muntlig eller skriftlig, f.eks. i form av et donorkort, -app, eller annet, skal donasjon gjennomføres, hvis medisinsk mulig. De pårørende har da ikke anledning til å nekte dette.

Er avdødes vilje ukjent, vil legene i samråd med pårørende forsøke å komme frem til hva avdøde kan ha ønsket. Dersom de pårørende ikke motsetter seg det, kan donasjon gjennomføres. I tilfeller der den avdødes holdning til donasjon var negativ, gjennomføres ikke donasjon selv om de pårørende skulle stille seg positive til dette.

Hvordan foregår det?

  • En person blir utsatt for en ulykke, blodpropp eller hjerneblødning.
  • Ambulanse blir tilkalt og pasienten fraktes til sykehus. Ambulansepersonell har fokus på å redde liv -de leter ikke etter donorkortet.
  • Legene på sykehuset prøver å redde pasienten. Donasjon er ennå ikke aktuelt.
  • Legene ser at pasienten ikke kan reddes. Nå begynner de å tenke på donasjon. Dette kan skje fra noen timer til dager etter ulykkestidspunktet. Normal prosedyre betyr at pårørende kontaktes ved alvorlige innleggelser.
  • Pasienten dør, men sirkulasjon til organene opprettholdes med respirator.
  • Donorlegen spør pårørende om de kjenner avdødes holdning til donasjon, da kan donorkortet være til hjelp. Det er avdødes vilje som gjelder.
  • Donorteam fra Oslo universitetssykehus HF, Rikshospitalet, blir kontaktet og kommer ut og henter organene.
  • Transplantasjon blir gjennomført ved landets transplantasjonssykehus, OUS, Rikshospitalet. Inntil syv mennesker kan bli reddet.
  • Etter en donasjon blir det en normal begravelse.

Hvordan fastslås det at pasienten er død?

Forskriftene til loven gir helt klare og omfattende instrukser om hvordan det skal fastslås at pasienten er død. Blant annet foretas det cerebral angiografi av hjernen. Dette er en røntgenundersøkelse som viser at det ikke lenger er blodtilførsel til hjernen. Hjernen er da totalt og uopprettelig ødelagt (også kjent som hjernedød). Når alle krav er oppfylt, utstedes dødsattest som underskrives av to leger. Det finnes på dette tidspunkt ingen tvil om at pasienten er død.

Passer et donert organ til alle som trenger det?

Det må være en viss forlikelighet, eller «match», mellom giver og mottager. De viktigste kriteriene er:

  • at de har samme blodgruppe (blodgruppeforlikelighet)
  • er omtrent av samme høyde og vekt (ved hjerte-, lunge- og levertransplantasjon)
  • at immunologiske forhold tillater transplantasjon

Ved behov kan likevel blodtype-kravet omgås, både ved lever- og nyretransplantasjon. I blant deles lever i to deler som så kan transplanteres til hver sin pasient. Ved levertransplantasjon hos barn må en voksen lever alltid deles grunnet plassforhold. Ved nyretransplantasjon stilles visse krav til vevsforlikelighet.

Hva er vevsforlikelighet?

Vevstype er et uttrykk for den kombinasjon hver og en av oss har av noen spesielle overflatemolekyler på cellene våre som er viktig for immungjenkjenning av fremmedstoffer, så som virus, bakterieprodukter, skadde celler osv. Vevstypene er altså ikke noe annet enn spesielle antenner på våre celleoverflater. Disse er såpass individuelt varierende at de er med på å definere hver og en av oss rent immunologisk. Ved å matche, prøver en å dermed å finne vevstyper som er mest mulig like av utseende, og til dette benyttes forskjellige laboratoriemessige teknikker. Betydningen av å matche for vevstyper har blitt noe mindre med moderne immunsuppresjon (demping av immunforsvaret), men benyttes fortsatt ved nyretransplantasjon.

Hvorfor ikke donorregister?

I Norge er hele befolkningen potensielle donorer. Det finnes et donorkort, laget av Stiftelsen Organdonasjon, som blant annet kan skrives ut fra www.organdonasjon.no. Hovedhensikten med kortet er å bevisstgjøre, og få de som er villige til å bli donorer, til å snakke med sine pårørende, slik at de er informert dersom det skulle bli aktuelt. Kortet fås nå også som mobilapplikasjon for Apple og Android. Den sender en SMS til to selvvalgte pårørende, som hjelper samtalen i gang.

Noen land har donorregistre, som i Danmark der man kan velge ja, nei, eller et betinget ja med spesifisering av hvilke organer man er villig til å donere. Man kan også oppgi et «vet ikke», som overlater til de pårørende å ta stilling. I noen stater i USA og i Australia kan man velge å ha donorstatus på førerkortet. Spania har ikke noe donorregister, men er likevel det landet i verden med flest donasjoner i forhold til innbyggertallet. Effektiviteten skyldes blant annet substansielle investeringer i donorsykehus og opplæring av helsepersonell.

Forskning viser at det ikke er noen sammenheng mellom donorregister og donorrate. Både Sverige og Danmark har registre. Likevel er donasjonsratene høyere i Norge, enn hos våre naboland.

Av de 40.000 personer som dør i Norge hvert år er det mindre enn 0,5 % som egner seg som donorer, det vil si mindre enn 200 personer. Hvis man skal ”finne” noen i et slikt register innebærer det at registreringsprosenten (med enten ja eller nei) må være høy, fortrinnsvis 60 – 70 % av befolkningen. Dette har ingen land lykkes med. Generelt melder en lav andel av de positive seg inn i slike registre. Manglende innmelding kan tolkes av de pårørende som et «nei». Dermed blir det ikke donasjon til tross for at den avdøde var positiv. I Norge vurderes alle som potensielle donorer, og man spør derfor etter den avdødes standpunkt til organdonasjon. Helsepersonell som jobber med organdonasjon ønsker seg ikke register. For dem er samtalen med de pårørende svært viktig. Ulempen med registre at det blir mindre fokus på samtalen med familien. Denne samtalen er viktig, fordi den er med på å skape bevissthet om organdonasjon i befolkningen, i tillegg til å gjøre familier litt mer forberedt på en eventuell situasjon der organdonasjon skulle bli aktuelt.

I Sverige ser man at register ikke gir ønsket effekt. Her er omtrent 85% av befolkningen er positive, mens kun 15% har meldt seg inn i registeret. Folk var redde for at de skulle få dårligere helsebehandling på sykehus hvis de var donorer. Derfor får helsepersonell bare sjekke om avdøde pasienter står i registeret. Da er det strengt tatt for sent. Den svenske regelen gjør legenes jobb mye vanskeligere, for selve prosessen med å koordinere en donasjon, starter allerede før pasienten – den mulige giveren – har mistet livet. Det er en finslipt prosess, der god utnyttelse av tid kan utgjøre forskjellen på liv og død. Sverige har nå tilnærmet seg en modell som likner mer på den vi har i Norge. Danske politikere har tatt kontakt med Stiftelsen Organdonasjon, for å få ideer til hvordan de kan endre den negative trenden i Danmark. Spania, som har de høyeste donorratene i Europa, har samme system som i Norge, der det er samtalen med de pårørende som gjelder. EU har også gått med en anbefaling som fraråder register.

Liste over norske donorsykehus

Følgende sykehus i Norge er godkjent for organuttak. Disse har status som donorsykehus. Kanskje du som sykepleierstudent ikke visste at sykehuset du er i praksis på er et donorsykehus? Sjekk det opp, kanskje du til og med kan få et innblikk i hvordan deler av forløpet foregår.

  • Sykehuset Innlandet HF, Elverum
  • Sykehuset Innlandet HF, Hamar
  • Sykehuset Innlandet HF, Gjøvik
  • Sykehuset Innlandet HF, Lillehammer
  • Akershus universitetssykehus HF, Akershus
  • Vestre Viken HF, Bærum
  • Vestre Viken HF, Drammen
  • Sykehuset Østfold HF, Fredrikstad
  • Helse Nord-Trøndelag HF, Namsos
  • Helse Nord-Trøndelag HF, Levanger
  • St. Olavs Hospital HF, St. Olavs Hospital
  • Helse Møre og Romsdal HF, Molde
  • Helse Møre og Romsdal HF, Ålesund
  • Helse Førde HF, Førde
  • Helse Bergen HF, Haukeland
  • Helse Fonna HF, Haugesund
  • Helse Stavanger HF, Stavanger
  • Sørlandet sykehus HF, Kristiansand
  • Sørlandet sykehus HF, Arendal
  • Sykehuset Telemark HF, Skien
  • Sykehuset i Vestfold HF, Tønsberg
  • Nordlandssykehuset HF, Bodø
  • Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Harstad
  • Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Tromsø
  • Oslo Universitetssykehus HF, Ullevål
  • Oslo Universitetssykehus HF, Rikshospitalet

 Kilde: NOROD

Jeg har brukt Stiftelsen Organdonasjon, Rikshospitalets hjemmeside, artikkelen Et hjerte til overs av Wenche Gerhardsen fra Aftenposten Innsikt og Slik er gjennomføringen av organdonasjon av Siv Marte Lorås som kilder.

Se også disse sidene for ytterligere informasjon:

 

 

Feil skal feil fordrive

Det er menneskelig å gjøre feil og de fleste sykepleiere vil gjøre feil på et eller annet punkt i karrieren. Dette innlegget er skrevet av Marianne Haagensen Øien som er Anestesisykepleier og driver bloggen Grønn i Ishavsbyen.  Innlegget er publisert med tillatelse fra henne.

På Sonjatun sykehjem i Nordreisa kommune døde en pasient. Før eller siden dør de fleste av dem som sjekker inn på sykehjem så et dødsfall i seg selv er ingen oppsiktsvekkende hendelse. Men akkurat denne pasienten dør sannsynligvis tidligere enn nødvendig – etter å ha fått en overdose av morfin av en av sykehjemmets sykepleiere.

I følge avisen Nordlys 16.02.17 skulle pasienten ha fått 2,5 mg Morfin, men fikk i stedet 100 mg.

Nordlys skriver:

Pasienten var alvorlig syk, og denne kvelden forverret tilstanden seg. Like før vaktskiftet kveld/natt ble det besluttet å gi morfin som smertelindring. Nattsykepleieren hadde ingen erfaring med å gi morfin i sprøyteform. I medisinskapet var det morfin i to ulike konsentrasjoner. Hun tok feil flaske. Dermed ble dosen 40 ganger sterkere enn den skulle ha vært. Sykepleieren fulgte ikke den pålagte rutinen om at 2 pleiepersoner skal være involvert når det blir tatt ut narkotiske legemidler.

Slike saker er vonde.

De er vonde for pårørende som sørger over dødsfallet samtidig som de må takle sjokk, sinne og frustrasjon over at det ble gjort en dødelig feil på et sted der de stolte på at deres kjære skulle få god og profesjonell helsehjelp.

Men slike saker er også veldig vonde for den/de som gjorde feilen. Å leve med at du har gjort en feil som tok livet av et annet menneske, det er tøft.

Ingen klarer å gå gjennom et helt yrkesliv uten å gjøre feil. Tenk etter – har du vært helt feilfri? Om du svarer «ja» så tror jeg enten du lyver, eller så er du ikke kompetent nok til å oppdage egne feil.  Utfordringen som helsearbeider er at det ikke er lite rom for feil. I min jobb som anestesisykepleier kan en feil, i alle fall en som ikke oppdages med det samme, gjøre alvorlig skade eller i verste fall koste pasienten min livet.

Derfor prøver helsetjenesten å gjøre systemene så gode at risikoen for feil blir så liten som mulig. God utdanning med gode praksisperioder er en forutsetning for å få dyktige og kunnskapsrike medarbeidere. Det samme er god opplæring og gode rollemodeller for de nyutdannede. Lovverk og forskrifter gir oss rammer å jobbe innenfor og arbeidsplassenes prosedyrer setter standardene for hvordan jobben skal utføres.

Likevel: Feil skjer. Ofte. Og det vil skje igjen.

Jeg har gjort feil. Flere ganger. Heldigvis har ingen dødd av mine feil, men det kan jeg egentlig bare takke min skaper for. Av den grunn har jeg stor medfølelse for den sykepleieren som satte den uheldige overdosen morfin på Sonjatun sykehjem. Jeg vet ikke hvem du er – men jeg vet at dette nok er det aller verste som har hendt i livet ditt. Det sies at i praktiske fag er det «learning by doing», men både du og jeg vet at det like gjerne er «learning by burning».

Jeg har nemlig også gitt en pasient en overdose morfin. Forskjellen er at han overlevde.

Det var en sommerdag for 11 år siden og min andre eller tredje uke som sykepleier. Jeg hadde fått jobb som sommervikar på hjerteavdelingen på lokalsykehuset mitt.  Jeg fikk jeg to opplæringsvakter og så ble jeg satt inn i full drift.

Det hadde vært en travel dagvakt, og jeg var både svett, sliten og stresset da jeg så at klokken nærmet seg vaktslutt og jeg enda ikke hadde fullført alle oppgavene mine.  Fra andre enden av avdelingen hørte jeg plutselig et ul. Det var høyt og hjerteskjærende og ikke til å ta feil av. Noen hadde det forferdelig vondt. Det var min pasient, en mann i midten av 60-årene som hadde kommet inn kvelden før. Jeg visste ikke så veldig mye om ham, men jeg husket at det sto morfin på kurven som behovsmedisin. Han hadde en diagnose der smerter var en del av sykdomsbildet hans. Han lå og vrei seg i sengen, hylte og ynket seg og ansiktet var forvridd i smerte. Det er forferdig å se noen ha det slik og så fort bena kunne bære meg (men uten å løpe, du skal aldri løpe i korridorene bortsett fra ved hjertestans hadde jeg lært) fikk jeg hentet medisinpermen hans og kommet meg inn på medisinrommet. Ganske riktig, på behovs-feltet i kurven fant jeg det: iv Morfin 25 mg. Jeg låste meg inn i narkotikaskapet og fant ut at jeg måtte ha tre ampuller morfin for å få 25 mg. Det var litt merkelig siden jeg husket å ha lært at man sjelden trenger flere ampuller til enkeltdoser. «Det må være døgndosen», tenkte jeg og la tilbake to ampuller. «Best å gi bare en andel av den dosen og se det an.» Jeg trakk opp fra en ampulle og blandet ut medikamentet slik at styrken ble 1 mg/ml i en 10 ml sprøyte. Jeg fikk en kollega til å dobbeltkontrollere, og hun så på sprøyten, ampullen og kurven og signerte både på merkelappen på sprøyten og på kurven. Så snart det var gjort gikk jeg i all hast tilbake til pasienten og satt 10 mg morfin, altså hele sprøyten. Jeg fortalte pasienten hva han fikk og han nikket takknemlig.

«Du ga ham hva da? 10 mg morfin? Ga du ham hele 10 mg?!». Den erfarne sykepleieren som jeg rapportere til reagerte med det samme da jeg fortalte dosen jeg hadde gitt ham mot store smertene.  «Det er ikke 25 mg det skal stå her, det er 2,5 mg morfin som menes» nærmest ropte hun mens hun holdt pekefingeren ned i kurven. «Fort, vi må se til ham» sa hun og trakk meg med seg.

Da vi kom inn på pasientrommet hadde den tidligere hylende pasienten stått opp, tatt på seg klær og satt seg i godstolen for å lese avisen. Han hadde det helt fortreffelig. Dosen han hadde fått av meg var nok akkurat det han hadde behov for. Han drakk morfin mikstur hjemme og tålte morfin godt. Heldigvis for meg.

Men jeg følte meg ikke så heldig. Jeg følte meg helt forferdelig. Jeg tenkte på hva som kunne ha skjedd.

Jeg skrev avvik på meg selv og fylte ut pasientskadeskjema. Vi informerte pasienten om den feilen som hadde skjedd, og vi informerte legen som hadde skrevet kurven. Jeg var oppløst i tårer og fagsykepleieren på avdelingen måtte bruke en halvtime på å roe meg ned såpass mye at jeg kunne klare å gå hjem.

Learning by burning

Dagen etterpå kontaktet legen meg. Hun virket svært stram og sa at neste gang jeg syntes det var noe merkelig med hennes ordinasjoner så skulle jeg ringe henne i stedet for å bare gjøre egne antagelser. Learning by burning. Det var en ubehagelig samtale og jeg hadde problemer med å se henne i øynene i lang tid framover. Men i ettertid har jeg tenkt at hun nok heller ikke hadde det så greit. Kommategnet hennes var helt umulig å skille fra enden av to-tallet. Det SÅ helt ut som det sto 25 mg der, ikke 2,5 mg. Jeg hadde ikke nok erfaring som sykepleier til å forstå at 25 mg var en helt uvanlig dose og derfor forstå at det var litt slurvete håndskrift som egentlig betydde 2,5 mg.  Hun klandret kanskje også seg selv.

Sykepleieren som utførte dobbeltkontroll for meg kontrollerte at utblandingen min var korrekt og at riktig medikament var trukket opp. Hun stilte meg derimot ikke spørsmål om hvor mange milliliter av sprøytens innhold jeg hadde tenkt å gi og dermed ble ikke feilen min stoppet ved dobbeltkontrollen. Kanskje følte også hun skyld etterpå selv om hun hadde gjort kontroll «som vanlig»?

I ettertid bestemte avdelingen at morfin skulle doseres i hele milligram. Det skal heller stå 2 mg eller 3 mg enn 2,5 mg. Systemet prøvde dermed å unngå at en lignende feil oppstår igjen.

Og jeg – jeg lærte «by burning», men slapp unna uten en skrape siden ingen faktisk ble skadd.

Så heldig var ikke den nyutdannede sykepleieren på Sonjatun sykehjem. Jeg kjenner hverken henne eller sykehjemmet og jeg kjenner saken kun gjennom media. Men i lille Nordreisa kommune vet nok alle hvem denne sykepleieren er. Selv om Helsetilsynet nå vurderer saken og om de skal gi henne og kommune en advarsel så tipper jeg at dommen i lokalsamfunnet allerede er avlagt. Og den er ikke nådig. På Nordlys sin vegg på Facebook var mange kjappe med å dømme henne ut fra nyhetssaken og la ut kommentarer som «Håper vedkommende får straff», «Er dem sinnssyk der, håper at vedkommende får sparken fra jobben sin» og «Moralen er hold deg langt unna Sonjatun». Det som sies på bygda kan tenkes å være verre.

Meld avvik!

Så lenge det er mennesker som jobber i helsetjenesten vil det skje feil. Til og med om roboter hadde gjort all jobben hadde vi ikke vært garantert et feilfritt helsevesen. Jeg gjorde en alvorlig feil og det eneste jeg vet sikkert er at jeg kommer til å gjøre feil også i framtiden. Likevel kan jeg med ganske stor selvsikkerhet si at jeg mener at jeg er en flink sykepleier. Jeg er pliktoppfyllende, dedikert og kunnskapssøkende. Jeg gjør alltid mitt ytterste for å gi mine pasienter den beste behandlingen.

Sykepleieren fra Nordreisa kan også bli en dyktig sykepleier som flere tiår framover kommer til å gi pasientene sine nødvendig helsehjelp. Jeg håper hun har ryggrad til å stå i jobben og gode støttespillere rundt seg. Hun har nå noen dyrekjøpte erfaringer. Men både hun, og ikke minst systemet har lært noe som kan forhindre at lignende feil kommer til å skje i framtiden.

Feil vil skje. Men vi må lære av dem. Derfor er avvikmeldinger viktige, også når utfallet ikke ble så alvorlig som i denne saken.

Meld avvik!
Med feil skal feil fordrives.

 

Jul og hjerteinfarkt!

Visste du at jul og romjul er kanskje de aller farligste dagene i året når det gjelder hjerteinfarkt? Juletid er høytid for hjerteinfarkt og kombinasjonen av en stressende førjulstid, store måltider, mye salt og høyt alkoholinntak øker risikoen. Ofte rammer dette mennesker som ikke en gang er klar over at de tilhører en risikogruppe for å bli rammet av infarkt.

Hva er hjerteinfarkt?

Et akutt hjerteinfarkt oppstår når en av blodårene (koronararteriene) som forsyner hjertet med blod blir blokkert av en blodpropp. Hjertets muskelvev trenger god blodtilførsel for å kunne pumpe. Når en blodpropp tetter igjen en av blodårene til hjertet får den delen av hjertet for lite oksygen og vil etter hvert dø. Det er dette døde vevet i hjertet som utgjør selve infarktet. Hjerteinfarkt er en varig skade på hjertemuskelen og det døde vevet vil etter hvert erstattes av bindevev som mangler evnen til å aktivt trekke seg sammen slik muskelvev kan. Dermed svekkes hjertemuskelen etter et hjerteinfarkt.

Hvorfor får flere hjerteinfarkt i jula?

Stress: Førjulstiden er ofte veldig stressende for mange. Huset skal vaskes, gaver skal kjøpes, kaker skal bakes og mat skal forberedes. Forventningene er skyhøye! Stress øker blodtrykket, belastningen på hjertet, og dermed risikoen for hjerteinfarkt. Høyt blodtrykk har mange skadelige effekter på hjerte og kar, og kan bl.a. føre til at avleiret kolesterolplakk i åreveggene kan sprekke og følge blodstrømmen til hjertet slik at en koronararterie blokkeres.

Store/tunge måltider: Store måltider er belastende for hjertet. Når fordøyelsessystemet må jobbe hardere må hjertet også pumpe mer blod til magen og tarmene og det trenger derfor mer oksygen. Det kan også få blodtrykket til å stige. En full mage kan også skyve mellomgulvet oppover og gjøre det tyngre å puste. En studie viser at man har 7 ganger økt risiko for hjerteinfarkt innen en time etter å ha inntatt et stort/tungt måltid.

Salt: Julemat har ofte mye salt og saltrike måltider kan øke natriumkonsentrasjonen i blodet. Noe som har direkte effekter på blodårenes funksjon. Plutselig høyt saltinntak kan gjøre at kroppen holder på mer væske og dermed øker blodtrykket

Alkohol: Et høyt daglig alkoholinntak øker risikoen for hjerteinfarkt gjennom å økt blodtrykk. Kronisk alkoholforbruk kan over tid skade hjertemuskelen slik at den blir svakere. Høyt alkoholforbruk kan også fremkalle rytmeforstyrrelser i hjertet. Forskning viser at det å drikke store mengder alkohol over kort tid øker risikoen for hjerteinfarkt.

Symptomer på hjerteinfarkt:

  • Brystsmerter eller trykk for brystet som vedvarer over flere minutter. Beskrives som klemmende, pressende eller snørende. Ofte lokalisert rett bak brystbeinet
  • Ofte utstråling til en eller begge armer – særlig venstre – og til hals eller underkjeve. Smerten kan også være lokalisert bare i hals, kjeve, rygg eller øvre del av magen
  • Smertene er vanligvis sterke og lindres ikke av hvile eller nitroglyserin
  • Kvalme og brekninger er vanlig
  • Uforklarlig kortpusthet, svimmelhet
  • Uforklarlig svetting, oppleves som “kaldsvetting”
  • Brystbrann eller ubehag fra magen
  • Ryggsmerter
  • Angst, uro, døsighet, slapphet

Kilde: https://nhi.no/sykdommer/hjertekar/koronarsykdom/hjerteinfarkt-symptomer/

Hva skal du gjøre om du mistenker hjerteinfarkt?

Som helsepersonell (og blivende helsepersonell) er det greit å huske på at juletid også er høytid for hjerteinfarkt, og kunne litt om symptomer på hjerteinfarkt. Husk at man behøver ikke ha alle disse symptomene og man kan ha andre eller vage symptomer. Kvinner har ofte andre symptomer enn de «klassiske» man assosierer med hjerteinfarkt. Er man i tvil er det alltid greit å kontakte lege.

Ved symptomer på hjerteinfarkt som varer i mer enn 5 minutter må man kontakte lege, legevakt eller ringe 113 snarest. Det haster å starte behandling som kan begrense eller forhindre varig skade på hjertemuskelen og hvert eneste minutt teller!

GOD JUL OG GODT NYTTÅR!

Med dette tar vi i Sykepleie i Nord juleferie. Vi takker de av dere som har lest våre innlegg og fulgt oppstarten av bloggen denne høsten. Vi er tilbake over nyttår med nye spennende innlegg og intervjuer med sykepleiere i jobb. Husk å følg oss på instagram @sykepleieinord.

Foto: ID 27430829 Marilyn Gould | Dreamstime